I denne oppvekstromanen tek Ragnar Hovland som vanleg utgangspunkt populærkulturelle fenomen som musikk og film. Året er 1964 og hovudpersonen er blitt like gammal som Bert Bobsey, den eldste Bobsey-tvillingen. Kring han og familien skjer det dramatiske og kvardagslege ting, mystiske sekter gjer seg gjeldande, verda blir som ny, og draumar blandar seg med røyndommen. Brått skjer eit uforklarleg dødsfall, og mangt tyder på at året 1964 aldri skal ta slutt. Omtalen er utarbeidd av BS.

1964

Det handler om å bryte grunn, om å bygge et hjem, om å skape et sted, men aller mest handler det om den nære forbindelsen mellom generasjonene. Ho mor og hann far, Eirik Skredes egne besteforeldre, er kanskje døde, men lever likevel sterkt i minnet hans. "Ho mor å hann far" er skrevet på dialekten fra det lille stedet i Troms hvor forfatteren er vokst opp. Kombinasjonen av de mange uvante lydlige kombinasjonene, og landskapet av gård og fjord og bygd som de beskriver, skaper både noe gjenkjennelig og fremmed i det samme, noe gammelt og helt nytt. Eirik Skrede (f. 1980) debuterte i 2010 med diktsamlingen "Dødendøden". For romanen "Krængk" mottok han Bokhandelens forfatterstipend i 2022. "Ho mor å hann far" er hans fjerde bok.

Dikt

Ho mor å hann far

All creatures great and small

Romanen "Kvar dag skal vi vere så modige" handlar om dei som har det vanskeleg. Han handlar om dei vi ikkje ser, men òg om dei som faktisk bryr seg. Isak si mor treng kvile, og den lille guten gjer alt ho ber han om. Han tek ansvar, og av og til skulkar han til og med skulen for å hjelpe mora. Da ein framand mann flyttar inn i nabogarden, får Isak seg etter kvart ein ny ven. Mannen er vennleg, og han og kjærasten tar Isak med på utflukter. Isak ønskjer seg ein ny familie. Men kan og vil naboane vere det for han? Omtalen er utarbeidd av BS.

Kvar dag skal vi vere så modige

Denne boken inneholder skoleeleven Herbert Ankels 19 norske stiler. Vi møter også klasseforstander Holger Ørekam, som ikke alltid lar seg begeistre av Ankels fantasi. Her finner vi stilklassikere som: "Fortell om en tur", "Fortell om en helt vanlig dag", "Grei ut om FN" og "Grei ut om trafikkreglene". Stilene er egnet til å vekke munterhet og en viss nostalgi, og behandler evige aktuelle tema som: Fins virkelig en helt vanlig dag?

Norske stiler

En julikveld i 1966 går en far og hans seks år gamle sønn ombord i et nattog på Oslo Østbanestasjon. Toget skal til Røros. Det er ingen andre passasjerer om bord, og det kommer heller ikke på flere reisende underveis. Konduktør finnes ikke, og er det i det hele tatt noen lokfører der? Gutten sover ikke et sekund på hele turen. Nattehimmelen blir morgenhimmel oppover Østerdalen. Åser avløses av fjell som stadig blir høyere. Telefonledningene langsmed skinnegangen stiger og synker mellom stolpene. Elva i dalbunnen, hesjene på jordene og trærne som vokser i den hvite mosen, synger sanger han aldri før har hørt. Stasjonene de stopper på underveis har folketomme perronger. Reisen utvikler seg til en lysende opplevelse som ikke blir glemt så lenge han lever.

Det tomme toget

«Lindebergevangeliet» er en oppvekstskildring fra en av Oslos første drabantbyer. En fargerik og vakker historie, tonesatt av salmer, slagskudd, bomber og Nirvana. Det er en kjærlighetserklæring til det som en gang var. Til en familie som ferierte med drapsmenn og ranere. Til en kameratgjeng tightere enn Beatles. Til en varm drabantby. Til en kald ishall. Til en jente med lyst hår. Til en gutt med mørkt. Fortellingen er også en hyllest til tidenes beste norske hockeyspiller. Og den er et forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde. Hans Christian Grønn (f.1973) spilte hockey i Furuset som liten og er fortsatt god til å drible. Han har tidligere skrevet bøkene «Det som er strengt» (2000) og «Fakta faen» (2005).

Lindebergevangeliet

"Meg eier ingen" er en roman om kjærlighet til en far, om klassetilhørighet og om alkoholisme. Faren til Åsa jobber som herder på metallverket i Västerås. På balkongen deres blomstrer de fineste plantene, men alt er ikke like idyllisk innenfor husets fire vegger. Hver dag starter nemlig Åsas far med å kaste opp gårsdagens øl. Han setter av Åsa i mørket utenfor barnehagen, og der får hun vente til det åpner. Likevel elsker Åsa faren sin. Boken er en oppveksthistorie fra 1970-tallet, og har sterke selvbiografiske trekk.

Meg eier ingen

Brukt

Rune gjør så godt han kan for å bli lagt merke til på den lille øya i havgapet som er fylt av merkelige karakterer. Der bor Roy-Helge og Kim-Lennart, Dass-Elvis og Bassenbuda-Bassen. Kanskje Rune får seg flere venner hvis han får seg et kallenavn? Men hva er det egentlig man må gjøre for å få det? Rune bestemmer seg for at ingen innfall skal forbli uprøvde, om det så er å legge hodet i Roy sin bursdagskake, stjele på butikken eller kaste seg ut fra øyas høyeste gran. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg

Lignende bøker: