Høsten 2021 besvimer forfatter Lars Petter Sveen på scenen på Litteraturhuset i Oslo. «Hørte noen at jeg stammer», er det første han tenker på da han kommer til bevissthet igjen. Forsøket på å forstå hvorfor han besvimte, fører ham blant annet tilbake til den gangen han stod på scenen på juleavslutningen i fjerde klasse og ikke greide å få fram et ord. Helt siden han var barn, har han prøvd å unngå visse situasjoner, visse ord og formuleringer. Og stamming er fremdeles et stigma i samfunnet vårt. Sveen skriver om hvordan han lærte seg sin egen måte å snakke på, en måte som fremfor alt har ett mål: At ingen skal høre at han stammer. Hvordan vi snakker og hvordan stemmen vår oppfattes av andre, definerer hvem vi er. Hva skjer når ordene ikke vil ut og stemmen henger seg fast? «Underlig nok finnes det knapt bøker om mennesker som stammer. Sånn sett er Lars Petter Sveens biografiske beretning oppsiktsvekkende og enestående. Boka blir lett tilgjengelig og har en underholdende, personlig tone med innslag av dialoger, personlige refleksjoner og familieliv. (...) Det gjør sterkt inntrykk på leseren å høre om en skoletid der hver dag var en kamp for å skjule stammingen. (...) Lars Petter Sveen viser med denne biografiske teksten at det mest private og skambelagte kan bli den sterkeste fortellingen.» Turid Larsen, Dagsavisen «At Sveens private avsløring fengsler, er nesten uunngåelig - hva fascinerer publikum mer enn det offentlige skriftemålet? Men at dette har blitt en av Sveens beste bøker, handler om helt andre ting. Det er for eksempel rart å se hvordan stilen, som tidvis har irritert meg, fungerer i sitt første møte med memoar-sjangeren: Det nesten ungdomsbokaktige fremstår som ærlighet, gjentagelsene blir produktive, de dramatiske linjeskiftene skaper ro. Alt snus opp ned, og det sitter - som regel - perfekt. (...) Prosessen med å vise fram en stemme «full av sprekker» er ingen enkel oppgave, men Sveen lykkes, både privat og litterært.» Elin Kittelsen, Klassekampen «Han skaper nysgjerrighet og holder på leserens oppmerksomhet. Kapitlene er knappe og episodiske. (...) Flere episoder er hjerteskjærende fremstilt, for eksempel da Sveen som 4.-klassing skal være med i julespillet og ikke klarer å si den ene setningen han har fått tildelt. Episoden viser hvordan det å stamme kan gnage i person og personlighet så å si døgnet rundt.» Atle Christiansen, Aftenposten

Uten at noen merker det

Kunsten å stamme

«Det blir vanskelig, forstår jeg, ja umulig, men jeg får ta det som jeg vanligvis har gjort det det siste året, når jeg har arbeidet skjønnlitterært med tekster basert på min egen hukommelse. Om hva jeg faktisk husker, ja, som dukker opp fra glemselens fortrengte slør, å begynne med begynnelsen, og ta det skritt for skritt, inntil det stanser, og så forklare hvorfor jeg ikke kan fortsette, men avslutter det slik det nå er blitt, i skrivelsens øyeblikk, som er torsdag 28. juli 2022.» Dag Solstad gikk bort 14. mars 2025. Han etterlot seg manuskriptet til en roman han opprinnelig planla at skulle utgis etter hans død. Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger føyer seg inn i den siste, selvbiografiske fasen i forfatterskapet, og her fortsetter Dag Solstad sin undersøkelse av tid, hukommelse og minnearbeid.

Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger : roman

Endelig! Lykken

På dødsleiet innrømmer moren at hun har løyet for sønnen. Både hennes far og bror hadde den samme arvelige sykdommen som han. Han har forsøkt å snakke med moren, men hun har tiet. Da datteren hans blir gravid, blir det enda viktigere å få vite sannheten. Hele stamtreet må være kjent for at ny medisin skal kunne virke. Den skjulte familiehistorien avdekkes etter hvert lag for lag. Dette er en frittstående oppfølger av romanen «Det hvite badehuset». Omtalen er utarbeidet av BS.

Det siste fotografiet

Jukgo sipjiman tteokbokkineun meokgo sipeo

Vold er ikke bare fysisk, vold kan også være psykisk. Dette fikk Sanna Sarromaa erfare - da hennes kjæreste viste seg å være en manipulator. Sarromaa skriver med utgangspunkt i egne opplevelser om hva som skjedde da kjærligheten ble et traume. Hennes selvbilde og selvtillit ble gradvis brutt ned og partneren fikk henne til å tro at hun ikke kunne leve uten ham. Han mishandlet henne emosjonelt og verbalt og snakket nedsettende om seksualiteten hennes. Sarromaa forklarer i boken begreper som gaslighting, voldsspiral og traumebånd og formidler kunnskap fra folk som jobber innen feltet. Vold er et stort samfunnsproblem, og vi trenger mer kunnskap om temaet. For den vanligste reaksjonen når noen forteller at de har vært utsatt for partnervold er: Hvorfor gikk du ikke? Slik tenkte Sanna Sarromaa også, helt til hun selv ble den som ikke greide å bryte ut av et destruktivt forhold.

Om kjærlighet og psykisk vold

Hvorfor gikk jeg ikke?

Gjennom en lang natt venter Julian på at kjæresten skal komme hjem fra tegnekurs, mens han passer stedatteren. Det blir en refleksjon over forholdet mellom livet, kunsten og kjærligheten. Boken var nominert til Prix du Marais i 2010 og International Dublin Literary Award i 2012. Omtalen er utarbeidet av BS.

Trærnes privatliv

Mette matchar med M. Han viser straks interesse, og ho kan ikkje tru at ein som han ser noko i henne. Når den leikne og uforpliktande relasjonen på SMS går over i fysiske møte, aukar denne usikkerheita. Likevel gir Mette seg heilt over. Ho er hekta og har ingenting å miste. Sjølv når M begynner å trekke seg tilbake, tenker ho at det er no eller aldri. I «Året har tretten netter» møter vi Mette gjennom søvnlause netter, i førebuingar til møte, i analysar av meldingstrådar, samtaler og eigen veremåte, gjennom kvardagar der alt dreier seg om M. «Året har tretten netter» handlar om tillit og sårbarheit, og om å miste seg sjølv. Det er ein ærleg og direkte roman om eit oppslukande, desperat begjær.

Året har tretten netter

Forfatteren Per Petterson tar notater fra livet på det lille småbruket Porten som har vært hjemmet hans i 28 år. Der er det alltid jobb som må gjøres: en tomt skal ryddes for at et nytt hus skal bygges, trær må felles, sauer må klippes, og den rasende bukken må mates og stelles. Han venter på nyheter om den røde jeepen sin som kanskje skal vrakes. Han og storebroren Steen har lange samtaler om slektshistorien deres, moren og faren og de to brødrene som ikke er her lenger, og minnene presser seg på. Gjennom halvåret før han fyller 69 skriver Per Petterson om livet sitt både nå og tidligere, om møter med forfattere verden over og om oppveksten sin. Omtalen er utarbeidet av BS.

Journal 29.1-18.7 2021

Mitt Abruzzo

Kasper Kristoffersen holdt uroen og de vanskelige følelsene for seg selv. Han festet hardt og drømte stort - helt til det sa stopp. Gi slipp er en ærlig og inspirerende fortelling om en ung manns reise mot et liv med mer åpenhet, tilstedeværelse og mening. I boka forteller Kristoffersen om hvordan han som ung og usikker brått havnet i medienes søkelys fordi han ble sammen med en av landets største influensere. Han forteller også om ensomhet, statusjag, frykt for egen psykisk helse - og om hvordan han gjennom meditasjon har fått en dypere kontakt med både seg selv og andre mennesker.

En ung manns bekjennelser

Gi slipp

Jeg har en medfødt muskelsykdom. Jeg er rullestolbruker. Jeg har høy utdannelse. Jeg er i jobb. Jeg er familiefar. Jeg er tilsynelatende vellykket. Hva skulle til for å komme hit? Jeg lever et liv som ligner deres handler om å leve i en sårbar kropp. Det er en fortelling om arbeid, om drømmer og om en lengsel etter det allmenne. Det er en bok om det vanlige og det uvanlige livet. Inn i det ukjente; vi vet ikke hvor vi er på vei. Vi seiler i en båt som lekker, vi vet at vi er døende dyr. Vi drømmer om Bysants, vi øser det vi makter, vi seiler sammen. Vi er argonauter, kosmonauter, eventyrere, utforskere. Vi er på reise. Anmelderne mener: «Ikke bare er det for Grues del på mange måter et liv mot alle odds. Men han beskriver det også så vakkert og klokt at det får en til å tenke på sakprosaens store stilister, som amerikanske Joan Didion (…) Et litterært mesterverk som anbefales på det sterkeste!» Marius Wulfsberg, Dagbladet «Et mesterverk om eget liv.» Jan Askelund, Stavanger Aftenblad «Så sympatisk, så vellykket, så litterært lett og treffsikker.» Vidar Kvalshaug, Bok365 «Jan Grues levnetsskildring går utenpå det meste av norsk selvbiografisk sakprosa. (…) Boken vil med stor sannsynlighet bli stående som en merkestein for at en ny modenhet er i ferd med å nå den selvbiografisk baserte litteraturen også i norsk sakprosa.» Ane Farsethås, Morgenbladet «Det som både fascinerer, griper meg og får meg til å tenke, er den usedvanlig vellykkede kombinasjonen av det dypt personlige og det allmennmenneskelige. Dette handler ikke bare om forfatteren selv, men hva det vil si å være menneske. Hadde noen spurt meg om mine favoritter i den norske sakprosafloraen i dag, hadde denne boka vært blant de fremste.» Kjetil Røed, Vårt Land «Jan Grue blander sakprosa og skjønnlitterære elementer, og resultatet er en vital, reflektert og klok undersøkelse av hva det betyr å være et annerledes menneske i verden, prisgitt en kropp som ikke fungerer som normale kropper. (…) Grue byr på originale iakttakelser og et høyt refleksjonsnivå.» Turid Larsen, Dagsavisen «Det er ei utforsking av identitet, av føresetnader, avgrensingar og overskridingar der Grue opnar ein vid horisont i eit språk som er gjennomarbeidd og ledig. Det blir til stor og relevant litteratur.» Ingvild Bræin, Dag og Tid «Virkelighetslitteratur er nærmest blitt synonymt med å henge ut slekt, venner og bekjente. Slik er det ikke i denne formfullendte selvbiografien som øyeblikkelig har inntatt en plass høyt opp i den norske selvbiografiens kanon. Alle som har lest noe av forfatteren fra før, vet hva han kan, men med denne teksten skaper han forventninger om nær sagt hva som helst, forbilledlig og overskridende.» Espen Søbye, Morgenbladet (Årets beste bøker) «Godt språk, stor kunnskap og mye refleksjon. Dette er Grues historie, men det er også en historie om det å være menneske. (…) En sterk og viktig bok!» Mali Borkhus Nordang, Romerikes Blad «… a restrained and stunning meditation on what it means to be human […] ’I Live a Life Like Yours’ is not an account of suffering and deprivation, nor is it a redemptive tale of survival against the odds. It is a restrained, dazzlingly intelligent and self-excavating examination of what it has meant to be disabled and visibly different, not ’normal’. It beautifully describes ’the work of being myself in the world’‚ and this work becomes a meditation on what it is to be human, what it is to be lonely and full of hope and yearning. […] I started off by writing everything that most profoundly moved or excited me in I Live a Life Like Yours into my notebook, but quickly found I was almost copying out the book verbatim. Every sentence works hard for its place. It is smart, moving and original (and superbly translated). It clears a space for itself, brushing worn-out language and familiar ideas to the margins and forging its own ’secret history’ in order ’to take back the world’. It makes you read carefully and think feelingly and I’m grateful that it is now in my head and heart, working change.» Nicci Gerrard, The Guardian «… this is uniquely Jan Grue’s story, one in which he endeavors to fit his extraordinary shape into an ordinary world. It is a narrative that is compelling, unconventional and powerfully told. […] From behind the veil of disability, he shares valuable insight about the human condition. Do pay attention to that man behind the curtain. He has a lot to say.» Michael J. Fox, The New York Times «Absorbing, insightful reflections on being human.» Kirkus Reviews «… a quietly brilliant book that warms slowly in the hands.» Dwight Garner, ...

Neste
Bok

Personlig

.css-1dfuxek{-webkit-transition:x 1s;transition:x 1s;}Personlig