I 1938 ble tvillingsøstrene Stella og Desiree født i Dellard, Louisiana, i et samfunn av svarte med en uvanlig historie. Grunnleggeren av byen ville skape et sted som kunne beskytte dem fra rasisme og forfølgelse, og dermed startet prosessen med å sørge for at hver generasjon skulle være lysere i huden enn den forrige. Men Stella og Desiree, som ser nærmest hvite ut, fikk fremdeles kjenne rasehatet på kroppen; som små jenter så de på mens faren deres ble lynsjet i sitt eget hjem, og opphavet deres fortsetter å prege livene deres helt inn i voksen alder. Etter å ha bodd sammen i New Orleans i noen år bryter Stella plutselig alle båndene med søsteren sin og forsvinner inn i et nytt liv som en hvit kvinne – hun gifter seg med en rik hvit mann som ikke aner noe om opphavet hennes. Men tvillingenes skjebner er bundet sammen, og historiene deres vikles inn i hverandre igjen gjennom generasjoner. Omtalen er utarbeidet av BS.

Det som forsvinner

«Mange av oss som opplever rasisme, er så like dere at vi ikke blir fremmede før vi snakker med aksent.» Ewa Sapiezynska er én av mange tusen polakker i Norge. Dette er hennes bekymringsmelding og kjærlighetserklæring til landet hun har gjort til sitt eget. Gjennom sin egen historie, og i møte med andre polakker i Norge, gir Sapiezynska oss et unikt innblikk i landets største innvandrergruppe. «Jeg er ikke polakken din» er en personlig og politisk beretning om et Norge vi sjelden hører om, fortalt med nærhet, varme og engasjement. Det er en historie om fordommer, fremmedhet og utenforskap - men også om tilhørighet og møter mellom mennesker, og om hva vi kan gjøre for å se forbi merkelappene vi klistrer på hverandre.

Jeg er ikke polakken din

En dramatisk beretning om fire generasjoner i varm og kald krig. Fra han var liten, hørte Dag Steinfeld fortellinger om den jødiske familien sin på farssiden. De hadde flyktet fra fattigdom og forfølgelse i Russland på 1800-tallet og etter hvert etablert seg med flere forretninger i Norge. Senere døde mange av dem i Auschwitz. Da Dag bestemmer seg for å undersøke fortiden, avdekker han en eventyrlig klassereise og stor rikdom, men også voldsomme konflikter. Gjennom to verdenskriger, økonomiske krisetider og kald krig står fedre og sønner mot hverandre i familien. Han har selv stått i en slik konflikt med sin far. Men dette er også en historie om vennskap, samhold og kjærlighet. En gripende beretning om de siste hundre årene i Europa - slik én familie har opplevd dem.

En familiehistorie fra tsarens Russland til den kalde krigen

Fedre og sønner

Klassekampen-journalist Yohan Shanmugaratnam, bruker i denne boken sin egen historie og familiebakgrunn for å berette om det flerkulturelle, om rasisme og det å være «den andre» i et Norge som har blitt påvirket og forandret etter drapet på Benjamin Hermansen, anslaget mot tvillingtårnene i New York, 22. juli og politidrapet på George Floyd. Omtalen er utarbeidet av BS.

Vi puster fortsatt

På 1980-tallet vokste Abida Raja opp midt i Oslo sentrum. Hun gikk på norsk skole, var norsk statsborger - men levde i en pakistansk familie og kjente ingen. Som storesøster i en av Norges mest kjente norsk-pakistanske familier, har hun vært taus om livet som barn, ungdom og voksen. Nå våger hun endelig å fortelle. Dette er historien om løsrivelsen fra foreldrene og ektemannen hun ble giftet bort til. Det er fortellingen om en mor som flykter med de fire barna sine - uten utdanning, et sted å bo eller egen bankkonto - og forsøker å skape sitt eget liv. «Abida Raja. Frihetens øyeblikk» gir et sterkt innblikk i oppveksten og livet til en representant for dagens voksne norsk-pakistanske kvinner, de som ble født i Norge, men ikke ble en del av det norske samfunnet - og kampen for å bestemme over seg selv, hvem hun skal ha lov til å elske og et liv i frihet.

Frihetens øyeblikk

Abida Raja

I Warsan Shires første diktsamling blir vi introdusert for en jente som mangler en omsorgsperson og snubler seg sin egen vei til å bli en voksen kvinne. Shire trekker inn erfaringer fra sitt eget liv og livene til sine kjære, i tillegg til erfaringer fra flyktninger og immigranter, mødre og døtre, svarte kvinner og tenåringsjenter. Disse bråkete livene er fulle av musikk og tårer og suraer, av parfyme og blod og jasmin. Omtalen er utarbeidet av BS.

Velsigne dottera oppdratt av ei stemme i hovudet

«Hvorfor hadde de ikke mer, husker jeg at jeg tenkte etter at hun døde. De var herfra, norske, nordmenn, burde de ikke hatt flere ting? De tinga andre norske foreldre og besteforeldre har. I hvert fall ei hytte, ei sånn uten strøm og vann, et sted der ingen andre ville ha hytte, midt uti skauen. Men nei. Ingenting. Jeg spurte mora mi en gang om hvorfor det var sånn. 'Sånn blei det', svarte hun.» De kaller meg ulven er en beretning om å vokse opp med vissheten om at de gode kortene er skjevt fordelt. Hovedpersonens foreldre har hele livet arbeidet hardere enn helsa har tålt. Likevel står så lite igjen etter dem. Det er ingenting å arve bortsett fra minner og noen familiehistorier, fra fars oppvekst i Pakistan, fra mors finnmarksslekt, fra deres felles liv sammen i Oslo. Nå er hjemmet oppløst, og faren vil forlate Norge for å bli gammel i hjemlandet. Tilbake står hovedpersonen med en umettelig sult etter å eie og ha det alle andre har så mye mer av.

De kaller meg ulven

Ella Marie Hætta Isaksen vokste opp med en selvfølgelig stolthet over sitt samiske opphav. Men etter hvert innså hun at det ikke var en selvfølge for alle, og at noen til og med ble provosert. Dette ledet til en granskning av familiens historie. Her fant hun fortellinger om hvordan fornorskningspolitikken hadde ført til skam og tap av identitet, noe hun opplevde var i fred med å skje med henne selv. Ella Maries framføring av bygda Mázes joik på NRKs Stjernekamp gjorde dypt inntrykk på TV-seere landet rundt. I etterkant ble hun kontaktet av mange som ville fortelle sine familiers historier om hvordan det har vært å vokse opp som same. Ella Marie ville hedre alle disse menneskene gjennom å fortelle sin egen historie. Det er en beretning om skamfølelse, motgang og kamp, men også mye stolthet, samhold og glede. Og som del av en bevegelse av unge samer, er det også en fortelling om håp for en bedre fremtid. Omtalen er utarbeidet av BS.

Derfor må du vite at jeg er same

Mani er en ung mann som bor sammen med faren sin i en leilighet på Haugenstua. Han er nyutdannet økonom, og nå har han fått jobb i Oppvekstdepartementet. I Y-blokka i Regjeringskvartalet må han tilpasse seg en helt ny verdiskala. Mani skulle helst sett å komme seg inn i det private næringslivet, der pengene ligger. Ikke nok med at kjæresten og miljøet rundt ham ser ned på “offentlig sektor" - han tjener ikke godt heller. Allikevel blir han en stolt bidragsyter til det felles prosjektet Staten. Zeshan Shakar debuterte med “Tante Ulrikkes vei" i 2017. For denne boka mottok han Tarjei Vesaas' debutantpris og Bokbloggerprisen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Gul bok

Anne bor sammen med faren, Otto, i Drammen. Anne Frank døde i en konsentrasjonsleir i Bergen-Belsen våren 1945. Hva skjer når man opphever grensen mellom historisk materiale og fri dikning og lar kjente biografiske skikkelser dukke opp i nye omgivelser med andre bakgrunner? Historien fortelles gjennom faren som driver tobakkskiosk i Konnerudgata da krigen bryter ut før vi senere møter han alene i Auschwitz. Det er han som mottar de etterlatte dagbøkene og gjennom dem finner han mening med livet. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

Minoriteter

.css-1dfuxek{-webkit-transition:x 1s;transition:x 1s;}Minoriteter