Klassekampen-journalist Yohan Shanmugaratnam, bruker i denne boken sin egen historie og familiebakgrunn for å berette om det flerkulturelle, om rasisme og det å være «den andre» i et Norge som har blitt påvirket og forandret etter drapet på Benjamin Hermansen, anslaget mot tvillingtårnene i New York, 22. juli og politidrapet på George Floyd. Omtalen er utarbeidet av BS.

Vi puster fortsatt

«Mange av oss som opplever rasisme, er så like dere at vi ikke blir fremmede før vi snakker med aksent.» Ewa Sapiezynska er én av mange tusen polakker i Norge. Dette er hennes bekymringsmelding og kjærlighetserklæring til landet hun har gjort til sitt eget. Gjennom sin egen historie, og i møte med andre polakker i Norge, gir Sapiezynska oss et unikt innblikk i landets største innvandrergruppe. «Jeg er ikke polakken din» er en personlig og politisk beretning om et Norge vi sjelden hører om, fortalt med nærhet, varme og engasjement. Det er en historie om fordommer, fremmedhet og utenforskap - men også om tilhørighet og møter mellom mennesker, og om hva vi kan gjøre for å se forbi merkelappene vi klistrer på hverandre.

Jeg er ikke polakken din

Ella Marie Hætta Isaksen vokste opp med en selvfølgelig stolthet over sitt samiske opphav. Men etter hvert innså hun at det ikke var en selvfølge for alle, og at noen til og med ble provosert. Dette ledet til en granskning av familiens historie. Her fant hun fortellinger om hvordan fornorskningspolitikken hadde ført til skam og tap av identitet, noe hun opplevde var i fred med å skje med henne selv. Ella Maries framføring av bygda Mázes joik på NRKs Stjernekamp gjorde dypt inntrykk på TV-seere landet rundt. I etterkant ble hun kontaktet av mange som ville fortelle sine familiers historier om hvordan det har vært å vokse opp som same. Ella Marie ville hedre alle disse menneskene gjennom å fortelle sin egen historie. Det er en beretning om skamfølelse, motgang og kamp, men også mye stolthet, samhold og glede. Og som del av en bevegelse av unge samer, er det også en fortelling om håp for en bedre fremtid. Omtalen er utarbeidet av BS.

Derfor må du vite at jeg er same

Camara Lundestad Joof, oppvaksen i Sandefjord, er skeiv og halvt Gambisk. Andre folks meiningar om disse delane av Joofs identitet, pregar kvardagen og livet hennar. I dette langessayet utforskar ho kva det vil seie å leve som ein dobbel minoritet i sitt eiga land. I litterære vendingar drøftar ho blindpunkt hos sjølverklæra «fargeblinde» nordmenn, kva hudfargen har hatt å seie for kven ho i dag har blitt, om det framleis finnast ein del av henne som er uberøyrt av rasisme, og opplevinga av å møte rasisme så ofte, at ho ikkje kan fortelje venene sine om alle hendingar, fordi det vil bety at dei aldri vil hinne å tale om andre ting ilag. Boka er ein del av serien Norsk røyndom. Omtalen er utarbeidd av BS.

Eg snakkar om det heile tida

Mani er en ung mann som bor sammen med faren sin i en leilighet på Haugenstua. Han er nyutdannet økonom, og nå har han fått jobb i Oppvekstdepartementet. I Y-blokka i Regjeringskvartalet må han tilpasse seg en helt ny verdiskala. Mani skulle helst sett å komme seg inn i det private næringslivet, der pengene ligger. Ikke nok med at kjæresten og miljøet rundt ham ser ned på “offentlig sektor" - han tjener ikke godt heller. Allikevel blir han en stolt bidragsyter til det felles prosjektet Staten. Zeshan Shakar debuterte med “Tante Ulrikkes vei" i 2017. For denne boka mottok han Tarjei Vesaas' debutantpris og Bokbloggerprisen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Gul bok

Sumaya Jirde Ali har, siden hun trådte fram på den offentlige scenen som attenåring, vært en viktig og sentral stemme i samfunnsdebatten. I denne dypt personlige boken, formet som en samtale med sitt yngre jeg, reiser hun sentrale spørsmål ved hvordan rasisme virker og hva den fører til, selv i små, daglige doser. Det er en like bevegende som tankevekkende tekst som ikke kan etterlate noen lesere ubemerket. Sumaya Jirde Ali (f. 1997) er en norsk-somalisk samfunnsdebattant, litteraturkritiker, dramatiker, forfatter og poet.

Dagboksopptegnelser om norsk rasisme

Et liv i redningsvest

Kvit, norsk mann er ei samling vonde og kloke - men tidvis også morosame - dikt om norsk oppvekst og norsk rasisme. Korleis er det for eit adoptivbarn å kome til Norge som ei reserveløysing, eit gjenbruksbarn som blir odelsgut? Det hadde vore enklare om han var ein kvit, norsk mann. Då ville ikkje born ropt ching-chong-kinamann etter han. Eller folk lurt på kor han eigentleg kjem frå. Kvit, norsk mann byggjar på forfattaren sine eigne erfaringar, men rettar seg til eit heilt land av lesande og nysgjerrige menneske. Tekstane trekkjer også forbindelsar til andre, liknande forteljingar - og set vår samtid og kultur under lupen. Gjennom livet har forfattaren blitt minna på at han ikkje er norsk nok. Er han det no? Når blir han det? Og korleis ser framtida ut for hans eigne barn? Kven blir forfattaren og barna hans når den norske garden dei har arva må seljast?

Dikt

Kvit, norsk mann

I Warsan Shires første diktsamling blir vi introdusert for en jente som mangler en omsorgsperson og snubler seg sin egen vei til å bli en voksen kvinne. Shire trekker inn erfaringer fra sitt eget liv og livene til sine kjære, i tillegg til erfaringer fra flyktninger og immigranter, mødre og døtre, svarte kvinner og tenåringsjenter. Disse bråkete livene er fulle av musikk og tårer og suraer, av parfyme og blod og jasmin. Omtalen er utarbeidet av BS.

Velsigne dottera oppdratt av ei stemme i hovudet

Isabel Raad er kjent for mange gjennom sin blogg og som deltaker på reality-programmer på TV. I denne boken forteller hun sin personlige historie om en tøff oppvekst, preget av barnevernsmøter og rus, spiseforstyrrelser og vold. Senere valgte hun å skifte navn fra Shirog til Isabel, men hun bærer likevel med seg historien om hendelsene og menneskene som har formet den hun er i dag. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jenta jeg en gang var

Shirog

Sumaya Jirde Ali har markert seg som ei av dei fremste, fleirkulturelle unge stemmene i den offentlege debatten dei seinaste åra. I 2017 gav ho ut diktsamlinga «Kvinner som hater menn». Med utspring i samtalar mellom Jirde Ali og Suha Alhajeed, som kom til Noreg som syrisk flyktning, kjem no «Ikkje ver redd for sånne som meg». Her tematiserer Jirde Ali utanforskap, framandfrykt og å stadig vekk måtte svare for si eiga menneskelegdom, kvifor ein vel å bera hijab, og korleis det kjennast å stadig bli bede om å ta avstand frå terroråtak. Samstundes får me òg høyre Jirde Alis strategiar for å makte å stå i storma, utan å miste motet. Boka er ein del av serien Norsk røyndom. Omtalen er utarbeidd av BS.

Neste
Bok

Ikkje ver redd sånne som meg

Lignende bøker: