Morisaki shoten no hibi

Romanen "Jeg bare" leker med sjangeren og vår tids selvforståelse. Boka handler om parforhold, familielivet med småbarn og spørsmålet om hvor godt vi egentlig kjenner den som står oss nærmest. Familien i romanen består av et par i trettiårene og deres tre barn. Handlingen strekker seg over omtrent ett år, mens moren er hjemme med det yngste barnet. Hun er stort sett fornøyd med livet, og likevel kjennes det som om livet hun lever på et eller annet vis ikke er nok. Da mannen en dag forteller at han trodde hun hadde forlatt ham og barna, begynner hun å se på livet sitt fra et nytt perspektiv. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg bare

En ung jente bor sammen med sin mor i en blokk i en drabantby i Oslo. Hun er i ferd med å bli voksen. For å finne ut hvem hun egentlig er, må hun frigjøre seg fra moren og hennes helvetestrusler. Faren er ikke til stede, annet enn i datterens lengsler. Hjertet er ei rabiat bikkje er energisk og konfliktfylt, full av uro og raseri. Den er et desperat rop, skrevet i spenningen mellom identiteter av et ungt menneske som mest av alt ønsker frihet.

Dikt

Hjertet er ei rabiat bikkje

«Der hjemme» forteller om et brudd, og om en kvinne som legger mye bak seg og som har etablert seg på nytt langt nord. Hun skriver små brev til eksmannen, der hun forteller om det nye livet der hun har installert seg alene i et tomt hus hvor hun prøver å etablere nye vennskap og et forhold. Judith Hermann (1970) har tidligere gitt ut fire novellesamlinger og romanen «All kjærlighets begynnelse2 (2015). «Der hjemme» (2021) har allerede mottatt mange lovord og er nominert til Preis der Leipziger Buchmesse. Omtalen er utarbeidet av BS.

Der hjemme

Personene i romanen er i tjueårene, og de har alle sine hemmeligheter, lengsler og et ønske om tilhørighet. De er forelsket, og de er fortvilet. Vi befinner oss i Oslo på 2010-tallet. I sentrum av fortellingen står Theodor. Han er en ung student som forsøker å finne seg til rette i voksenlivet. Akkurat nå består livet av kollokvier, det å lære seg å drikke whisky og å møte medstudenter over en IPA. Det ingen vet er at Theodor er homofil. Ingen må få vite om det, og han selv fortrenger det så godt han kan. Men da han møter Ulrik, er det noe i ham som endrer seg. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg tror du hadde likt Ulrik

Hva ville du gjort hvis du var et sted du ikke hadde lov til å være da landet stengte ned i mars i 2020? En dramatisk dag i mars danner rammen for denne fortellingen, om en kvinne som blir tvunget til å ta et nærmest umulig valg. Hun må bestemme seg for om hun skal dra hjem til den kjedelige, men trygge ektemannen Jørgen eller bli værende hos den livsglade kunstneren og elskeren Andreas. Konsekvensene vil bli dramatiske uansett hva hun bestemmer seg for, ikke bare for henne selv, men også for de som står henne nær.

Sommeren før dagen i mars

På 1990-tallet ankommer 12 vietnamesere til den lille byen Jakobstad vest i Finland. Blant dem er en familie på tre. Moren får seg jobb på vaskeri og drømmer om penger. Storebroren Hieu, som vil komme seg ut av leiligheten og være med de vakre jentene, og en navnløs lillebror som observerer med et poetisk blikk. Han fordyper seg i skolearbeidet og er fortryllet av sin egen intelligens. Den lille leiligheten i Jakobstad er et eget lite univers. Má er på telefonen med hjemlandet og lyver om en lys fremtid. Hieu er ofte borte, men det ryktes at han står med åpen skjorte utenfor grillkiosken. Og en dag kommer politiet på døra. Omtalen er utarbeidet av BS.

I den svale skyggen

«Hvorfor hadde de ikke mer, husker jeg at jeg tenkte etter at hun døde. De var herfra, norske, nordmenn, burde de ikke hatt flere ting? De tinga andre norske foreldre og besteforeldre har. I hvert fall ei hytte, ei sånn uten strøm og vann, et sted der ingen andre ville ha hytte, midt uti skauen. Men nei. Ingenting. Jeg spurte mora mi en gang om hvorfor det var sånn. 'Sånn blei det', svarte hun.» De kaller meg ulven er en beretning om å vokse opp med vissheten om at de gode kortene er skjevt fordelt. Hovedpersonens foreldre har hele livet arbeidet hardere enn helsa har tålt. Likevel står så lite igjen etter dem. Det er ingenting å arve bortsett fra minner og noen familiehistorier, fra fars oppvekst i Pakistan, fra mors finnmarksslekt, fra deres felles liv sammen i Oslo. Nå er hjemmet oppløst, og faren vil forlate Norge for å bli gammel i hjemlandet. Tilbake står hovedpersonen med en umettelig sult etter å eie og ha det alle andre har så mye mer av.

De kaller meg ulven

Claire er kommet fra Sveits til sine besteforeldre i Tokyo på sommerbesøk. Derfra skal hun ta dem med på en siste reise tilbake til hjemlandet Korea, som de flyktet fra under borgerkrigen og aldri har sett igjen. I Tokyo driver bestefar en liten sjappe der folk spiller kulespillet pachinko. Kveld etter kveld åpner han det vesle spillelokalet, som med sine blinkende lys og klirrende kuler gir forhåpninger om raske gevinster. Hjemme i leiligheten har imidlertid samtalene mellom Claire og bestemor gått i stå, og Claire begynner å lure på om Korea-reisen i det hele tatt lar seg gjennomføre. Pachinko-kulene er en smart, sart og forførende utforskning av identitet og utenforskap, gjemte historier og den type ensomhet som man bare kan oppleve innad i en familie. Det er også en fascinerende fortelling om japansk-koreanske forbindelser og den sydende storbyen Tokyo.

Neste
Bok

Pachinko-kulene

Lignende bøker: