Instukid?er en rystende og litterær fortelling fra innsiden av barne- og ungdomspsykiatrien, sett gjennom øynene til en 15 år gammel jente, som senere skulle bli klinisk psykolog. Der TV-serier?som Instukids?på NRK har gitt oss historier om ungdom på barnevernsinstitusjoner, gir Johanne Rogndal en dypere innsikt i hvilke utfordringer pasienter og behandlere møter i psykisk helsevern for barn og unge. Gjennom hennes rå skildringer får vi innblikk i livet på en ungdomsavdeling, hvor hun som femtenåring tilbrakte nesten to år. På den ene siden låner Rogndal oss blikket til den sårbare ungdommen, på den andre siden stiller hun som psykolog nødvendige, kritiske spørsmål til behandlingen av ungdom på institusjon, og viser hvordan hennes opplevelser av tvangsbruk og isolasjon har formet hennes syn på sårbarhet og menneskeverd. Instukid er?en bok om å være ung og uten stemme i et system som risikerer å svikte de mest sårbare. Det er en historie om overlevelse, motstandskraft og om verdien av å bli hørt og sett. Den viser hvorfor det å bli forstått er avgjørende, og den viser hvordan det å ikke bli forstått kan få dyptgripende og langvarige konsekvenser.

Mine år på ungdomsavdeling

Instukid

Strong female character

Like før jeg fylte fire, forsvant nesten all hørsel. Mine foreldre var sjokkert over plutselig å miste mye av kontakten med sin førstefødte. Legene var usikre på mine utsikter. Kunne jeg utvikle et eget språk? Ville jeg bli helt døv? Skolegangen ble ikke enkel. Likevel var det alltid klart for meg at jeg skulle bli journalist, selv om yrket ikke akkurat egner seg for tunghørte. Lenge tenkte jeg ikke over disse spørsmålene. Jeg gikk bare rett frem. De senere årenes ordskifte om identitet har bidratt til mer refleksjon. Jeg er mye mer enn bare tunghørt. Likevel betyr funksjonshemmingen nok mer enn jeg har villet medgi. Det inkluderer en diskriminering jeg før hadde lett for å føyse bort. Hørselshemmede utgjør den største og samtidig minst synlige minoriteten i Norge. Hvorfor gir alle blaffen i teleslynger og annen tilrettelegging for flere hundre tusen nordmenn? Hvorfor finnes det ingen kjente hørselshemmede? Er handikapet usexy? Er det forbundet med mye skam?

Et liv som tunghørt

Hæ?

18 år gammel lar Marie seg frivillig legge inn på akuttpsykiatrisk på Blakstad. Derfra blir det verre. En rystende sterk fortelling fra stedet ingen ønsker å være. Ressurssterke foreldre, enebolig i Bærum. Men noe er galt. Marie begynner å sulte seg, hun selvskader. Etter hvert lærer hun seg å skyte heroin på YouTube - alt for å dempe stemmene i hodet. Men stemmene slutter ikke å prate. Hun sendes inn og ut av lukket avdeling, legges i belter og får elektrosjokk - ingen.ting hjelper. Systemet sliter, hun sliter. Og midt i alt kaoset finnes det humor, håp og enkeltmennesker som blir avgjørende når systemet svikter.

En innsideberetning fra lukket avdeling

Er jeg på jorden som de sier

Selvransakende og rystende dokumentar om taushet og overgrep – og om hvordan samfunnet beskytter overgriperen mer enn barna. Linn Wiik blir utsatt for overgrep av onkelen sin som ung jente. Den eneste hun forteller det til, er dagboken sin. Da onkelen får en datter mange år senere, anmelder endelig Linn ham – for å beskytte kusinen. «Jeg håper du taper rettssaken», sier Linns tante, som er gift med onkelen. Hun vil ikke at datteren skal vokse opp med en far i fengsel. Linn vinner saken, og onkelen og tanten skiller seg, men kusinen Eline må bo halvparten av tiden hos faren. Og i familien snakker de ikke noe mer om den mørke hemmeligheten. Det skal vise seg å være et katastrofalt valg. Nå bryter Linn og Eline sin egen og familiens taushet, og sammen konfronterer de mødrene sine om de hjerteskjærende følgene av det de aldri snakket om. Ved hjelp av egne dagbøker og samtaler som aldri før har blitt tatt, forteller de en historie hvor både mødre og døtre får plass til å dele sin versjon av familiehemmeligheten de har holdt på i nesten tretti år.

Dette kan være vår hemmelighet

Ragnhild Holmås ser helt frisk ut når du treffer henne på kafé. Så hvorfor jobber hun ikke? Er hun egentlig så syk som hun sier? Hun er en av flere hundre tusen nordmenn som lever med en usynlig sykdom. Selv om de har ulike diagnoser, kan de oppleve samme bagatellisering og mistenkeliggjøring – fra leger, Nav og arbeidsgiver, til og med fra venner og familie. De får høre at de må skjerpe seg. Slutte å syte. Bare tenke positivt. I boken Men du ser ikke syk ut utfordrer Holmås denne mistenkeliggjøringen. Hun inviterer leseren med bak kulissene til en person som later som om hun er frisk i frykt for å bli mistenkt for å late som om hun er syk. Hennes historie om skjuling, skam og selvbedrag flettes sammen med korte essays og kreative elementer til en sjarmerende, men samfunnskritisk bok. Med humor og lekenhet utforsker hun hvor fordommene kommer fra, hvorfor kunnskapshullet om sykdommer som rammer flest kvinner er så stort, og hvorfor i alle dager folk prøver å kurere henne med yoga og rare juicer. Med forord av Anne-Kat. Hærland.

Men du ser ikke syk ut

Julia Klausens mor, Elisabeth Aaslie, kalles «Norges farligste kvinne». Hun er dømt til forvaring for to drap. I denne boka forteller Julia den rystende historien om oppveksten sin: om mishandling og svik, i et hjem fullt av stinkende søppel. Likevel fortsatte Julia å håpe at mamma en dag skulle bli snill.I voksen alder tar Julia et oppgjør med moren og begynner å grave i sin egen fortid. I journalene fra barnevernet, skolen og helsevesenet oppdager hun at mange har visst, uten å gripe inn. Jeg er ikke min mors datter er en fortelling om et barns grenseløse kjærlighet til en totalt uberegnelig mor. Julia forsvarte lenge moren - inntil sannheten til slutt gikk opp for henne. Først da ble det sådd et frø av håp, om at det er mulig å komme seg videre og skape et godt liv likevel.

Jeg er ikke min mors datter

Da hun var liten, introduserte bestemoren Marit for søtsaker som løsningen på vonde følelser. Senere i livet førte vanskelige opplevelser til at hun spiste mer og ble større, samtidig som selvfølelsen ble mindre. Hele livet har Marit vært tjukk. Hun prøvde lenge det meste av radikale dietter og slankemetoder – uten å lykkes. Nå har hun bestemt seg for å slutte å slanke seg og heller spør seg om hvor all skammen egentlig kommer fra. Hvorfor er det å være tjukk en grunn til å være ulykkelig? I denne boken blir vi med Marit Røste inn i en skarp, sår og humoristisk utforsking av egen historie. TJUKK er en mørk komedie om forakten for tjukke mennesker, og om hvor vanskelig det kan være å insistere på at kroppsstørrelsen ikke skal definere hvem du er.

Føkk skammen!

Tjukk

Kaninen har stått opp er et bidrag til vår kunnskap om autismens mange sider, og en appell om nye holdninger til nevrodiversitet. Og kanskje kan nye historier om autisme ha et enda bredere mandat: At vi alle bør få lov til å være både sterke og svake – og ikke minst rare. «En julimorgen, den sommeren jeg fylte 42, våknet jeg med en helt ny tanke». Først etter å ha levd et halvt liv, født barn og hatt lederjobber, forsto Johanne Nordby Wernø at hun er autistisk. Kaninen har stått opp er en gjengivelse av månedene som fulgte. Med overskudd og litterær følsomhet forteller forfatteren historien om sin sene autismediagnose. Hva forbinder Agatha Christies berømte forsvinning i 1926 med koronapandemiens nedslag på St. Hanshaugen? Hva har den geniforklarte new wave-stjernen David Byrne og den tabloide medieyndlingen Christine McGuinness til felles med popkunstneren Andy Warhol og singer/songwriteren Stina Nordenstam? Hva forener det filosofiske tankegodset til Emmanuel Levinas med rettferdighetssansen til Julian Assange og Lisa Simpsons ensomme intellekt? Hvorfor har skotske sendiagnostiserte autistiske kvinner lenge hatt sin egen interesseorganisasjon, mens norske fastleger fremdeles sender folk hjem uten henvisning til utredning hvis de greier å ha øyekontakt og holde på en jobb? Og er det tilfeldig at skottenes forening heter det samme som hotellet der Agatha Christie etter elleve lange dager ble funnet, etter at banjospilleren hadde gjenkjent henne og varslet politiet? Etter at fire tiår med annerledeshet fikk et navn, innså Wernø fort at historiene til sendiagnostiserte autister, og spesielt kvinner, var sjokkerende fraværende i norsk offentlighet. Ikke én eneste daff formulering I Morgenbladet skriver anmelder Johanne Elster Hanson: «Det er meget mulig at Johanne Nordby Wernøs autistiske journaler vil bli stående som en av årets beste sakprosautgivelser. ... hva vil det egentlig si å skrive god, «overskuddspreget» sakprosa? Som kritiker kan det noen ganger være vanskelig å definere, helt til man plutselig en dag sitter der med et prakteksempel mellom hendene. You know when you know. Og med kunstkritiker og kurator Johanne Nordby Wernøs debutbok Kaninen har stått opp, så vet du. At man her har fått tilgang på en helt særegen, selvbiografisk stemme. Og at dette mest sannsynlig kommer til å bli stående som en av årets beste sakprosautgivelser.[…] Her er alle setninger målt og veid, intet ord føles oppbrukt eller vilkårlig utvalgt, ja, jeg tror simpelthen ikke det finnes én eneste daff formulering over nærmere 250 sider.»

Autistiske journaler

Kaninen har stått opp

I ti år var Arnhild Lauveng innlagt som schizofren på psykiatriske avdelinger. Hun var psykotisk og selvdestruktiv, og knuste glass for skjære seg til blods med skårene. I dag arbeider hun som psykolog, utdannet ved Universitetet i Oslo. Arnhild Lauveng overvant schizofrenien, og er i dag i stand til å uttale seg både som fagperson og tidligere pasient. Hun tar oss med inn i en verden av stemmer og hallusinasjoner, av rotter som løper etter henne i flokk, og ulver som glefser etter henne, med gule øyne og siklende gap. Hun viser oss hvordan vrangforestillinger og symptomer har sin egen logikk og mening. Hennes kamp for å bli frisk, hjulpet av helsevesenet og av en mor og søster som nektet å gi opp håpet, er sterk lesning om en seier de færreste tror er mulig. Arnhild Lauveng (f. 1972) er utdannet cand. psychol. ved Universitetet i Oslo, og praktiserende klinisk psykolog. Hun er en aktiv foredragsholder, og mottok i 2004 «Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern».

Neste
Bok

I morgen var jeg alltid en løve

Lignende bøker: