I begynnelsen var mødrene er en memoar-roman av Kjersti Ericsson. I flere av sine bøker har hun hentet stoff fra egen familiehistorie, seinest i den kritikerroste Den andre døden fra 2022. I årets roman vendes blikket mot barndommen. Fram trer et tidsbilde fra femtitallet, med mødrene som prisme. Mødrene var store og mektige i døtrenes liv, de «skapte og voktet verden». Når døtrene ønsket seg noe, var det mødrene, ikke Vårherre, de måtte be til. Men mødrene kunne også gjøres små, av arrogante funksjonærer på offentlige kontorer, av skolens autoriteter, av overlegne ekspeditriser i fine sentrumsforretninger, og av sin egen frykt for at «klasselukta» skulle avsløre at de hadde adresse «langs de kommunale dotømmernes fjortendaglige rute». Tida, miljøet og samfunnsstrømningene fortelles fram gjennom hverdagslivets små dramaer og gjøremål, og gjennom forholdet mellom selve husmorgenerasjonen i norsk historie og dattergenerasjonen, som etter hvert skulle bli både opprørsk og grensesprengende. Boka kan leses som en hyllest til mødrene fra den gangen, med en sår undertone.

I begynnelsen var mødrene

Rune gjør så godt han kan for å bli lagt merke til på den lille øya i havgapet som er fylt av merkelige karakterer. Der bor Roy-Helge og Kim-Lennart, Dass-Elvis og Bassenbuda-Bassen. Kanskje Rune får seg flere venner hvis han får seg et kallenavn? Men hva er det egentlig man må gjøre for å få det? Rune bestemmer seg for at ingen innfall skal forbli uprøvde, om det så er å legge hodet i Roy sin bursdagskake, stjele på butikken eller kaste seg ut fra øyas høyeste gran. Omtalen er utarbeidet av BS.

Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg

All creatures great and small

Romanen "Kvar dag skal vi vere så modige" handlar om dei som har det vanskeleg. Han handlar om dei vi ikkje ser, men òg om dei som faktisk bryr seg. Isak si mor treng kvile, og den lille guten gjer alt ho ber han om. Han tek ansvar, og av og til skulkar han til og med skulen for å hjelpe mora. Da ein framand mann flyttar inn i nabogarden, får Isak seg etter kvart ein ny ven. Mannen er vennleg, og han og kjærasten tar Isak med på utflukter. Isak ønskjer seg ein ny familie. Men kan og vil naboane vere det for han? Omtalen er utarbeidd av BS.

Kvar dag skal vi vere så modige

En liten jente blir sendt til et par på den irske landsbygda mens moren hennes skal føde barn. Hos det barnløse paret opplever jenta mange ting hun aldri har fått erfare hjemme: oppmerksomhet, omsorg, varme og kjærlighet. Sakte, men sikkert begynner hun å blomstre. Men så blir en stor hemmelighet avslørt, og hun innser hvor skjør idyllen hennes er. Omtalen er utarbeidet av BS.

Tre lys

Fra han var liten, har Kjell Ola Dahl visst at han hadde odel på gården Torgunrud, der han tilbrakte barndommens ferier. Men han har ingen planer om å overta gården, før han som ung voksen forelsker seg i Marit, som er gartner. Deres fascinasjon for blomsterdyrking gjør at de begynner å se for seg livet på et småbruk, og en serie omstendigheter fører dem tilbake til Torgunrud. Når han tjue år senere skal skrive om livet som sauebonde, kommer han også på sporet av sider ved familiehistorien som hittil har ligget i mørke. For gården som har gitt velstand og knyttet familien sammen, har også vært en kilde til strid og en sorg som ikke har blitt snakket om. Mitt liv som sauebonde er en mesterlig fortelling om det nære forholdet mellom bonden og dyra, om dagliglivet på gården, om tidligere generasjoners arbeidsmåter, om relasjonen mellom far og sønn og om å finne sin plass i historien gjennom å forsøke å skrive den.

En familiegård i tre generasjoner

Mitt liv som sauebonde

En julikveld i 1966 går en far og hans seks år gamle sønn ombord i et nattog på Oslo Østbanestasjon. Toget skal til Røros. Det er ingen andre passasjerer om bord, og det kommer heller ikke på flere reisende underveis. Konduktør finnes ikke, og er det i det hele tatt noen lokfører der? Gutten sover ikke et sekund på hele turen. Nattehimmelen blir morgenhimmel oppover Østerdalen. Åser avløses av fjell som stadig blir høyere. Telefonledningene langsmed skinnegangen stiger og synker mellom stolpene. Elva i dalbunnen, hesjene på jordene og trærne som vokser i den hvite mosen, synger sanger han aldri før har hørt. Stasjonene de stopper på underveis har folketomme perronger. Reisen utvikler seg til en lysende opplevelse som ikke blir glemt så lenge han lever.

Det tomme toget

Da familiegården i Hallingdal ble gjort om til campingplass en julikveld i 1969, landet de første menneskene på månen. Da Guro Hoftun ferdigstilte Månelandinga i august 2023, kom flommen og raserte campingen. Månelandinga er en diktfortelling om familiefaren som bestemmer seg for å legge om fra gårdsdrift til turisme, mens Apollo 11 er på vei mot månen. Han setter opp telt på jordet der havren en gang sto. Og på tunet plasserer han TV-apparatet som tar inn signaler fra NASA og verdensrommet. Turister og forbipasserende stopper for å se at de første menneskene setter sine bein på månen. Det som skjer på landejorda er et lite steg for menneskeheten, men et stort sprang for familien på gården. Og bakenfor alt det nye ligger fjellet, skogen, myrene og livet på stølen.

Månelandinga

Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans. Andrev Walden romandebuterer med en vill fortelling om å vokse opp i kjølvannet av 68-bevegelsen, om mødre som står under kjøkkenvifta og sier jævla menn, om hvordan kjærlighet begynner og slutter, om en skalpert hamster, men mest av alt om menn. Man rekker å lære mye om denne besynderlige arten når man har sju fedre på sju år.

Jævla menn

Det handler om å bryte grunn, om å bygge et hjem, om å skape et sted, men aller mest handler det om den nære forbindelsen mellom generasjonene. Ho mor og hann far, Eirik Skredes egne besteforeldre, er kanskje døde, men lever likevel sterkt i minnet hans. "Ho mor å hann far" er skrevet på dialekten fra det lille stedet i Troms hvor forfatteren er vokst opp. Kombinasjonen av de mange uvante lydlige kombinasjonene, og landskapet av gård og fjord og bygd som de beskriver, skaper både noe gjenkjennelig og fremmed i det samme, noe gammelt og helt nytt. Eirik Skrede (f. 1980) debuterte i 2010 med diktsamlingen "Dødendøden". For romanen "Krængk" mottok han Bokhandelens forfatterstipend i 2022. "Ho mor å hann far" er hans fjerde bok.

Neste
Bok

Ho mor å hann far

Lignende bøker: