«Mange av oss som opplever rasisme, er så like dere at vi ikke blir fremmede før vi snakker med aksent.» Ewa Sapiezynska er én av mange tusen polakker i Norge. Dette er hennes bekymringsmelding og kjærlighetserklæring til landet hun har gjort til sitt eget. Gjennom sin egen historie, og i møte med andre polakker i Norge, gir Sapiezynska oss et unikt innblikk i landets største innvandrergruppe. «Jeg er ikke polakken din» er en personlig og politisk beretning om et Norge vi sjelden hører om, fortalt med nærhet, varme og engasjement. Det er en historie om fordommer, fremmedhet og utenforskap - men også om tilhørighet og møter mellom mennesker, og om hva vi kan gjøre for å se forbi merkelappene vi klistrer på hverandre.

Jeg er ikke polakken din

Camara Lundestad Joof, oppvaksen i Sandefjord, er skeiv og halvt Gambisk. Andre folks meiningar om disse delane av Joofs identitet, pregar kvardagen og livet hennar. I dette langessayet utforskar ho kva det vil seie å leve som ein dobbel minoritet i sitt eiga land. I litterære vendingar drøftar ho blindpunkt hos sjølverklæra «fargeblinde» nordmenn, kva hudfargen har hatt å seie for kven ho i dag har blitt, om det framleis finnast ein del av henne som er uberøyrt av rasisme, og opplevinga av å møte rasisme så ofte, at ho ikkje kan fortelje venene sine om alle hendingar, fordi det vil bety at dei aldri vil hinne å tale om andre ting ilag. Boka er ein del av serien Norsk røyndom. Omtalen er utarbeidd av BS.

Eg snakkar om det heile tida

Kvit, norsk mann er ei samling vonde og kloke - men tidvis også morosame - dikt om norsk oppvekst og norsk rasisme. Korleis er det for eit adoptivbarn å kome til Norge som ei reserveløysing, eit gjenbruksbarn som blir odelsgut? Det hadde vore enklare om han var ein kvit, norsk mann. Då ville ikkje born ropt ching-chong-kinamann etter han. Eller folk lurt på kor han eigentleg kjem frå. Kvit, norsk mann byggjar på forfattaren sine eigne erfaringar, men rettar seg til eit heilt land av lesande og nysgjerrige menneske. Tekstane trekkjer også forbindelsar til andre, liknande forteljingar - og set vår samtid og kultur under lupen. Gjennom livet har forfattaren blitt minna på at han ikkje er norsk nok. Er han det no? Når blir han det? Og korleis ser framtida ut for hans eigne barn? Kven blir forfattaren og barna hans når den norske garden dei har arva må seljast?

Dikt

Kvit, norsk mann

Ivor vokser opp for raskt og savner det han aldri har hatt. Med seg har han Marco, Arjan og Jonas. De har ikke så mange andre, men de har hverandre. Og det er ikke skolen, det er byen og gata de vil eie. Synd da at junkien på hjørnet sier til dem: Du kanskje elsker gata, men den aldri skal elske deg. Da vi var yngre er en fortelling om vennskap, sorg, rus og overlevelse i dagens Oslo. Et sjeldent innblikk i et røft miljø, og en intens og rå oppvekstroman fortalt med varme og humor.

Da vi var yngre

Sumaya Jirde Ali har markert seg som ei av dei fremste, fleirkulturelle unge stemmene i den offentlege debatten dei seinaste åra. I 2017 gav ho ut diktsamlinga «Kvinner som hater menn». Med utspring i samtalar mellom Jirde Ali og Suha Alhajeed, som kom til Noreg som syrisk flyktning, kjem no «Ikkje ver redd for sånne som meg». Her tematiserer Jirde Ali utanforskap, framandfrykt og å stadig vekk måtte svare for si eiga menneskelegdom, kvifor ein vel å bera hijab, og korleis det kjennast å stadig bli bede om å ta avstand frå terroråtak. Samstundes får me òg høyre Jirde Alis strategiar for å makte å stå i storma, utan å miste motet. Boka er ein del av serien Norsk røyndom. Omtalen er utarbeidd av BS.

Ikkje ver redd sånne som meg

Romanen Powwow tar leseren med på baksiden av de etablerte forestillingene om vidstrakte sletter og fjærprydede ryttere, og tegner et uforutsigbart, mørkt og tragikomisk portrett av amerikansk urbefolkning i dagens USA. 12 personer utgjør romanens stemme. Her er blant annet omstreiferen Loneman, den tørrlagte Jacquie Red Feather og den unge Orvil som lærer tradisjonell dans gjennom YouTube. De har på forskjellig vis en forbindelse til hverandre, og de er alle på vei til den store sammenkomsten - the Big Oakland Powwow – en urfolksmarkering hvor man feirer sin kultur gjennom sang og dans. Forfatter Tommy Orange er medlem av Cheyenne og Arapaho stammene i Oklahoma. Powwow er hans debutroman. Omtalen er utarbeidet av BS.

Powwow

Mani er en ung mann som bor sammen med faren sin i en leilighet på Haugenstua. Han er nyutdannet økonom, og nå har han fått jobb i Oppvekstdepartementet. I Y-blokka i Regjeringskvartalet må han tilpasse seg en helt ny verdiskala. Mani skulle helst sett å komme seg inn i det private næringslivet, der pengene ligger. Ikke nok med at kjæresten og miljøet rundt ham ser ned på “offentlig sektor" - han tjener ikke godt heller. Allikevel blir han en stolt bidragsyter til det felles prosjektet Staten. Zeshan Shakar debuterte med “Tante Ulrikkes vei" i 2017. For denne boka mottok han Tarjei Vesaas' debutantpris og Bokbloggerprisen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Gul bok

Den eldre kvinnen Tamara Pavlovna redder lille Lastotsjka fra et barnehjem under den sovjetiske kommunismens gråere år i Moldova. Det som til å begynne med kan virke som en barmhjertighetshandling, skjuler i sannhet en skremmende virkelighet: Lastotsjka har blitt kjøpt som arbeidskraft, og i nesten et tiår skal hun samle flasker i byens gater om natten og bli utnyttet med like stor hensynsløshet som den vi kjenner fra Dickens' romaner. Flaskehagen er en fortelling om søken etter språklig og kulturell identitet og koblingene som forener oss med fortiden vår. En roman om en verden på den bevegelige grensen mellom stagnasjon og oppløsning, mellom Russland og Europa, mellom kamp og død. Flaskehagen er på mange måter romanen til en hel generasjon østeuropeiske kvinner og en fortelling like autentisk som den er overraskende. Flaskehagen er .îbuleacs andre roman og vant EUs litteraturpris i 2019. Med den vender forfatteren kraftfullt tilbake til morstemaet, slik vi ble kjent med henne gjennom debutromanen Sommeren mamma hadde grønne øyne, til det elskede/uelskede barnet, til de tragiske konsekvensene av «ikke-kjærlighet» og anger, i en roman like urovekkende og gripende som debuten, bare hensatt i en ganske annen, men i dag høyst aktuell, kontekst.

Flaskehagen

Ella Marie Hætta Isaksen vokste opp med en selvfølgelig stolthet over sitt samiske opphav. Men etter hvert innså hun at det ikke var en selvfølge for alle, og at noen til og med ble provosert. Dette ledet til en granskning av familiens historie. Her fant hun fortellinger om hvordan fornorskningspolitikken hadde ført til skam og tap av identitet, noe hun opplevde var i fred med å skje med henne selv. Ella Maries framføring av bygda Mázes joik på NRKs Stjernekamp gjorde dypt inntrykk på TV-seere landet rundt. I etterkant ble hun kontaktet av mange som ville fortelle sine familiers historier om hvordan det har vært å vokse opp som same. Ella Marie ville hedre alle disse menneskene gjennom å fortelle sin egen historie. Det er en beretning om skamfølelse, motgang og kamp, men også mye stolthet, samhold og glede. Og som del av en bevegelse av unge samer, er det også en fortelling om håp for en bedre fremtid. Omtalen er utarbeidet av BS.

Derfor må du vite at jeg er same

Blir jeg mer norsk av å drikke? Blir jeg midre mann av å strikke? Blir jeg mer pakkis av å blikke? Blir jeg mindre muslim av å klikke? Med ærlige dikt, som gir gjenklang av rå slampoesi, tar Usman M. Chaudhry leseren med på en indre livsreise fra unggutt til familiemann i det flerkulturelle Norge.

Neste
Bok

Kall meg pakkis, jeg vet du vil

Lignende bøker: