«Mange av oss som opplever rasisme, er så like dere at vi ikke blir fremmede før vi snakker med aksent.»

Ewa Sapiezynska er én av mange tusen polakker i Norge. Dette er hennes bekymringsmelding og kjærlighetserklæring til landet hun har gjort til sitt eget.

Gjennom sin egen historie, og i møte med andre polakker i Norge, gir Sapiezynska oss et unikt innblikk i landets største innvandrergruppe.

«Jeg er ikke polakken din» er en personlig og politisk beretning om et Norge vi sjelden hører om, fortalt med nærhet, varme og engasjement. Det er en historie om fordommer, fremmedhet og utenforskap - men også om tilhørighet og møter mellom mennesker, og om hva vi kan gjøre for å se forbi merkelappene vi klistrer på hverandre.

Jeg er ikke polakken din

Denne boka er en tidskapsel. Den handler om rasisme og røtter, om oppveksten jeg og Norge har delt, og om hvordan vi begge har forandret oss etter drapet på Benjamin Hermansen, 11. september, 22. juli og drapet på George Floyd.

Boka har også blitt en fortelling om forbudt kjærlighet, kameratskap og håp.

Gjør hva dere vil med den, resten er opp til dere.

Vi puster fortsatt

«Det er først no, som tjueåring, eg forstår kor knusande 22. juli var for meg. For identiteten min. Eg var tretten år, og eg slapp ikkje unna det politiske. Eg bar det med heile meg.»

Sumaya Jirde Ali kom til Bodø som barn og blei behandla som alle andre, ho kjende at ho høyrde til. I boka fortel ho om dei bekymringslause dagane i barndommen. Ho fortel om sjokket då ho fekk høyre om attentatet i Oslo 22. juli 2011, og kva det gjorde med synet ehnnar på eigen identitet og tilhøyrsel. Ho skildrar kjensla av skam og sjølvforakt, av å bli umenneskeleggjort og lengselen etter å høyre til. Vi får også innblikk i kva ho gjer for å motverke hat, halde oppe motet og stå for det ho meiner.

Ikkje ver redd sånne som meg

Ella Marie Hætta Isaksen vokste opp med en selvfølgelig stolthet over sitt samiske opphav. Men etter hvert innså hun at det ikke var en selvfølge for alle, og at noen til og med ble provosert. Dette ledet til en granskning av familiens historie. Her fant hun fortellinger om hvordan fornorskningspolitikken hadde ført til skam og tap av identitet, noe hun opplevde var i fred med å skje med henne selv. Ella Maries framføring av bygda Mázes joik på NRKs Stjernekamp gjorde dypt inntrykk på TV-seere landet rundt. I etterkant ble hun kontaktet av mange som ville fortelle sine familiers historier om hvordan det har vært å vokse opp som same. Ella Marie ville hedre alle disse menneskene gjennom å fortelle sin egen historie. Det er en beretning om skamfølelse, motgang og kamp, men også mye stolthet, samhold og glede. Og som del av en bevegelse av unge samer, er det også en fortelling om håp for en bedre fremtid. Omtalen er utarbeidet av BS.

Derfor må du vite at jeg er same

I Warsan Shires første diktsamling blir vi introdusert for en jente som mangler en omsorgsperson og snubler seg sin egen vei til å bli en voksen kvinne. Shire trekker inn erfaringer fra sitt eget liv og livene til sine kjære, i tillegg til erfaringer fra flyktninger og immigranter, mødre og døtre, svarte kvinner og tenåringsjenter. Disse bråkete livene er fulle av musikk og tårer og suraer, av parfyme og blod og jasmin. Omtalen er utarbeidet av BS.

Velsigne dottera oppdratt av ei stemme i hovudet

Ni år gamle Elsa blir vitne til at en mann dreper reinkalven hennes. Hun trues til stillhet og blir smertefullt klar over at hennes opphav vekker et glødende hat. Trusselen mot Elsa forandrer henne for alltid, og gjennom årene bærer hun med seg en del av et reinsdyrøre som en konstant påminnelse. Familien og slektningene kjemper for rettferdighet, men i det stille vokser en desperasjon. Stjålet er en varm, men samtidig sviende skildring av en glemt del av Sverige hvor mennesker blir satt mot hverandre. Der reinsdyr blir jaget og brutalt drept, uten at politiet etterforsker forbrytelsene. Der spenninger mellom samer og andre beboere forgifter generasjoner. Augustpris-vinneren Ann-Helén Laestadius' første roman for voksne er basert på virkelige hendelser. «Varmt om livet som reindriftssame. ... Romanen bør leses av alle som liker en god litterær fortelling som har noe viktig å gjøre oss oppmerksom på.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen (Terningkast 6) «Her får taushetskultur, motvilje mot å vise følelser og fordommer gjennomgå. Stjålet er nemlig først og fremst spennende og velskrevet, og som bonus kan du lære noe. (...) Slutten er rørende god.» Steinar Brandslet, Stavanger Aftenblad (Terningkast 5) «Stjålet er en effektivt fortalt historie om sadistiske reindrap og dyptliggende konflikter i Sápmi. (...) Laestadius er god til å fremstille et lite barns store tanker og frykt, og ikke minst den maktesløsheten man kan oppleve i små, isolerte samfunn. (...) portrettet av unge Elsa er noe som leseren vil huske lenge.» Sindre Hovdenakk, VG «Ann-Helén Laestadius tenner både sinne og uro når hun skriver om snikdrap på samisk rein. (...) Stjålet skildrer med integritet en langvarig og dyptgripende konflikt mellom samer og andre bygdefolk nord i Sverige. (...) Dessuten: Stjålet er uten tvil spennende lesning.» Ulla Svalheim, Vårt Land «Romanen Stjålet skildrar ein kamp mellom den gode og den vonde på ein måte ein sjeldan ser i vaksenlitteraturen.» Marta Norheim, NRK «Noen bøker må bare skrives. I Stjålet av svensk-samiske Ann-Helén Læstadius dirrer det fra første start ...» Carline Tromp, Klassekampen «Medrivende og actionfylt fra Sápmi. Denne historien gir et verdifullt innblikk i hverdagen til reindriftere, og Laestadius skriver sterkt om det klaustrofobiske rommet samene i Nord-Sverige lever livene sine i. (...) I sum er dette en medrivende fortelling, som gir et sårt innblikk i hverdagen til et folk som ellers ignoreres.» Muna Jibril, Dagens Næringsliv «Historien er vond å lese, den setter følelser i sving, den handler om rettferdighet for loven - ja, for rettferdighet i sin alminnelighet. Og det er enormt viktig at samene også får en stemme. Laestadius er raus i så måte.» Jan-Erik Østlie, Frifagbevegelse.no «Dette er en viktig bok som fortjener mange lesere.» Solgunn Solli, Altaposten (Terningkast 5) «Forfattaren har ei sikker hand om spenningsoppbygging og personkarakteristikkar, i ei bok med eskalerte konfliktar og ein dramatisk nerve som gjer at ho stundom tenderer mot krimsjangeren. (...) Ho lar lesaren bli kjend med skikkar og sedar i dette samfunnet: dei tette familiebanda, den både praktiske og mytiske nærleiken til reinen og naturen, og ikkje minst dei sterke slektsbanda.» Hilde Vesaas, Dag og Tid

Stjålet

Kvit, norsk mann er ei samling vonde og kloke - men tidvis også morosame - dikt om norsk oppvekst og norsk rasisme. Korleis er det for eit adoptivbarn å kome til Norge som ei reserveløysing, eit gjenbruksbarn som blir odelsgut? Det hadde vore enklare om han var ein kvit, norsk mann. Då ville ikkje born ropt ching-chong-kinamann etter han. Eller folk lurt på kor han eigentleg kjem frå. Kvit, norsk mann byggjar på forfattaren sine eigne erfaringar, men rettar seg til eit heilt land av lesande og nysgjerrige menneske. Tekstane trekkjer også forbindelsar til andre, liknande forteljingar - og set vår samtid og kultur under lupen. Gjennom livet har forfattaren blitt minna på at han ikkje er norsk nok. Er han det no? Når blir han det? Og korleis ser framtida ut for hans eigne barn? Kven blir forfattaren og barna hans når den norske garden dei har arva må seljast?

Dikt

Kvit, norsk mann

Så lenge annerledeshet finnes, vil den alltid tale med en motsetningsfull tunge. Snakke i munnen på seg selv. Avbryte, protestere og slå knyttneven i bordet. Forsøke å overtale verden om at den fortjener å bli hørt. Samtidig som den også, livredd, prøver å gjemme seg under det samme bordet. Setter munnkurv på seg selv. I angst for å bli avslørt. I personlige og undersøkende essays skriver Synne Sun Løes om adopsjon og identitet. Hun tar utgangspunkt i så vel egne erfaringer som adoptert, som faglitteratur og den offentlige samtalen. Temaene som blir belyst favner bredt, fra fremmedfrykt, rasisme, annerledeshet, «mangfolds-trenden», krenkelseshysteri og koreansk hevnkunst, til mer psykologiske emner som transgenerasjonelle traumer, psykoanalyse og tilknytningsskader. Hvordan ta eierskap til egne erfaringer som adoptert og «annerledesbarn» uten å bli beskyldt for å gå inn i en offerrolle? Hvordan tilegne seg en egen personlig identitet, som «seg selv», når man er «annerledes» i dagens Norge? Hvordan påvirkes identiteten av å møte ens egne biologiske foreldre? Hvordan overleve i en verden som stadig forsøker å spytte en i ansiktet? Forfatteren nærmer seg disse spørsmålene med både undring, humor og alvor, og retter også et kritisk blikk på samfunnets tendens til å forenkle, retusjere og polarisere marginaliserte gruppers historiefortellinger.

Om identitet, overlevelsesteknikk og koreansk hevnkunst : essay

Ingen kan spytte på et smilende ansikt

Seks år gammel kommer Mustafa til Norge. Han begynner på skole, henger med venner og lager musikk. Han snakker norsk når han er våken, og drømmer på norsk når han sover. Når han er ti år gammel, får han beskjed om å forlate landet. Fra den dagen og frem til i dag har han kjempet for å få lov til å bli. Mustafa er en dirrende fortelling om hva som skjer når en familie blir splittet, og en ung gutt må lære seg å manøvrere mellom offentlige instanser og juridiske paragrafer. Det er en historie som viser hvordan norsk asylpolitikk fungerer. Og om en tenåring som bruker ti år på å slåss mot et system som mener at han ikke er norsk nok. Dette er Mustafa Hasans historie - slik han selv forteller den.

Ikke norsk nok

Mustafa

Eg ringer ei venninne.
Kalla mannen i baren meg svarting då eg ikkje ville gi han nummeret mitt? Den gongen vi hadde avtalt å drikke øl, men så drakk vi tequila i staden?
Ho blir still.
Nei. Han kalla deg nigger.
Takk, seier eg. Tusen takk for at du hugsar.

Eg snakkar om det heile tida er eit vitnemål, ein appell og ei sjølvransaking. Camara Lundestad Joof er fødd i Noreg, med norsk mor og gambisk far. Boka skildrar korleis rasismen ho stadig opplever, infiserer kvardagen og styrer tankane hennar. Ho ransakar minna sine. Kva om ho hugsar noko feil, korleis skal nokon tru henne då? Kor mange detaljar må ein hugse for å verke truverdig? Trur ho på seg sjølv? Og kan ho nokon gong fri seg sjølv frå spørsmålet om hudfarge?

Neste
Bok

Eg snakkar om det heile tida

Lignende bøker: