Romanen "Jeg bare" leker med sjangeren og vår tids selvforståelse. Boka handler om parforhold, familielivet med småbarn og spørsmålet om hvor godt vi egentlig kjenner den som står oss nærmest. Familien i romanen består av et par i trettiårene og deres tre barn. Handlingen strekker seg over omtrent ett år, mens moren er hjemme med det yngste barnet. Hun er stort sett fornøyd med livet, og likevel kjennes det som om livet hun lever på et eller annet vis ikke er nok. Da mannen en dag forteller at han trodde hun hadde forlatt ham og barna, begynner hun å se på livet sitt fra et nytt perspektiv. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg bare

Klassekampen-journalist Yohan Shanmugaratnam, bruker i denne boken sin egen historie og familiebakgrunn for å berette om det flerkulturelle, om rasisme og det å være «den andre» i et Norge som har blitt påvirket og forandret etter drapet på Benjamin Hermansen, anslaget mot tvillingtårnene i New York, 22. juli og politidrapet på George Floyd. Omtalen er utarbeidet av BS.

Vi puster fortsatt

Alexander Fallos "Dopamin" er en diktsamling om å få en ADHD-diagnose i voksen alder - og å bli nødt til å leve med den. Dette er triste, varme, frustrerende, humoristiske, energiske og fortvilte dikt skrevet med 20mg Ritalin i kroppen. Forfatteren har selv opplevd å forlate psykiateren med et skriv med diagnosen på i èn hånd og en resept i den andre. Og det var det. Hvordan blir fortellingen om et liv når du ser tilbake på det med nye øyne? Kunne ting blitt annerledes? Hva betyr en diagnose? Er den til hjelp eller enda mer bry? Finnes det noe midt imellom?" Dopamin" er et personlig gravearbeid som tar for seg minner og scener fra et liv med en utbredt diagnose.

Dopamin

Kaninen har stått opp er et bidrag til vår kunnskap om autismens mange sider, og en appell om nye holdninger til nevrodiversitet. Og kanskje kan nye historier om autisme ha et enda bredere mandat: At vi alle bør få lov til å være både sterke og svake – og ikke minst rare. «En julimorgen, den sommeren jeg fylte 42, våknet jeg med en helt ny tanke». Først etter å ha levd et halvt liv, født barn og hatt lederjobber, forsto Johanne Nordby Wernø at hun er autistisk. Kaninen har stått opp er en gjengivelse av månedene som fulgte. Med overskudd og litterær følsomhet forteller forfatteren historien om sin sene autismediagnose. Hva forbinder Agatha Christies berømte forsvinning i 1926 med koronapandemiens nedslag på St. Hanshaugen? Hva har den geniforklarte new wave-stjernen David Byrne og den tabloide medieyndlingen Christine McGuinness til felles med popkunstneren Andy Warhol og singer/songwriteren Stina Nordenstam? Hva forener det filosofiske tankegodset til Emmanuel Levinas med rettferdighetssansen til Julian Assange og Lisa Simpsons ensomme intellekt? Hvorfor har skotske sendiagnostiserte autistiske kvinner lenge hatt sin egen interesseorganisasjon, mens norske fastleger fremdeles sender folk hjem uten henvisning til utredning hvis de greier å ha øyekontakt og holde på en jobb? Og er det tilfeldig at skottenes forening heter det samme som hotellet der Agatha Christie etter elleve lange dager ble funnet, etter at banjospilleren hadde gjenkjent henne og varslet politiet? Etter at fire tiår med annerledeshet fikk et navn, innså Wernø fort at historiene til sendiagnostiserte autister, og spesielt kvinner, var sjokkerende fraværende i norsk offentlighet. Ikke én eneste daff formulering I Morgenbladet skriver anmelder Johanne Elster Hanson: «Det er meget mulig at Johanne Nordby Wernøs autistiske journaler vil bli stående som en av årets beste sakprosautgivelser. ... hva vil det egentlig si å skrive god, «overskuddspreget» sakprosa? Som kritiker kan det noen ganger være vanskelig å definere, helt til man plutselig en dag sitter der med et prakteksempel mellom hendene. You know when you know. Og med kunstkritiker og kurator Johanne Nordby Wernøs debutbok Kaninen har stått opp, så vet du. At man her har fått tilgang på en helt særegen, selvbiografisk stemme. Og at dette mest sannsynlig kommer til å bli stående som en av årets beste sakprosautgivelser.[…] Her er alle setninger målt og veid, intet ord føles oppbrukt eller vilkårlig utvalgt, ja, jeg tror simpelthen ikke det finnes én eneste daff formulering over nærmere 250 sider.»

