M. Seppola Simonsen utforsker det kvenske i sin første utgivelse. Det handler blant annet om savnet etter et språk, letingen etter opphavet og nærheten til naturen nord for polarsirkelen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Kvenske dikt

Hjerteskog

En februardag i 1972 er Dag O. Hessen på skitur med faren sin i fjellheimen når de kommer over et jervespor i snøen. Den unge Dag overtaler faren til å følge sporet, men etter en halvtimes tid forsvinner avtrykkene etter rovdyret ned en bratt bjørkeli, og de to må gi opp jakten. 50 år senere er han tilbake på det samme stedet for å plukke opp sporet av dyret som unnslapp ham. Faren er for lengst gått ut av tiden, men fjellene ligger der fortsatt, og et sted der ute finnes jerven. Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Med en kjeve sterk nok til å knuse de tykkeste lårbein, og styrke nok til å nedfelle et dyr mange ganger sin egen vekt, bite hodet av det, for så å ta det med seg opp i et tre. Å se dyret i sitt naturlige habitat er svært få mennesker forunt. Jerven, og ønsket om å møte villdyret, er rammefortellingen som utspiller seg i fjellnaturen. Men dette er også en fortelling om tid som går og forandringer vi ikke kan stoppe. Om alt som glipper mellom fingrene på oss. Det vi aldri helt kan fange og temme: En barndom som er forbi, nære familiemedlemmer har gått bort, den ville naturen og et naturmangfold som er i ferd med å forvitre. Og til grunn for alt ligger en dyp kjærlighet og respekt for naturen og biologien, formidlet av en våre mest verdsatte sakprosaforfattere.

Jakten på dyret, meningen og minnene i en krympende natur

Jervesporet

Braiding sweetgrass

Tom, en pensjonert politimann går i skogen og grubler over døden, ekteskapet sitt og livets mange underlige tilskikkelser. Kona er på seminar, og egentlig skal han rydde i kjellerboden mens hun er borte. Isteden møter han en ung kvinne og et lite barn i et telt i skogen. Det er tydelig at kvinnen har rømt fra noen. Tom, som mistet moren sin under dramatiske omstendigheter ett år tidligere, savner å bety noe for noen. Han øser omsorg over de to, men valget hans vil vise seg å få fatale konsekvenser.

Et telt i skogen

Claire er kommet fra Sveits til sine besteforeldre i Tokyo på sommerbesøk. Derfra skal hun ta dem med på en siste reise tilbake til hjemlandet Korea, som de flyktet fra under borgerkrigen og aldri har sett igjen. I Tokyo driver bestefar en liten sjappe der folk spiller kulespillet pachinko. Kveld etter kveld åpner han det vesle spillelokalet, som med sine blinkende lys og klirrende kuler gir forhåpninger om raske gevinster. Hjemme i leiligheten har imidlertid samtalene mellom Claire og bestemor gått i stå, og Claire begynner å lure på om Korea-reisen i det hele tatt lar seg gjennomføre. Pachinko-kulene er en smart, sart og forførende utforskning av identitet og utenforskap, gjemte historier og den type ensomhet som man bare kan oppleve innad i en familie. Det er også en fascinerende fortelling om japansk-koreanske forbindelser og den sydende storbyen Tokyo.

Pachinko-kulene

Før den navnløse fortelleren ble født mistet moren en jentebaby som bare fikk leve i to timer. Dette er lillesøsterens lovsang til søsteren hun aldri møtte, men som likevel alltid har vært en del av familien. Gjennom en liste med hvite ting gir hun innhold og verdi til det korte livet: svøp, bånd, salt, ris, ben, piller, hår, morsmelk, tåke - og mange flere. Listen med hvite ting blir viktig som sorgritual og minnearbeid. Omtalen er utarbeidet av BS.

Hvit

Etter skilsmissen møtes far og sønn i en felles interesse for fugler. I kikkerten studerer de arter som vandrefalk, kvinand og myrsanger, men samværet får også faren til å tenke på hva han er på vei til å miste. «Jeg skriver mest om sånt som forsvinner,» sier han når gutten spør hva han noterer i boken sin. Åkerriksa er så godt som utryddet i Norge, naturen er ikke hva den en gang var, men også gutten vil vokse fra ham og bli borte. Nattsang kan leses som en sørgesang, en elegi for noe som er i ferd med å gå tapt. Det er et portrett av ensomhet, men også en beskrivelse av fellesskapet som kan oppstå i møte med det som er annerledes enn oss.

Nattsang

Boken er en samling meditasjoner over sorg, smerte og savn, med utgangspunkt i blå – den mest melankolske fargen. Forfatteren skrev bokens 240 prosastykker over en treårsperiode, der hun forsøkte å komme over et avsluttet forhold, mens hun pleiet en venn som led av arm- og benlammelser. Prosastykkene er poetiske, utprøvende og formidler forsøk på å gjøre sorgen til en prosess. Omtalen er utarbeidet av BS.

I blått

Signe ser tilbake på seg sjølv som ung kvinne. Ho elska Asle, han som drog ut på sjøen og aldri vende tilbake. Ein roman om den store kjærleiken og om korleis brå død og dragning mot havet pregar ei slekt gjennom fleire generasjonar. Romanen blei lansert på tysk hausten 2003, og Petra Kollros i Südwest Presse skreiv følgjande: "Eigenrådig og inntrengjande gir Jon Fosse oss det ingen annan forfattar i dag kan."

Det er Ales

En mann alene ved elva. En sjelden fugl flyr forbi. Han ser den knapt, før den er borte igjen. Likevel er det som øyeblikket åpner opp det som er i ham og rundt ham. Regnet, skyene, elva og hans eget liv. Og likevel finnes du er en roman om det tapte. Om lyden av en 40 000 år gammel fløyte, laget av en knokkel. Om isbreen som en gang lå over Seljordsvannet. Om Bøelvas elvemuslinger og perlene som smykket Europas kroner. Om eventyrene som en kortvokst kjeleflikker fortalte for barna på gårdene i Telemark, til han en dag falt i elva og druknet. Og ikke minst, om en sønn som aldri ble, men som likevel finnes.

Neste
Bok

Og likevel finnes du

Lignende bøker: