Kunst- og motekulturhistoriker Ragnhild Brochmann har en misjon: hun vil lære oss å snakke om tingene vi omgir oss med. Hvorfor kjøper vi de samme grå, boks-formede Bolia-sofaene, legger historiske fliser i entreen og sparer til lange øyevipper? Hvilket design og hvilke designere løfter vi, hva gjenbrukes og hva ler vi av (foreløpig)? Og hvordan kan vi snakke om den visuelle kulturen som ikke prater selv, og som ikke har kjente designere: Egget du triller barnet ditt i til barnehagen, kaffekoppen du har på kontorpulten, de store joggeskoene dine, som du før synes var stygge, og nå fine, interiørbladene du ikke lenger finner inspirasjon i, og alle de andre ingrediensene som lå, og stadig ligger og putrer i populærkulturen? Stygt og pent er en essaysamling med Brochmanns mest gnistrende tekster om visuell kultur, kategorisert etter bruksområder (mote, design, interiør, arkitektur) supplert med sylskarpe kapittelinnledninger.

Stygt og pent, eller Hvordan forstå verden bedre ved å se den bedre

Hyllest til halvmørket

«En radikal og sanselig nytenkning om kropp og kunstig intelligens. Helt fantastisk.» Lena Lindgren, journalist og forfatterVårt forhold til teknologi beskrives vanligvis med utgangspunkt i hjernen. Men alle som noensinne har følt den akutte trangen til å avbryte det de holder på med for å klikke seg gjennom en vilkårlig strøm av bilder og videoer, vet at dette instinktet sitter i kroppen. I Besatt viser Aksel Kielland hvordan vår digitale avhengighet har en nedbrytende effekt på den menneskelige konsentrasjonsevnen, og ser nærmere på hvordan dette henger sammen med kunstig intelligens, Silicon Valley-ideologi og de senere årenes høyredreining blant unge mennesker. Ved hjelp av kritisk teori og body horror-sjangerens overskridende forestillingsunivers, leverer han et dypt originalt bidrag til samtalen om hvordan teknologien og teknologibransjen former vår verden.Aksel Kielland (f. 1983) er medieviter, skribent og film- og tv-kritiker i Morgenbladet.

Besatt

Poeten Nils Yttri er en legende og en myte i den norske litterære offentligheten. Da han gikk bort i 1980, bare 33 år gammel, etterlot han seg to utgitte og to trykkeklare diktsamlinger, blant dem hovedverket Bokserens blod, men også dagbøker, akvareller og en privat boksamling. I 2009 overtok forfatteren Kristian Klausen boksamlingen, for det meste bestående av romanpaperbacks, kunstkataloger og diktsamlinger. I dette personlige essayet sorterer Klausen seg igjennom de etterlatte bøkene, og forsøker å forstå Yttris dramatisk korte liv og diktning. Han trekker tråder til en rekke andre forfatterskap, samt til bildekunstnere, komponister og litteraturvitere. Sentralt står selvmordet som problem og livsutgang, og forbindelsen mellom psykisk sykdom og kunstnerisk skaperkraft. Klausen skriver også om sine egne romaner og deres underlige tilblivelseshistorier, og om de mange parallellene mellom Yttris liv og hans eget.

Et essay om en etterlatt boksamling

Tungvekt

Mange forfattere baserer sine bøker på virkelige hendelser. Noen tar utgangspunkt i egen familie eller egne opplevelser, mens andre intervjuer nålevende mennesker og får tilgang til private arkiver. Hvordan forvalter de historiene de blir fortalt og tilliten de blir vist? I Mellom menneske og manus diskuteres følelser og dilemmaer som kan oppstå i møte med kilder, hvilke etiske overveielser forfatterne gjorde seg underveis i skrivingen og hvilke metodiske verktøy de benyttet seg av. For hvilke problemstillinger aktualiseres når man skriver en reiseskildring fra en fremmed kultur, biografi om et veldig kort liv, eller personlige dikt om rasisme? I denne antologien kan du lese elleve anerkjente forfattere som skriver om følelser, etikk og metode i litteraturen. Tekstene gir unike innblikk i hva som har skjedd i kulissene før bøkene deres utkom og ble viktige verk i offentligheten. Boka har bidrag fra Anne Bitsch, Terje Emberland, Shazia Majid, Katrine Nedrejord, Olaug Nilssen, Yohan Shanmugaratnam, Simen Sætre,Line Ørnes Søndergaard, Espen Søbye, Brynjulf Jung Tjønn og Demian Vitanza. Forord av redaktørene Anne Bitsch og Merete Røsvik.

Følelser, etikk og metode i litteraturen

Mellom menneske og manus

Så lenge annerledeshet finnes, vil den alltid tale med en motsetningsfull tunge. Snakke i munnen på seg selv. Avbryte, protestere og slå knyttneven i bordet. Forsøke å overtale verden om at den fortjener å bli hørt. Samtidig som den også, livredd, prøver å gjemme seg under det samme bordet. Setter munnkurv på seg selv. I angst for å bli avslørt. I personlige og undersøkende essays skriver Synne Sun Løes om adopsjon og identitet. Hun tar utgangspunkt i så vel egne erfaringer som adoptert, som faglitteratur og den offentlige samtalen. Temaene som blir belyst favner bredt, fra fremmedfrykt, rasisme, annerledeshet, «mangfolds-trenden», krenkelseshysteri og koreansk hevnkunst, til mer psykologiske emner som transgenerasjonelle traumer, psykoanalyse og tilknytningsskader. Hvordan ta eierskap til egne erfaringer som adoptert og «annerledesbarn» uten å bli beskyldt for å gå inn i en offerrolle? Hvordan tilegne seg en egen personlig identitet, som «seg selv», når man er «annerledes» i dagens Norge? Hvordan påvirkes identiteten av å møte ens egne biologiske foreldre? Hvordan overleve i en verden som stadig forsøker å spytte en i ansiktet? Forfatteren nærmer seg disse spørsmålene med både undring, humor og alvor, og retter også et kritisk blikk på samfunnets tendens til å forenkle, retusjere og polarisere marginaliserte gruppers historiefortellinger.

Om identitet, overlevelsesteknikk og koreansk hevnkunst : essay

Ingen kan spytte på et smilende ansikt

Med entusiasme og skarp observasjonsevne tar Erlend Loe oss med på en enhjuls-odyssé gjennom ett år. Med fri assosiasjon og lekenhet, men alltid i balanse, alltid fremoverlent, alltid i forhandlinger med virkeligheten. Gjennom å forhandle med virkeligheten kommer den også til orde på nye og uventende måter. «Først rullet jeg på fire hjul. Så på tre. Deretter lenge på to. Nå på ett. Det pågår en redusering. Til slutt, om noen år, ingen vet hvor mange, har jeg ingen hjul. Og blir til den jorden jeg hele livet har elsket å sykle på. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne gjøre det, men nå flyr jeg lavt over landskapet. Øynene mine er 220 cm over bakken og trær farer forbi. Stien under meg er myk, alt er mykt, selv om det av og til også er steinete og ruglete. Noen ganger er det vått og glatt. Uansett må jeg ha kontroll, fra sekund til sekund. En forhøyning der, en stein, ei rot, en vannpytt som kan være dypere enn jeg kan se. Jeg kan falle når som helst. Men jeg faller ikke. For jeg kan fly. Men av og til faller jeg likevel. Eller hopper av for å unngå å falle.» Erlend Loe har syklet store deler av livet sitt. For ett år siden bestemte han seg for å prøve enhjulssykkel og siden har han vært frelst. Hva får en nesten to meter høy femtiåring, som selv påstår han ikke liker å stikke seg ut, til å sette seg på en enhjuling og sykle gjennom byen? Hva er det som er så forlokkende med det? Det må da finnes mer praktiske transportmiddel? Et personlig og medrivende essay à la Å være John McEnroe og Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping.

Ett år på ett hjul

Forhandle med virkeligheten

Agnes Ravatn har lese forskjellige norske vekeblad som babyblad, kvinne- og mannfolkblad, interiørblad, pornoblad, matblad og kjendisblad. I dette essayet ser ho på kvad dessa blada seier om samfunnet vårt. Er dei en spegel av verda vår og liva våre? Boka blei nominert til Brageprisen for sakprosa i 2011. Ravatn har skrive to romanar og fleire essaysamlingar, og ho har vore spaltist i avisar som Dag og tid og Dagbladet. Omtala er utarbeidd av BS.

Essay

Folkelesnad

Her drøftes det hvordan menneskene gjennom den vesterlandske historie, fra antikken frem til vår egen tid, har stilt seg overfor det musikalske fenomen. Det er altså ikke musikken i seg selv som står i fokus, men noe av det som menes med musikkestetikk og musikkfilosofi.

Neste
Bok

Essayistisk

.css-1dfuxek{-webkit-transition:x 1s;transition:x 1s;}Essayistisk