Autistiske journaler

Kaninen har stått opp

Forfatteren Per Petterson tar notater fra livet på det lille småbruket Porten som har vært hjemmet hans i 28 år. Der er det alltid jobb som må gjøres: en tomt skal ryddes for at et nytt hus skal bygges, trær må felles, sauer må klippes, og den rasende bukken må mates og stelles. Han venter på nyheter om den røde jeepen sin som kanskje skal vrakes. Han og storebroren Steen har lange samtaler om slektshistorien deres, moren og faren og de to brødrene som ikke er her lenger, og minnene presser seg på. Gjennom halvåret før han fyller 69 skriver Per Petterson om livet sitt både nå og tidligere, om møter med forfattere verden over og om oppveksten sin. Omtalen er utarbeidet av BS.

Journal 29.1-18.7 2021

Mitt Abruzzo

Strong female character

Den norske billedkunstneren Sverre Bjertnæs har gjennom 25 års karriere reist rundt i Norge, Europa og USA og holdt utstillinger av egne verk, og samlet verk fra andre kunstnere han beundrer. Samtidig har han balansert kunsten med et vanskelig forhold til alkohol. I denne essaysamlingen tar han utgangspunkt i bilder han har samlet fra læremestere, venner og forbilder, for å dele historier fra eget liv. “Mine bilder” forteller en ærlig og sterk historie om kunstnerskap, vennskap, arbeidsfellesskap, og veien gjennom et tungt alkoholmisbruk. Omtalen er utarbeidet av BS.

Om kunst og alkoholisme : essays

Mine bilder

Jan Grue er forfatter og professor ved Universitetet i Oslo. Han har barn, han er gift. Han lider også av en medfødt muskelsykdom og er avhengig av rullestol som et hjelpemiddel i hverdagen. I denne selvbiografien skildrer Grue et liv som ligger tett opp til det ordinære, men aldri helt vil bli det. Kroppens sårbarhet er et hovedmoment, og i Grues litterære språk minnes leseren om at vi alle er sårbare, forgjengelige og dødelige. Men dette er også en fortelling om hvordan vi kan arbeide mot det vi ønsker oss og lengter etter, medregnet utfordringene vi har. Omtalen er utarbeidet av BS.

En levnetsbeskrivelse

Jeg lever et liv som ligner deres

Bjørn Hatterud blei fødd med klumpfot og ryggmergsbrokk. Under oppveksten i Brummunddal vert han mobba, han var overvektig, og han var dessutan homofil. No er han profesjonelt annleis. I arbeidet hans med kunst, musikk, litteratur og som kritikar, har annleisheita gitt Hatterud perspektiv som er ettertrakta og nødvendige i eit elles homogent kulturliv. Men vegen hit, var lang. I dette essayet drøftar Hatterud annleisheit med utgangspunkt i si personlege historie. Pamfletten er ein del av Samlagets serie «Norsk Røyndom». Omtalen er utarbeidd av BS.

Mot normalt

Stemmen vår og hvordan vi snakker er med på å definere hvem vi er. Hvordan er det da når stemmen henger seg opp og ordene ikke vil ut? I denne boken snakker forfatter Lars Petter Sveen om sine egne erfaringer med stamming. Helt siden barndommen har han forsøkt å unngå bestemte ord og formuleringer eller situasjoner. Stamming er fortsatt forbundet med skam. For å skjule stammingen fant Lars Petter Sveen frem til en egen måte å snakke på. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

Kunsten å stamme

Lignende bøker: