Det finnes en livsendrende kraft i nær-døden-opplevelser, og forfatter Maggie O’Farrell har mange slike. Boken skildrer 17 øyeblikk fra hennes eget liv: sykdommen som gjorde henne sengeliggende som barn, en livsfarlig hendelse i tenårene, et møte med en fuglekikker ved et avsidesliggende tjern, og ikke minst, kampen for å beskytte en kronisk syk datter fra døden. Bokens 17 kapitler har titler som henspiller på den utsatte kroppsdelen i det enkelte kapittel. Forfatterens prosa beskrives som stram og ladet med tilbakeholdte følelser. Omtalen er utarbeidet av BS.

Ett hjerteslag fra døden

Jeg er, jeg er, jeg er

Den norske billedkunstneren Sverre Bjertnæs har gjennom 25 års karriere reist rundt i Norge, Europa og USA og holdt utstillinger av egne verk, og samlet verk fra andre kunstnere han beundrer. Samtidig har han balansert kunsten med et vanskelig forhold til alkohol. I denne essaysamlingen tar han utgangspunkt i bilder han har samlet fra læremestere, venner og forbilder, for å dele historier fra eget liv. “Mine bilder” forteller en ærlig og sterk historie om kunstnerskap, vennskap, arbeidsfellesskap, og veien gjennom et tungt alkoholmisbruk. Omtalen er utarbeidet av BS.

Om kunst og alkoholisme : essays

Mine bilder

På dødsleiet innrømmer moren at hun har løyet for sønnen. Både hennes far og bror hadde den samme arvelige sykdommen som han. Han har forsøkt å snakke med moren, men hun har tiet. Da datteren hans blir gravid, blir det enda viktigere å få vite sannheten. Hele stamtreet må være kjent for at ny medisin skal kunne virke. Den skjulte familiehistorien avdekkes etter hvert lag for lag. Dette er en frittstående oppfølger av romanen «Det hvite badehuset». Omtalen er utarbeidet av BS.

Det siste fotografiet

Tidvis glemmer jeg at jeg er funksjonshemmet. Jeg kan hvile i et jeg, i en kropp, som bare er meg. Men verden glemmer aldri. Den bare venter på en god anledning til å gi meg en påminnelse. Hvis jeg faller er en utforskning av den særlige sårbarheten som følger med kronisk sykdom og funksjonshemning. I denne beretningen undersøker Jan Grue, med fundament i eget liv og egne erfaringer, hvordan samfunnet møter denne sårbarheten med et krav om usynlig arbeid – om at den som har kroppslige utfordringer må anstrenge seg desto hardere, må jobbe desto mer, for å bli godtatt som et fullverdig menneske. Anmelderne mener: «Selv om boken teller knappe 200 sider er nesten alle setninger mettet med en type klokhet, sårbarhet og språklig finesse som gjør at den tar lang tid å komme gjennom. Ofte fordrer setningene at man stopper opp og dveler ved hva det var man nettopp leste. Hvis jeg faller er en slik bok man blir klokere av å lese; en slik bok som gjør at en sitter igjen med stor takknemlighet for at forfatteren orket.» Oda Faremo Lindholm, VG «Når Jan Grue undersøker begrepet "funksjonshemmet", skriver om sårbare kropper og usynlig arbeid, byr han samtidig på en skjellsettende diagnose av samtiden. … Det er en intellektuell og litterær prestasjon å formidle språkets dobbelthet på et så tilgjengelig vis som Grue gjør her. Pennen hans gnistrer i det ambivalente rommet, skaper slitesterk koronalitteratur og gir en rammende samfunnskritikk. Grues tekster viser hvilken verdi det har når fremragende akademikere trer ut av de smale tidsskriftene og inn i en prosa for allmennheten, men uten å dumme ned det de skriver om.» Anna Serafima S. Kvam, Stavanger Aftenblad «Jan Grue åpner for uunnværlige samtaler om sårbarhet, samfunn og funksjonshemning. […] Vektingen av det usynlige arbeidet setter Hvis jeg faller inn i andre sammenhenger enn Grues tidligere memoarer; mens jeg leser den tenker jeg for eksempel på danske Olga Ravns mødreraseri i romanen Mit arbejde (2020) eller kjønnsforståelsene i diktsamlingen Homie (2020) av amerikanske Danez Smith. Slike koblinger til rasisme og kjønnspolitikk gjør også Grue selv. Et av kjernebegrepene i Hvis jeg faller er "familielikhet", et begrep for ulike ting som dekkes av samme begrep. En slik slektskaps-definisjon åpner for nok forskjellighet til at Grue kan slutte seg til den, og han ser etter hvert at sårbarhetens fellesskap tilbyr et ståsted som faktisk gir fast grunn. Selv har jeg iblant tenkt at jeg selv ikke hadde tålt det, at jeg ikke kunne ha vært i verden på den måten, selv om jeg vet hvilken hån det er mot de som faktisk er rullestolbrukere. Og selv om jeg skammer meg over denne tanketurismen, tilhører svakhetsforakten som kommer til uttrykk i slike grøss, ikke bare meg og mitt tvilsomme kontrollbehov. Man kan blant annet tilskrive den kapitalismens produksjonskrav eller pietismens arbeidsmoral, finne den i en rekke små ideer jeg en gang er blitt smittet med. Og som også Grue, som de fleste av oss, har i seg, slik han innrømmer når han skriver at det fortsatt finnes "en motstand i meg, som så åpenbart er svak, mot å vise frem svakheten". At akkurat denne samtalen åpnes opp i Hvis jeg faller, gjør boken uunnværlig. For er ikke det usynlige arbeidet så mange utfører, også beslektet med den (ofte) usynlige motviljen mange bærer i seg, forakten for alt som liksom er svakt? "Jeg vil ha en annen verden", skriver Grue også, et sted i Jeg lever et liv som ligner deres: "Jeg vil at den skal være åpnere, friere." Arbeidet han utfører i Hvis jeg faller, tar oss faktisk i den retningen, og fortjener full synlighet.» Carina E. Beddari, Klassekampen «Skjærer i hjertet. […] Sterk selvbiografisk prosa om sårbarhet. […] Hvis jeg faller er bevisstgjørende og interessant lesning. Og, som alltid hos Grue, spekket med fine formuleringer.» Maya Troberg Djuve, Dagbladet «Råsterkt om sårbarhet. […] Grue fremstår som en usedvanlig klok forfatter, og jeg plukker med meg livsvisdom fra sidene […] Grue har utgitt nok en varm, innsiktsfull og bevegende bok. Denne bør også få en god internasjonal mottagelse. Og enda bedre: Den kan være med på å skape reell endring i hvordan vi som samfunn behandler de med funksjonsnedsettelse.» Erle Marie Sørheim, Aftenposten «Jan Grue viser med sin nyeste bok at det er mulig å følge opp en suksess - med et stykke litteratur som er likestilt i kvalitet og refleksjonsnivå. Med høstens bok fortsetter han å pirke i vår frykt og våre fordommer. Fortsetter å vise oss sin sårbarhet og maktesløshet, men også sin styrke og humor og sine omfattende kunnskaper.» Turid Larsen, Dagsavisen «… Grues samfunnsanalyse og blikk på den sårbarheta som er hans, men også andres, er en kl...

En beretning om usynlig arbeid

Hvis jeg faller

På landsbygda i England i etterkrigstiden vokser Hilary Mantel opp som «en liten, blek pike etter Blackpool-feberen, men med hodet fullt av ridderdikt og selvsikkerheten som kommer av dyp innsikt i rytteri og sverdkunst» - overbevist om at alt hun måtte ønske, er mulig å oppnå. I stedet blir hun som nittenåring rammet av en konstant smerte som fører til mange år med feildiagnoser, destruktive medisiner og patroniserende psykiatri, og som ender med en operasjon som ikke løser problemene, men som derimot gjør at hun aldri kan få barn. Omgitt av smerte og tristhet bestemmer hun seg for å «skrive seg levende» - den ene romanen etter den andre... Skygger av liv du kunne ha levd er gir oss bakteppet for et enestående forfatterskap som varte i 35 år, fra debutromanen Every Day is Mother's Day i 1985 til utgivelsen av Speilet og lyset i 2020 - før forfatteren døde bare 70 år gammel høsten 2022. Memoaren Skygger av liv du kunne ha levd er også en unik og viktig førstehåndsberetning om det å leve med kvinnesykdommen endometriose, en sykdom som antas å forekomme hos en av ti kvinner. Kåret av New York Times som en av de 50 beste memoarene de siste 50 år.

Skygger av liv du kunne ha levd

I september 2016 blir både Ahmet Altan og broren Mehmet arresterte i Erdogans angrep på den frie pressa etter det mislykka kuppforsøket sommaren 2016. Altan skal ha komme med grunnlovsstridige kommentarar, mellom anna gitt ei «underbevisst melding» til kuppmakarane då han kritiserte presidenten i eit prateshow på TV. Våren 2018 blir han dømd til fengsel på livstid. Han skildrar augneblinken då politiet kom og rettssaka, dommen og livet i fengsel. Eg får aldri sjå verda igjen er ei urovekkjande, men også poetisk og vakker bok, om Tyrkias veg mot diktaturet, om kampen for menneskeverd - og om litteraturen og fantasiens kraft. Omtalen er utarbeidd av BS.

Eg får aldri sjå verda igjen

Alexander Fallos Dopamin er en diktsamling om å få en ADHD-diagnose i voksen alder – og å bli nødt til å leve med den. Dette er triste, varme, frustrerende, humoristiske, energiske og fortvilte dikt skrevet med 20mg Ritalin i kroppen. Forfatteren har selv opplevd å forlate psykiateren med et skriv med diagnosen på i én hånd og en resept i den andre. Og det var det. Hvordan blir fortellingen om et liv når du ser tilbake på det med nye øyne? Kunne ting blitt annerledes? Hva betyr en diagnose? Er den til hjelp eller enda mer bry? Finnes det noe midt imellom? Dopamin er et personlig gravearbeid som tar for seg minner og scener fra et liv med en utbredt diagnose.

Dopamin

Siden 1964 har forfatter Liv Køltzow ført dagbok. I notatbøker og spiralhefter har hun skrevet om seg selv i livet, i fortid, nåtid og fremtid, og om menneskene som har hatt plass i livet hennes. Disse tankene flettes sammen med refleksjoner om litteratur og hennes egen skriveprosess. Nå foreligger et utvalg av disse 58 notatbøker. Et tverrsnitt av levd liv, et blikk på et sentralt forfatterskap i norsk etterkrigstid og et litteraturhistorisk dokument. Omtalen er utarbeidet av BS.

Dagbøker i utvalg 1964-2008

Liv Køltzow

Høsten 2021 besvimer forfatter Lars Petter Sveen på scenen på Litteraturhuset i Oslo. «Hørte noen at jeg stammer», er det første han tenker på da han kommer til bevissthet igjen. Forsøket på å forstå hvorfor han besvimte, fører ham blant annet tilbake til den gangen han stod på scenen på juleavslutningen i fjerde klasse og ikke greide å få fram et ord. Helt siden han var barn, har han prøvd å unngå visse situasjoner, visse ord og formuleringer. Og stamming er fremdeles et stigma i samfunnet vårt. Sveen skriver om hvordan han lærte seg sin egen måte å snakke på, en måte som fremfor alt har ett mål: At ingen skal høre at han stammer. Hvordan vi snakker og hvordan stemmen vår oppfattes av andre, definerer hvem vi er. Hva skjer når ordene ikke vil ut og stemmen henger seg fast? «Underlig nok finnes det knapt bøker om mennesker som stammer. Sånn sett er Lars Petter Sveens biografiske beretning oppsiktsvekkende og enestående. Boka blir lett tilgjengelig og har en underholdende, personlig tone med innslag av dialoger, personlige refleksjoner og familieliv. (...) Det gjør sterkt inntrykk på leseren å høre om en skoletid der hver dag var en kamp for å skjule stammingen. (...) Lars Petter Sveen viser med denne biografiske teksten at det mest private og skambelagte kan bli den sterkeste fortellingen.» Turid Larsen, Dagsavisen «At Sveens private avsløring fengsler, er nesten uunngåelig - hva fascinerer publikum mer enn det offentlige skriftemålet? Men at dette har blitt en av Sveens beste bøker, handler om helt andre ting. Det er for eksempel rart å se hvordan stilen, som tidvis har irritert meg, fungerer i sitt første møte med memoar-sjangeren: Det nesten ungdomsbokaktige fremstår som ærlighet, gjentagelsene blir produktive, de dramatiske linjeskiftene skaper ro. Alt snus opp ned, og det sitter - som regel - perfekt. (...) Prosessen med å vise fram en stemme «full av sprekker» er ingen enkel oppgave, men Sveen lykkes, både privat og litterært.» Elin Kittelsen, Klassekampen «Han skaper nysgjerrighet og holder på leserens oppmerksomhet. Kapitlene er knappe og episodiske. (...) Flere episoder er hjerteskjærende fremstilt, for eksempel da Sveen som 4.-klassing skal være med i julespillet og ikke klarer å si den ene setningen han har fått tildelt. Episoden viser hvordan det å stamme kan gnage i person og personlighet så å si døgnet rundt.» Atle Christiansen, Aftenposten

Uten at noen merker det

Kunsten å stamme

Jan Grue er forfatter og professor ved Universitetet i Oslo. Han har barn, han er gift. Han lider også av en medfødt muskelsykdom og er avhengig av rullestol som et hjelpemiddel i hverdagen. I denne selvbiografien skildrer Grue et liv som ligger tett opp til det ordinære, men aldri helt vil bli det. Kroppens sårbarhet er et hovedmoment, og i Grues litterære språk minnes leseren om at vi alle er sårbare, forgjengelige og dødelige. Men dette er også en fortelling om hvordan vi kan arbeide mot det vi ønsker oss og lengter etter, medregnet utfordringene vi har. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

Jeg lever et liv som ligner deres

Lignende bøker: