Om å finne sin plass i verda når ein heile livet har følt seg annleis. I "Innanfor. Utanfor" fortel Stine Hanssen Brattland historia si om å mislykkast i utdanning og arbeid utan å forstå kvifor. Trass i at ho var gåverik og motivert, opplevde ho fleire nederlag som førte til ein årelang kamp gjennom NAV-systemet. Først i vaksen alder fekk ho diagnosen autisme, noko som blei ei forklaring på utfordringane ho hadde møtt, og som til slutt blir redninga. I boka deler ho erfaringane frå å leve utanfor samfunnet sine rammer og fortel om korleis diagnosen har opna dører til å forstå seg sjølv betre. Utanfor, innanfor er ei sterk og ærleg forteljing om å finne sin plass i verda når ein heile livet har følt seg annleis.

Men alltid autist

Innanfor. Utanfor

Like før jeg fylte fire, forsvant nesten all hørsel. Mine foreldre var sjokkert over plutselig å miste mye av kontakten med sin førstefødte. Legene var usikre på mine utsikter. Kunne jeg utvikle et eget språk? Ville jeg bli helt døv? Skolegangen ble ikke enkel. Likevel var det alltid klart for meg at jeg skulle bli journalist, selv om yrket ikke akkurat egner seg for tunghørte. Lenge tenkte jeg ikke over disse spørsmålene. Jeg gikk bare rett frem. De senere årenes ordskifte om identitet har bidratt til mer refleksjon. Jeg er mye mer enn bare tunghørt. Likevel betyr funksjonshemmingen nok mer enn jeg har villet medgi. Det inkluderer en diskriminering jeg før hadde lett for å føyse bort. Hørselshemmede utgjør den største og samtidig minst synlige minoriteten i Norge. Hvorfor gir alle blaffen i teleslynger og annen tilrettelegging for flere hundre tusen nordmenn? Hvorfor finnes det ingen kjente hørselshemmede? Er handikapet usexy? Er det forbundet med mye skam?

Et liv som tunghørt

Hæ?

Hunger

Strong female character

Jukgo sipjiman tteokbokkineun meokgo sipeo

Etter å ha solgt jazzbaren sin i 1982 for å vie seg helt til skrivingen, begynte Haruki Murakami å løpe for å holde seg i form. Ett år senere hadde han fullført et sololøp fra Aten til Marathon. Siden den gang har han løpt i minst ett maraton hvert år, deltatt i utallige løp og skrevet den ene kritikerroste boken etter den andre. I denne usedvanlig nære og personlige boken reflekterer Murakami over hvilken rolle løpingen har spilt for livet og skrivingen hans. Hva jeg snakker om ... er et medrivende stykke litteratur som forener reiseskildringen, treningsloggen og personlige minner med innsikter om litteraturens og skrivingens vesen. Med løpingen som innfallsport får vi høre om det avgjørende øyeblikket da han forsto at han måtte bli forfatter, om hans lidenskap for gamle jazzplater, om triumfer og skuffelser, og om hvordan det å bli femti uvegerlig begynner å påvirke løpetiden hans.

Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping

Ta imot er en lek med selvbiografien. I korte tegneseriekapitler følger vi barnet, gutten, ynglingen og figuren Lars Fiske (tegneserieskaperen in spe), med ulike bilde- og fortellertekniske sjangre/løsninger, og med utgangspunkt i kunstnerens eget stiluttrykk.

Ta imot

Høsten 2021 besvimer forfatter Lars Petter Sveen på scenen på Litteraturhuset i Oslo. «Hørte noen at jeg stammer», er det første han tenker på da han kommer til bevissthet igjen. Forsøket på å forstå hvorfor han besvimte, fører ham blant annet tilbake til den gangen han stod på scenen på juleavslutningen i fjerde klasse og ikke greide å få fram et ord. Helt siden han var barn, har han prøvd å unngå visse situasjoner, visse ord og formuleringer. Og stamming er fremdeles et stigma i samfunnet vårt. Sveen skriver om hvordan han lærte seg sin egen måte å snakke på, en måte som fremfor alt har ett mål: At ingen skal høre at han stammer. Hvordan vi snakker og hvordan stemmen vår oppfattes av andre, definerer hvem vi er. Hva skjer når ordene ikke vil ut og stemmen henger seg fast? «Underlig nok finnes det knapt bøker om mennesker som stammer. Sånn sett er Lars Petter Sveens biografiske beretning oppsiktsvekkende og enestående. Boka blir lett tilgjengelig og har en underholdende, personlig tone med innslag av dialoger, personlige refleksjoner og familieliv. (...) Det gjør sterkt inntrykk på leseren å høre om en skoletid der hver dag var en kamp for å skjule stammingen. (...) Lars Petter Sveen viser med denne biografiske teksten at det mest private og skambelagte kan bli den sterkeste fortellingen.» Turid Larsen, Dagsavisen «At Sveens private avsløring fengsler, er nesten uunngåelig - hva fascinerer publikum mer enn det offentlige skriftemålet? Men at dette har blitt en av Sveens beste bøker, handler om helt andre ting. Det er for eksempel rart å se hvordan stilen, som tidvis har irritert meg, fungerer i sitt første møte med memoar-sjangeren: Det nesten ungdomsbokaktige fremstår som ærlighet, gjentagelsene blir produktive, de dramatiske linjeskiftene skaper ro. Alt snus opp ned, og det sitter - som regel - perfekt. (...) Prosessen med å vise fram en stemme «full av sprekker» er ingen enkel oppgave, men Sveen lykkes, både privat og litterært.» Elin Kittelsen, Klassekampen «Han skaper nysgjerrighet og holder på leserens oppmerksomhet. Kapitlene er knappe og episodiske. (...) Flere episoder er hjerteskjærende fremstilt, for eksempel da Sveen som 4.-klassing skal være med i julespillet og ikke klarer å si den ene setningen han har fått tildelt. Episoden viser hvordan det å stamme kan gnage i person og personlighet så å si døgnet rundt.» Atle Christiansen, Aftenposten

Uten at noen merker det

Kunsten å stamme

Instukid er en rystende og litterær fortelling fra innsiden av barne- og ungdomspsykiatrien, sett gjennom øynene til en 15 år gammel jente, som senere skulle bli klinisk psykolog. Der TV-serier som Instukids på NRK har gitt oss historier om ungdom på barnevernsinstitusjoner, gir Johanne Rogndal en dypere innsikt i hvilke utfordringer pasienter og behandlere møter i psykisk helsevern for barn og unge. Gjennom hennes rå skildringer får vi innblikk i livet på en ungdomsavdeling, hvor hun som femtenåring tilbrakte nesten to år. På den ene siden låner Rogndal oss blikket til den sårbare ungdommen, på den andre siden stiller hun som psykolog nødvendige, kritiske spørsmål til behandlingen av ungdom på institusjon, og viser hvordan hennes opplevelser av tvangsbruk og isolasjon har formet hennes syn på sårbarhet og menneskeverd. Instukid er en bok om å være ung og uten stemme i et system som risikerer å svikte de mest sårbare. Det er en historie om overlevelse, motstandskraft og om verdien av å bli hørt og sett. Den viser hvorfor det å bli forstått er avgjørende, og den viser hvordan det å ikke bli forstått kan få dyptgripende og langvarige konsekvenser.

Mine år på ungdomsavdeling

Instukid

Kaninen har stått opp er en dypt original utforskning av nevromangfold og samfunnets syn på annerledeshet

Neste
Bok

Kaninen har stått opp

Lignende bøker: