Ella Marie Hætta Isaksen vokste opp med en selvfølgelig stolthet over sitt samiske opphav. Men etter hvert innså hun at det ikke var en selvfølge for alle, og at noen til og med ble provosert. Dette ledet til en granskning av familiens historie. Her fant hun fortellinger om hvordan fornorskningspolitikken hadde ført til skam og tap av identitet, noe hun opplevde var i fred med å skje med henne selv. Ella Maries framføring av bygda Mázes joik på NRKs Stjernekamp gjorde dypt inntrykk på TV-seere landet rundt. I etterkant ble hun kontaktet av mange som ville fortelle sine familiers historier om hvordan det har vært å vokse opp som same. Ella Marie ville hedre alle disse menneskene gjennom å fortelle sin egen historie. Det er en beretning om skamfølelse, motgang og kamp, men også mye stolthet, samhold og glede. Og som del av en bevegelse av unge samer, er det også en fortelling om håp for en bedre fremtid. Omtalen er utarbeidet av BS.

Derfor må du vite at jeg er same

«Mange av oss som opplever rasisme, er så like dere at vi ikke blir fremmede før vi snakker med aksent.» Ewa Sapiezynska er én av mange tusen polakker i Norge. Dette er hennes bekymringsmelding og kjærlighetserklæring til landet hun har gjort til sitt eget. Gjennom sin egen historie, og i møte med andre polakker i Norge, gir Sapiezynska oss et unikt innblikk i landets største innvandrergruppe. «Jeg er ikke polakken din» er en personlig og politisk beretning om et Norge vi sjelden hører om, fortalt med nærhet, varme og engasjement. Det er en historie om fordommer, fremmedhet og utenforskap - men også om tilhørighet og møter mellom mennesker, og om hva vi kan gjøre for å se forbi merkelappene vi klistrer på hverandre.

Jeg er ikke polakken din

Sumaya Jirde Ali har markert seg som ei av dei fremste, fleirkulturelle unge stemmene i den offentlege debatten dei seinaste åra. I 2017 gav ho ut diktsamlinga «Kvinner som hater menn». Med utspring i samtalar mellom Jirde Ali og Suha Alhajeed, som kom til Noreg som syrisk flyktning, kjem no «Ikkje ver redd for sånne som meg». Her tematiserer Jirde Ali utanforskap, framandfrykt og å stadig vekk måtte svare for si eiga menneskelegdom, kvifor ein vel å bera hijab, og korleis det kjennast å stadig bli bede om å ta avstand frå terroråtak. Samstundes får me òg høyre Jirde Alis strategiar for å makte å stå i storma, utan å miste motet. Boka er ein del av serien Norsk røyndom. Omtalen er utarbeidd av BS.

Ikkje ver redd sånne som meg

Camara Lundestad Joof, oppvaksen i Sandefjord, er skeiv og halvt Gambisk. Andre folks meiningar om disse delane av Joofs identitet, pregar kvardagen og livet hennar. I dette langessayet utforskar ho kva det vil seie å leve som ein dobbel minoritet i sitt eiga land. I litterære vendingar drøftar ho blindpunkt hos sjølverklæra «fargeblinde» nordmenn, kva hudfargen har hatt å seie for kven ho i dag har blitt, om det framleis finnast ein del av henne som er uberøyrt av rasisme, og opplevinga av å møte rasisme så ofte, at ho ikkje kan fortelje venene sine om alle hendingar, fordi det vil bety at dei aldri vil hinne å tale om andre ting ilag. Boka er ein del av serien Norsk røyndom. Omtalen er utarbeidd av BS.

Eg snakkar om det heile tida

Nadia Ansar ble oppkalt etter den rumenske turneren Nadia Comneci. Hun var symbolet på «the perfect 10»; det uoppnåelige, feilfrie og perfekte. Utad var hun den plettfrie datteren, den store kjærligheten til Abid Raja, det gode innvandreralibiet og den velintegrerte psykologen, ekspert på følelser som skam og skyld. Det ingen så var at hun bar på en ryggsekk full av skam og mørke hemmeligheter. Selv ikke Abid visste alt. I ektemannens bestselgende bok Min skyld var hun det forbudte blikket i T-banevognen, kjæresten forkledd i burka, bruden han fryktet aldri ville komme - og kvinnen som gråt på bryllupsnatten. Men Nadias stemme manglet. Med boken Min skam ønsker hun nå å bruke sin personlige og faglige stemme til å fortelle historien om den flinke minoritetsjentas kamp for å få lov til å være seg selv. Om å vokse opp på Ekeberg i Oslo som datter av den lokale kjøpmannen og den eneste jenta i klassen med minoritetsbakgrunn. Om hennes fars halsbrekkende spagat mellom det likestilte, norske samfunnet og den patriarkalske kulturens forventninger. Om kampen for likestilling i forholdet til Abid som fortsatte, selv etter at kjærligheten hadde vunnet fram. Som voksen ser Nadia Ansar flere velutdannede medsøstre med minoritetsbakgrunn gi opp den smertefulle balansekunsten i det likestilte Norge. De blir husmødre med hijab, og noen flytter tilbake til foreldrenes hjemland. Nadia Ansar mener det er skammen som hindrer dem i å leve frie liv.

En historie om forventninger og løsrivelse

Min skam

Isabel Raad er kjent for mange gjennom sin blogg og som deltaker på reality-programmer på TV. I denne boken forteller hun sin personlige historie om en tøff oppvekst, preget av barnevernsmøter og rus, spiseforstyrrelser og vold. Senere valgte hun å skifte navn fra Shirog til Isabel, men hun bærer likevel med seg historien om hendelsene og menneskene som har formet den hun er i dag. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jenta jeg en gang var

Shirog

"Det som forsvinner" er en fortelling om søstre, mødre og døtre, familie, identitet og tilhørighet. Romanen er også et portrett av raseidentitet i USA. Desiree og Stella er tvillingsøstre som vokser opp i Sørstatene på sekstitallet. Begge er svarte, men lyse i huden. For Stella blir det en vei ut av det vanskelige livet som svart. Hun flytter til California, og der starter hun et nytt liv som hvit. Hun gifter seg med en hvit mann og kutter alle bånd til fortiden. Ikke en gang Desiree vet hvor det har blitt av søsteren. Men hun slutter aldri å lete etter henne. Begge søstrene får en datter på hver sin kant, og døtrene deres vil nøste opp i hemmelighetene fra fortiden. Livene til Stella og Desiree forblir derfor sammenflettet, på godt og vondt. Det viser seg at det ikke er enkelt å kutte familiebånd og legge fortiden bak seg. Omtalen er utarbeidet av BS.

Det som forsvinner

I Warsan Shires første diktsamling blir vi introdusert for en jente som mangler en omsorgsperson og snubler seg sin egen vei til å bli en voksen kvinne. Shire trekker inn erfaringer fra sitt eget liv og livene til sine kjære, i tillegg til erfaringer fra flyktninger og immigranter, mødre og døtre, svarte kvinner og tenåringsjenter. Disse bråkete livene er fulle av musikk og tårer og suraer, av parfyme og blod og jasmin. Omtalen er utarbeidet av BS.

Velsigne dottera oppdratt av ei stemme i hovudet

To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo øst. Faren kom til Norge på slutten av 1970-tallet, moren litt senere. Guttene kjenner ikke landet foreldrene kommer fra. De kjenner Stovner, og står midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef. Dette er Zeshan Shakars debutbok. Omtalen er utarbeidet av BS.

Tante Ulrikkes vei

Klassekampen-journalist Yohan Shanmugaratnam, bruker i denne boken sin egen historie og familiebakgrunn for å berette om det flerkulturelle, om rasisme og det å være «den andre» i et Norge som har blitt påvirket og forandret etter drapet på Benjamin Hermansen, anslaget mot tvillingtårnene i New York, 22. juli og politidrapet på George Floyd. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

Vi puster fortsatt

Lignende bøker: