«Det er først no, som tjueåring, eg forstår kor knusande 22. juli var for meg. For identiteten min. Eg var tretten år, og eg slapp ikkje unna det politiske. Eg bar det med heile meg.»

Sumaya Jirde Ali kom til Bodø som barn og blei behandla som alle andre, ho kjende at ho høyrde til. I boka fortel ho om dei bekymringslause dagane i barndommen. Ho fortel om sjokket då ho fekk høyre om attentatet i Oslo 22. juli 2011, og kva det gjorde med synet ehnnar på eigen identitet og tilhøyrsel. Ho skildrar kjensla av skam og sjølvforakt, av å bli umenneskeleggjort og lengselen etter å høyre til. Vi får også innblikk i kva ho gjer for å motverke hat, halde oppe motet og stå for det ho meiner.

Ikkje ver redd sånne som meg

«Mange av oss som opplever rasisme, er så like dere at vi ikke blir fremmede før vi snakker med aksent.»

Ewa Sapiezynska er én av mange tusen polakker i Norge. Dette er hennes bekymringsmelding og kjærlighetserklæring til landet hun har gjort til sitt eget.

Gjennom sin egen historie, og i møte med andre polakker i Norge, gir Sapiezynska oss et unikt innblikk i landets største innvandrergruppe.

«Jeg er ikke polakken din» er en personlig og politisk beretning om et Norge vi sjelden hører om, fortalt med nærhet, varme og engasjement. Det er en historie om fordommer, fremmedhet og utenforskap - men også om tilhørighet og møter mellom mennesker, og om hva vi kan gjøre for å se forbi merkelappene vi klistrer på hverandre.

Jeg er ikke polakken din

Eg ringer ei venninne.
Kalla mannen i baren meg svarting då eg ikkje ville gi han nummeret mitt? Den gongen vi hadde avtalt å drikke øl, men så drakk vi tequila i staden?
Ho blir still.
Nei. Han kalla deg nigger.
Takk, seier eg. Tusen takk for at du hugsar.

Eg snakkar om det heile tida er eit vitnemål, ein appell og ei sjølvransaking. Camara Lundestad Joof er fødd i Noreg, med norsk mor og gambisk far. Boka skildrar korleis rasismen ho stadig opplever, infiserer kvardagen og styrer tankane hennar. Ho ransakar minna sine. Kva om ho hugsar noko feil, korleis skal nokon tru henne då? Kor mange detaljar må ein hugse for å verke truverdig? Trur ho på seg sjølv? Og kan ho nokon gong fri seg sjølv frå spørsmålet om hudfarge?

Eg snakkar om det heile tida

Ella Marie Hætta Isaksen vokste opp med en selvfølgelig stolthet over sitt samiske opphav. Men etter hvert innså hun at det ikke var en selvfølge for alle, og at noen til og med ble provosert. Dette ledet til en granskning av familiens historie. Her fant hun fortellinger om hvordan fornorskningspolitikken hadde ført til skam og tap av identitet, noe hun opplevde var i fred med å skje med henne selv. Ella Maries framføring av bygda Mázes joik på NRKs Stjernekamp gjorde dypt inntrykk på TV-seere landet rundt. I etterkant ble hun kontaktet av mange som ville fortelle sine familiers historier om hvordan det har vært å vokse opp som same. Ella Marie ville hedre alle disse menneskene gjennom å fortelle sin egen historie. Det er en beretning om skamfølelse, motgang og kamp, men også mye stolthet, samhold og glede. Og som del av en bevegelse av unge samer, er det også en fortelling om håp for en bedre fremtid. Omtalen er utarbeidet av BS.

Derfor må du vite at jeg er same

Nadia Ansar ble oppkalt etter den rumenske turneren Nadia Comneci. Hun var symbolet på «the perfect 10»; det uoppnåelige, feilfrie og perfekte. Utad var hun den plettfrie datteren, den store kjærligheten til Abid Raja, det gode innvandreralibiet og den velintegrerte psykologen, ekspert på følelser som skam og skyld. Det ingen så var at hun bar på en ryggsekk full av skam og mørke hemmeligheter. Selv ikke Abid visste alt. I ektemannens bestselgende bok Min skyld var hun det forbudte blikket i T-banevognen, kjæresten forkledd i burka, bruden han fryktet aldri ville komme - og kvinnen som gråt på bryllupsnatten. Men Nadias stemme manglet. Med boken Min skam ønsker hun nå å bruke sin personlige og faglige stemme til å fortelle historien om den flinke minoritetsjentas kamp for å få lov til å være seg selv. Om å vokse opp på Ekeberg i Oslo som datter av den lokale kjøpmannen og den eneste jenta i klassen med minoritetsbakgrunn. Om hennes fars halsbrekkende spagat mellom det likestilte, norske samfunnet og den patriarkalske kulturens forventninger. Om kampen for likestilling i forholdet til Abid som fortsatte, selv etter at kjærligheten hadde vunnet fram. Som voksen ser Nadia Ansar flere velutdannede medsøstre med minoritetsbakgrunn gi opp den smertefulle balansekunsten i det likestilte Norge. De blir husmødre med hijab, og noen flytter tilbake til foreldrenes hjemland. Nadia Ansar mener det er skammen som hindrer dem i å leve frie liv.

En historie om forventninger og løsrivelse

Min skam

«Jeg blei ikke født same. Jeg var bare et spedbarn i armene til mora mi på sykehuset.» Marie Engmo har nylig blitt mor for første gang. Hun bor i Frankrike, langt fra røttene sine. Den natta áhkku - mormoren hennes - dør, er Marie den eneste i slekta som ikke kjenner noen forandring. Hun forlater dattera og samboeren og reiser hjem til Finnmark for å delta i begravelsen. På veien til hjembygda bestemmer hun seg for å skrive áhkkus historie. Det blir ei fortelling om kvinnene i familien, om hvordan undertrykkelse har prega livet til oldemor, mormor, mor og Marie sjøl, og om hvordan den samiske bakgrunnen har forma Maries syn på virkeligheta. "Sameproblemet" er en undersøkelse av hva det vil si å være samisk, kvinne, mor, datter og barnebarn, en sterk roman om samisk kultur, språk og identitet. Samtidig er den et oppgjør med den norske stat, kirke og skole.

Sameproblemet

Tvillingsøstrene Stella og Desiree vokser opp i sørstatene på sekstitallet, i en liten by befolket av svarte med lys hud. De to jentene er uatskillelige, og da faren deres blir myrdet, rømmer de hjemmefra sammen. Men en dag er Stella borte. Hun har oppdaget at hun kan passere som hvit, og har dratt til California for å starte et nytt liv, med en hvit mann, en ny identitet, uten noen bånd til fortiden. Desiree sørger over søsterens sporløse forsvinning og slutter aldri å lete etter henne. De to søstrene får hver sin datter, en hvit og en svart, som ikke vil la fortidens hemmeligheter ligge. Slik fortsetter skjebnene til Stella og Desiree å flettes sammen, på godt og vondt. Det som forsvinner er en spennende historie om familie, identitet og tilhørighet. Klokt og følsomt skildrer Brit Bennett hvordan bakgrunnen vår er med oss uansett hvor vi er og hvilke valg vi tar. Men først og fremst er dette en fascinerende fortelling om søstre, mødre og døtre – om hvor sterke båndene er, selv på sitt svakeste. «Rydd plass i kalenderen: Det som forsvinner er ikke en bok du leser etappevis. Brit Bennett maner fram en sterk historie om å søke ut av seg selv og bli tvunget tilbake til røttene. Fortellingen er spekket med lengsel og dype sår, og hele veien utforsker den hva det koster å oppnå det du drømmer om. Tidvis blir det så spennende at armhårene reiser seg ... Det som forsvinner er en bok som er sjeldent rik på kvaliteter. Enten det er plottdrevne sidevendere eller intelligente fortellinger du liker best, vil du få sulten stagget. Se opp for Brit Bennett denne bokvåren.» Joakim Tjøstheim, Dagbladet «... et energisk pulserende verk skapt i tradisjonen fra svarte mesterfortellere som James Baldwin, Maya Angelou og Toni Morrison.» Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad «Nyansert om kjønn og hudfarge … verdt å lese for enhver som setter pris på en god fortelling med et godt budskap … Bennett er så god til å flette en forutsigbar agenda sammen med nyanserte portretter at man følgerhenne hele veien.» Kenneth Moe, Aftenposten «Bennetts tone og stil minner om James Baldwin og Jacqueline Woodson, men bringer særlig tankene til Toni Morrisons debutroman fra 1970, The Bluest Eye.» Wall Street Journal «En universell, tidløs historie ... På gjennomborende og subtilt vis nærmer den seg spørsmålet om hvem vi er og hvem vi vil være.» Entertainment Weekly «Nydelig skrevet … en ambisiøs og klok betraktning om rase og identitet.» The New York Times «Håpet er at den velfortjente rosen Bennett får for denne romanen, har mindre å gjøre med at hun skriver om tidsriktige eller ‘relevante’ temaer enn med hennes innsikt i den mystiske materien vi kaller sannhet: en blanding av de identitetene vi er født med, og de vi selv skaper.» The Wall Street Journal «Briljant … Det som forsvinner handler i bunn og grunn om en universell forsvinner. Det dreier seg om den delen av oss som forsvinner idet vi forlater hjemmet.» Los Angeles Times «Dette må være en av de beste og modigste bøkene i 2020 … En fortelling om familie, identitet, rase, historie og innsikt. Bennetts mesterverk er en triumph for karakterdrevet fortelling. » ELLE «Fullstendig fengslende ... Jeg elsket denne boken. » Benardine Evaristo «En storartet, skinnende, mektig intelligent roman. » Deborah Levy

Det som forsvinner

I Warsan Shires første diktsamling blir vi introdusert for en jente som mangler en omsorgsperson og snubler seg sin egen vei til å bli en voksen kvinne. Shire trekker inn erfaringer fra sitt eget liv og livene til sine kjære, i tillegg til erfaringer fra flyktninger og immigranter, mødre og døtre, svarte kvinner og tenåringsjenter. Disse bråkete livene er fulle av musikk og tårer og suraer, av parfyme og blod og jasmin. Omtalen er utarbeidet av BS.

Velsigne dottera oppdratt av ei stemme i hovudet

Det er Norge på 2000-tallet. To gutter vokser opp i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo. Foreldrene hadde et håp. Selv står de midt i brytningen mellom drabantbyen og storsamfunnet, mellom vaskehallen og studentkantina, karakterer og keef. «Kanskje høstens viktigste bok.» Erle Marie Sørheim, Dagbladet «Zeshan Shakar plasserer seg helt sentralt på det skjønnlitterære kartet som heter aktuell norsk samtidsprosa med denne rå og varme debutromanen.» Arne Hugo Stølan, VG «En fryd av en roman, et fornemt lærestykke.» Jan Askelund, Stavanger Aftenblad «Når det knapt finnes noe å utsette på en debutroman, tar man seg i å spekulere på hvilket pseudonym forfatteren har skrevet under tidligere.» Fartein Horgar, Adresseavisen «Tante Ulrikkes vei er ikke viktig fordi den representerer noe eller noen, men fordi den er en virkelig sterk roman.» Bernhard Ellefsen, Morgenbladet «Zeshan Shakars roman er langt mer kompleks, den er aktuell, samfunnskritisk, og den ser videre utover i verden fra blokkene på Stovner. Boka er helstøpt og boka velskrevet og det i språk som kler stemmene i romanen og forsterker dem.» Anne Schäffer, Littkritikk.no «Zeshan Shakars debut er både viktig og litterært vellykket. Romanen treffer som et godt plassert knyttneveslag.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten «Vekslingen mellom Jamals muntlige, ufiltrerte monologer og Mos skriftlige skildringer driver handlingen og leseren dypere og dypere inn i blokkene og livene på Stovner.» Yohan Shanmugaratnam, Klassekampen

Tante Ulrikkes vei

Denne boka er en tidskapsel. Den handler om rasisme og røtter, om oppveksten jeg og Norge har delt, og om hvordan vi begge har forandret oss etter drapet på Benjamin Hermansen, 11. september, 22. juli og drapet på George Floyd.

Boka har også blitt en fortelling om forbudt kjærlighet, kameratskap og håp.

Gjør hva dere vil med den, resten er opp til dere.

Neste
Bok

Vi puster fortsatt

Lignende bøker: