Bjørn Hatterud blei fødd med klumpfot og ryggmergsbrokk. Under oppveksten i Brummunddal vert han mobba, han var overvektig, og han var dessutan homofil. No er han profesjonelt annleis. I arbeidet hans med kunst, musikk, litteratur og som kritikar, har annleisheita gitt Hatterud perspektiv som er ettertrakta og nødvendige i eit elles homogent kulturliv. Men vegen hit, var lang. I dette essayet drøftar Hatterud annleisheit med utgangspunkt i si personlege historie. Pamfletten er ein del av Samlagets serie «Norsk Røyndom». Omtalen er utarbeidd av BS.

Mot normalt

Klassekampen-journalist Yohan Shanmugaratnam, bruker i denne boken sin egen historie og familiebakgrunn for å berette om det flerkulturelle, om rasisme og det å være «den andre» i et Norge som har blitt påvirket og forandret etter drapet på Benjamin Hermansen, anslaget mot tvillingtårnene i New York, 22. juli og politidrapet på George Floyd. Omtalen er utarbeidet av BS.

Vi puster fortsatt

I tretten år har Bjørn Hatterud budd i ei blokk i Groruddalen i Oslo. I 1961 flytta 48 heldige familiar inn i dei tolv etasjane. Då Bjørn flytta inn, var mange av bebuarane gamle. Bjørn vart nær venn med fleire av naboane, som krigsseglaren Bjarne, som budde vegg i vegg med Bjørn, og Ester i første etasje, som ein gong var ei fattigjente på Langøyene. På tretten år har Bjerke gått frå å vere eit slite nabolag til eit populært buområde. På same tida har Bjørn gått frå uføretrygd og eit botnpunkt i livet, til karriere med verv, prisar og nye moglegheiter. Hatterud skal no flytte frå Bjerke og ser tilbake på åra i blokka og folka han har møtt. «Blokka på Bjerke» er ei gripande forteljing om Hatterud, livet i dei tolv etasjane, sorger og gleder, nære vennskap og endringane som har skjedd med både området, blokka og Hatterud sjølv.

Tretten år i tredje etasje

Blokka på Bjerke

Bjørn Hatterud og mora køyrer bil rundt Mjøsa. Dei er på veg til heimbygda nord for Brumunddal. Da han var ung ville han vekk. Han var annleis. Fødd med fleire funksjonshemmingar, homofil og mobba for overvekt. Han ville til den store byen. 21 år gammal flytta han. No har han budd halve livet i hovudstaden. På veg til heimstaden foldar historia hans seg ut. Det vekslar mellom fortid og nåtid. Minner frå bygda og tankar om å få det til i byen. Historia trenger seg ned gjennom laga med tid og liv, og skildrar den homofile bygdegutens ferd frå arbeidarkår til livet som kultuarbeidar i byen. Omtalen er utarbeidd av BS.

Ei livsreise

Mjøsa rundt med mor

«Mange av oss som opplever rasisme, er så like dere at vi ikke blir fremmede før vi snakker med aksent.» Ewa Sapiezynska er én av mange tusen polakker i Norge. Dette er hennes bekymringsmelding og kjærlighetserklæring til landet hun har gjort til sitt eget. Gjennom sin egen historie, og i møte med andre polakker i Norge, gir Sapiezynska oss et unikt innblikk i landets største innvandrergruppe. «Jeg er ikke polakken din» er en personlig og politisk beretning om et Norge vi sjelden hører om, fortalt med nærhet, varme og engasjement. Det er en historie om fordommer, fremmedhet og utenforskap - men også om tilhørighet og møter mellom mennesker, og om hva vi kan gjøre for å se forbi merkelappene vi klistrer på hverandre.

Jeg er ikke polakken din

Maia Kobabes Genderqueer er en tegneseriebok som utforsker kjønn, identitet og hvordan man finner sin plass i verden. Med sin egen personlige historie som utgangspunkt, tar Kobabe oss med på en reise gjennom sin oppdagelse av sin egen kjønnsidentitet. Boken er et intimt og modig portrett av en kunstners kamp for å finne seg selv og akseptere sin egen unike identitet. Genderqueer har blitt hyllet av kritikere og lesere over hele verden for sin åpenhet, ærlighet og sitt kraftfulle budskap. The Guardian beskrev boken som "en viktig, smertefull og dypt personlig bok", mens Publisher's Weekly kalte den "modig og rørende". For boken ble Kobabe tildelt Stonewall Book Award og Alex Award. Kobabe har også blitt nominert til flere prestisjetunge priser, inkludert Eisner-prisen og Lambda Literary Award. Nå er Genderqueer endelig tilgjengelig på norsk, og det er en glede å kunne introdusere denne unike og viktige boken til et nytt publikum. Boken er en sterk påminnelse om at alle fortjener å bli elsket og akseptert for den de er, uansett kjønn eller identitet. Genderqueer er en bok som vil berøre og inspirere deg, og som vil forandre måten du tenker om kjønn og identitet. En bok som er både gripende og viktig, og som vil bli stående som en klassiker innenfor tegneseriebøker.

En selvbiografi

Genderqueer

Sumaya Jirde Ali har markert seg som ei av dei fremste, fleirkulturelle unge stemmene i den offentlege debatten dei seinaste åra. I 2017 gav ho ut diktsamlinga «Kvinner som hater menn». Med utspring i samtalar mellom Jirde Ali og Suha Alhajeed, som kom til Noreg som syrisk flyktning, kjem no «Ikkje ver redd for sånne som meg». Her tematiserer Jirde Ali utanforskap, framandfrykt og å stadig vekk måtte svare for si eiga menneskelegdom, kvifor ein vel å bera hijab, og korleis det kjennast å stadig bli bede om å ta avstand frå terroråtak. Samstundes får me òg høyre Jirde Alis strategiar for å makte å stå i storma, utan å miste motet. Boka er ein del av serien Norsk røyndom. Omtalen er utarbeidd av BS.

Ikkje ver redd sånne som meg

Elliot Page's selvbiografi er en gripende fortelling om den lange veien han har gått for å finne seg selv. Elliot Page ble verdenskjent med hovedroller i «Juno» og «Inception». Som 33-åring, i desember 2020, kom han ut som trans på Instagram. I sin første bok forteller Elliot Page historien om hva som reddet ham gjennom denne overgangen. Om å vokse opp i den kanadiske havnebyen Halifax, om å vokse opp i Hollywood, et miljø som er besatt av tradisjonelle kjønnsroller. Om å oppdage sin egen tabubelagte seksualitet og den dype skammen over egen kropp. Om traumatiske overgrep, og om fantastiske suksesser. Om å finne sin egen identitet og den pågående reisen til seg selv. En bok med urovekkende skjønnhet og med politisk kraft.

Min historie

Pageboy

Ella Marie Hætta Isaksen vokste opp med en selvfølgelig stolthet over sitt samiske opphav. Men etter hvert innså hun at det ikke var en selvfølge for alle, og at noen til og med ble provosert. Dette ledet til en granskning av familiens historie. Her fant hun fortellinger om hvordan fornorskningspolitikken hadde ført til skam og tap av identitet, noe hun opplevde var i fred med å skje med henne selv. Ella Maries framføring av bygda Mázes joik på NRKs Stjernekamp gjorde dypt inntrykk på TV-seere landet rundt. I etterkant ble hun kontaktet av mange som ville fortelle sine familiers historier om hvordan det har vært å vokse opp som same. Ella Marie ville hedre alle disse menneskene gjennom å fortelle sin egen historie. Det er en beretning om skamfølelse, motgang og kamp, men også mye stolthet, samhold og glede. Og som del av en bevegelse av unge samer, er det også en fortelling om håp for en bedre fremtid. Omtalen er utarbeidet av BS.

Derfor må du vite at jeg er same

Identitetspolitikk, kansellering og presset mot det liberale samfunn. Begrepene som har preget samfunnsdebatten de senere årene kan være vanskelig å forstå og forholde seg til. Hva betyr de egentlig? Hvor kommer de fra? Hvilken utvikling varsler de? I denne boken gir Frank Rossavik sine svar. Han er kritisk til aktivismen begrepene betegner. Han frykter for ytringsfriheten og debattkulturen. Samtidig spør Rossavik om aktivistene har rett i noe.

Neste
Bok

De korrekte

Lignende bøker: