Claire er kommet fra Sveits til sine besteforeldre i Tokyo på sommerbesøk. Derfra skal hun ta dem med på en siste reise tilbake til hjemlandet Korea, som de flyktet fra under borgerkrigen og aldri har sett igjen. I Tokyo driver bestefar en liten sjappe der folk spiller kulespillet pachinko. Kveld etter kveld åpner han det vesle spillelokalet, som med sine blinkende lys og klirrende kuler gir forhåpninger om raske gevinster. Hjemme i leiligheten har imidlertid samtalene mellom Claire og bestemor gått i stå, og Claire begynner å lure på om Korea-reisen i det hele tatt lar seg gjennomføre. Pachinko-kulene er en smart, sart og forførende utforskning av identitet og utenforskap, gjemte historier og den type ensomhet som man bare kan oppleve innad i en familie. Det er også en fascinerende fortelling om japansk-koreanske forbindelser og den sydende storbyen Tokyo.

Pachinko-kulene

Mir og Ruth møtest på fest. Ruth har med seg ei teiknebok, og det første ho gjer er å teikne andletet til Mir. Dei to formar kvarandre og skapar kvarandre om. Belle, den gamle nabodama til Mir, gir ingen råd om kjærleik eller sjukdom. Men ho tar imot hjelp til å vaske vindauga og byr på kokte krabbar, loff og sitronar i bakgarden. Mir trur ho kan vera med Ruth, seier ho. Ho forstår henne ikkje, men på den rette måten. Men Ruth har blå flekkar på brystet etter celleprøve. Ho seier det går bra, men lovar ingenting. Omtalen er utarbeidd av BS.

Ein dag vaknar me og det er sommar

«Der hjemme» forteller om et brudd, og om en kvinne som legger mye bak seg og som har etablert seg på nytt langt nord. Hun skriver små brev til eksmannen, der hun forteller om det nye livet der hun har installert seg alene i et tomt hus hvor hun prøver å etablere nye vennskap og et forhold. Judith Hermann (1970) har tidligere gitt ut fire novellesamlinger og romanen «All kjærlighets begynnelse2 (2015). «Der hjemme» (2021) har allerede mottatt mange lovord og er nominert til Preis der Leipziger Buchmesse. Omtalen er utarbeidet av BS.

Der hjemme

Menneskene i Majken van Bruggens nye noveller befinner seg i utkanten av samfunnet, de kan kalles den tause majoritet eller de usynlige. I «Utskudd» handler det for eksempel om barn fra dysfunksjonelle familier, gamle og ensomme, og folk som har kjørt seg fast i stivnede relasjoner - alle kjenner de på utenforskap. Sympatien i «Utskudd» ligger konsekvent hos karakterene som strever med å finne en plass i en verden som tilsynelatende ikke har rom for dem. Novellene er rå og usentimentale, og skrevet i et skarpt og korthugd språk, som gjør at skildringene av menneskene blir direkte, ekte og ømme.

Noveller

Utskudd

«Vingebelastning» handler om dessertgenerasjonen - generasjonen meg -  og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventinger og krav om selvrealisering. Vi møter Andreas. Han er 30 år og er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå, han har egen leilighet og er samboer med Hanna. Likevel er noe feil, han er ikke så lykkelig som han burde være. Når han blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Andreas blir sykemeldt, og omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Idet han går inn for å finne «svarene», blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve.

Vingebelastning

Vi følger Aksel fra ungdomskolen, via tenårene og til tyveårene. Han drømmer om å bli kunstner, men livet er et evig slit for å skaffe seg økonomisk spillerom. Han tar alle jobber han kan få, og er midlertidig ansatt med svake rettigheter på supermarkeder, kirkegård, platebutikk, help-desk og mye annet. Stadig må han flytte fra små hybler og rom i kollektiv når kontraktene går ut. Kvammen skildrer redselen for å falle utenfor med svart humor og en sår undertone. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jobb

"Jeg har kolleger" er en roman om arbeid. «Heldigvis fikk jeg meg jobb. I kommunen. Hvordan forholder du deg til å bli slått? spurte hun som intervjua meg.» Med ømhet, alvor og komikk skildrer Camilla Bogetun Johansen hvordan det er å være en kropp i verden og å bruke den kroppen til å jobbe med noe mange ser ned på, nemlig omsorg. Vi møter geologistudenten, kokken, telefonselgeren, den tidligere håndmodellen, kunstneren, de ufaglærte, vernepleierne og andre. Felles for dem er at de jobber i bolig. Hva slags arbeid er egentlig omsorg? Og hvem er omsorgsarbeideren? "Jeg har kolleger" handler om å jobbe i en bolig for psykisk utviklingshemmede autister, om penger og drømmer - og om å være en kropp som leiter etter et trygt sted å være.

Jeg har kolleger

Det er vinter i Sokcho, en badeby i Sør-Korea nær grensa til Nord-Korea. Bokas forteller, en kvinne i midten av 20-årene, jobber som resepsjonist på et slitent hotell der det på denne tiden av året er langt mellom overnattingsgjestene. En kveld ankommer det en ny gjest, en fransk tegneseriekunstner som er på jakt etter ny inspirasjon. Et usikkert, litt keitete forhold utvikler seg mellom de to. Den unge kvinnen tar franskmannen med på tur så han får se både dramatisk natur og den strengt bevoktede grensen til Nord-Korea. Men han viser liten interesse for henne og for det hun prøver å fortelle om landet og området. Samtidig blir hun fascinert av tegningene hans. Etter hvert som hun forstår mer av franskmannens kunstneriske visjon, skjønner hun at hun må gå mer drastisk til verks dersom hun skal bli sett av ham. Men er det egentlig det hun vil? Vinter i Sokcho er et intenst og forførende, men også uhyggelig kammerspill, der vi ikke helt vet hvor vi har de to hovedpersonene. Den er skrevet i et korthugd, poetisk språk, der mye overlates til leseren. Boken vant i 2021 National Book Award i USA.

Vinter i Sokcho

Et par i trettiårene leier et lite hus i utkanten av Tokyo. De er begge forfattere og jobber hjemmefra. De har ikke så mye å snakke om lenger. En dag dukker en katt opp i det lille kjøkkenet deres. Det er et vakkert vesen. Katten går igjen, men kommer tilbake dagen etter, og dagene etter. Ekteparet får plutselig mer håp i livet med den vakre, lille katten i livet deres. De går turer sammen og forteller hverandre historier og leker med katten i parken. Men så skjer det noe som kan forandre livene deres nok en gang.Takashi Hiraide er professor i poetikk og kunstteori ved Tama Art University i Tokyo. Han debuterte i 1972 og har siden gitt ut flere prisvinnende diktsamlinger, og regnes av mange som en av Japans mest interessante nålevende forfattere. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

Morisaki shoten no hibi

Lignende bøker: