Et grønt pledd i den gule solen
Han var lykkelig. Kanskje bare akkurat da
etter at legen hadde slått fast det motsatte
og leggene ble strammere for hver eneste dag

Jeg var lykkelig også. For tiden som spisset seg mot det som skulle skje
Det var vår, vi hadde et grønt pledd når vi var ute
på plassen mellom blokkene

Vi brettet og brettet
Benkene var fortsatt kalde i setet

når vi satte oss med pleddet som en gave mellom oss
i solen

Når et menneske forsvinner, blir også historiene det hadde i seg borte. Men glimt og bilder, inntrykk og minner fins, fra barndom, reiser og gamle og nye slektninger. Noen er håndfaste og konkrete, andre vage og assosiative. Til sammen beskriver Og så vi med våre mangonyrer søkingen etter en fortelling som kan kjennes hel og sann.

Og så vi med våre mangonyrer

Denne romanen er den siste boken i Helga Flatlands trilogi om den lille bygda som mistet tre unge gutter under krigstjeneste i Afghanistan. Vi får nå ta del i historien til Bjørn, som også var der, men overlevde. Han er tynget av skyldfølelse. Karin og Hallvard mistet odelsgutten Tarjei, og sliter begge som følge av tapet. Vi følger bygdas lege Ragnhild gjennom en dag hvor hun tar imot disse tre på kontoret sitt. Selv om hun skal opptre profesjonelt, er det vanskelig å forbli uberørt.

Det finnes ingen helhet

Susanna er ei ung jente som ikke tilpasser seg, og som ofte går over egne og andres grenser. Det er så mye hun forsøker å finne ut av: hvem hun skal være, hva et vennskap kan bety og om familietilhørighet trenger å være avgjørende for hva slags liv en skal leve. Mens faren levde var hun knyttet til ham, og tilpasset seg hans humør og hans syn på de andre. Etter at faren og søsknene hennes dør i en brann, har hun bare moren igjen, og hun kan ikke ha henne.
Hva er den viktigste relasjonen i et liv? Hvem er vi for oss selv og sammen med andre? Slike spørsmål reiser Susanna, alene med en bemerkelsesverdig blanding av kraft og skjørhet.

Rita Paramalingam (f. 1993) i Oslo debuterte i 2017 med romanen La meg bli med deg. Susanna, alene er hennes andre roman.

Susanna, alene

Signe ser tilbake på seg sjølv som ung kvinne. Ho elska Asle, han som drog ut på sjøen og aldri vende tilbake. Ein roman om den store kjærleiken og om korleis brå død og dragning mot havet pregar ei slekt gjennom fleire generasjonar. Romanen blei lansert på tysk hausten 2003, og Petra Kollros i Südwest Presse skreiv følgjande: "Eigenrådig og inntrengjande gir Jon Fosse oss det ingen annan forfattar i dag kan."

Det er Ales

Om kvelden den 21. juni skjer en ulykke som snur opp ned på Amandes liv. Hun mister to av sine aller nærmeste, og hennes verden kollapser. I sorgen flytter – eller flykter – hun til et gammelt hus på landet. Huset har stått tomt i flere år, og hagen er fullstendig gjengrodd, men her finner hun så vidt livsgnist nok til å overleve dagene. Amande finner noen gamle hagekalendere med håndskrevne råd fra husets tidligere eier, og hun kjemper seg sakte tilbake til livet ved å følge rådene. Årstidene kommer og går, og gradvis finner hun styrke fra arbeidet med hagen, med sitt gamle epletre, sitt vell av ulike blomster og en omstreifende katt. Vi følger Amande gjennom et helt år, fra en bekmørk 21. juni det ene året, til en litt lysere og mer håpefull 21. juni året etter.

Dagene som kommer

Du lurer ikke meg handler om en far og en datter, om nærhet og avstand til opphavet, om å avslutte liv, og om hva man tar med seg videre og hva man legger igjen i barndommen. Den første gangen jeg fant ham død, var på en helt vanlig onsdag. Å være dyrlege innebærer å bestemme over liv og død, og å vite alt om å dempe smerte. Å være datteren til dyrlegen kan innebære å sette sprøyte på hunden i klinikken i kjelleren, og å være med på hjemmebesøk når et dyr er sykt. Det kan innebære å dykke dypt etter krabber sammen og å ta inn alt levende rundt seg. Mira lærer seg tidlig å stryke medhårs, å sjekke hvor store pupillene til pappa er i dag og å kjenne på redselen for å finne ham død på ekte.

Du lurer ikke meg

«Dette blir ein annleis sommar», sa ho til ungane sine. Dei dro til fjellet mens mannen vart i byen for å bygge om leilegheita. Sonen Edvin skulle fylle sju etter sommaren, og gledde seg til å få sitt eige rom. To dager før dei skulle dra frå hytta, fekk Edvin vondt i hovudet. Nokre timar seinare var han død. Attende står ein rådlaus familie. Kva skjedde egentlig med Edvin? Kor er han no, og korleis kan dei leve vidare på ein god måte etter dette? Snu deg er skriven av ei mor som prøver å finne fram i kaoset gjennom året etter at sonen døydde, og eit forsøk på å skrive Edvin fram. «Edvin var ein gut som levde i augeblikket. Han gledde seg til bursdagen sin. Han var ein livsnytar. Vi leiter etter mønster i fortida, som om det som hende Edvin var forutbestemt, som om det låg der heile tida. Som om tilfeldigheiter ikkje finst.» «... en mektig, hjerteskjærende, varm, klok, opprivende og tankevekkende bok om en sorg som nesten ikke er til å bære. ... jeg håper virkelig at mange leser den og finner den frem igjen for å lese den på nytt. Snu deg er en rystende, knusende bok, skrevet for alle som noen gang har elsket.» Preben Jordal, Aftenposten «Noen bøker slår inn i deg. Som når en mor skriver om det aller verste som kan skje, å miste et barn. Tungens skildring av et barn, sin egen sønn, har en varme og detaljrikdom som gjør inntrykk. Leseren blir med i de vare og smertefulle huggene fram og tilbake, i en litterært velproporsjonert bok, i et vakkert nynorsk.» Guri Hjeltnes, VG (Terningkast 5) «Therese Tungen har vel fortjent fått strålende kritikker for sine novellesamlinger. Men Edvins bok er hennes sterkeste utgivelse til nå.» Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad (Terningkast 5) «Nært rystende og vakkert om å miste et barn. (...) Med en hyperrealistisk fortellerstil har forfatter Therese Tungen skrevet en sterk roman om det å miste et barn.» Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende (5 hjerter) «Den store styrken til Snu deg er at den artikulerer den kaotiske, ufiltrerte sorgen fra det første sjokket og inn i den matte hverdagen, slik Tungen opplevde den, samtidig som den også løfter blikket og reflekterer over hva et barns død gjør med de som sitter igjen, og ikke minst hva en sørgende trenger.» Ulla Svalheim, Vårt Land «Therese Tungens klagesang over tapet av sønnen Edvin er blitt et unikt dokument om sorg. (...) Teksten beveger seg med mot og utholdenhet. (...) Therese Tungen har en særegen sans for detaljer, samtidig som hun i boka er i stand til å løfte blikket.» Tom Egil Hverven, Klassekampen «Viktig om sorg, storslått om kjærlighet. 'Snu deg. Edvins bok' etterlater leseren med en dyp følelse av kjærlighet. (...) Her lykkes forfatteren i å skrive utvungent om noe virkelig stort.» Jonas Hansen Meyer, NRK «Snu deg er vond å lese, men òg vakker og varm. (...) Ho skriv om alt, og løfter opp temaet sorg på ein måte som gjer det relevant for lesaren sjølv om dei færraste av oss har røynsler som er så smertelege. Som bokmeldar kan eg ikkje anna enn å takke for følje gjennom eit smertefullt landskap. For nokon er landskapet litt kjent, men det er likevel godt ikkje å vera åleine. Og denne ferda har framfor alt varme i seg. Og stor kjærleik.» Halvor Torgersrud, Gudbrandsølen Dagningen «... en mektig, hjerteskjærende, varm, klok, opprivende og tankevekkende bok om en sorg som nesten ikke er til å bære. Heller enn å fortelle leseren hva hen skal føle, tar Tungen utgangspunkt i sine egne følelser og observasjoner og skaper denne boken som et rom man kan gå inn i.» AFTENPOSTEN, ÅRETS TI BESTE BØKER 2022

Edvins bok : ein elegi

Snu deg

Korte, gripende dikt om sorg.

Et ektepar er på ferie i utlandet da mannen brått faller om på en restaurant.

Med korte dikt forteller Åse Ombustvedt kvinnens historie om sorg og å finne veien videre i livet.

Før var det oss så forsvant du

Hvor ble det av meg da?

Jeg vandrer i skogen

Jeg ligger under dyna

Jeg tvinner på en hyssing

Holder hardt rundt en kopp

Dikt

Hvordan forholde seg til livet som en ruin? Når morens demens forverres og hun får behov for døgnkontinuerlig omsorg, forandrer Lines verden seg. Det som en gang var et solid eksistensielt reisverk, ligner stadig mer på en ruin hvor det livet hun og moren har levd, ligger i biter rundt henne. Hvordan skal hun klare å holde det samlet? Og samtidig bevare troen på mening og overskridelse i sitt eget og morens liv? Hva skjer med et liv som den levende ikke klarer å forholde seg til? Så vanskelig og så ufattelig enkelt er et rørende og opprørende forsøk på å bevare troen på kontinuitet og tilhørighet i forholdet mor og datter, foreldre og barn.

Så vanskelig og så ufattelig enkelt

Det finnes flere forskjellige type fedre, og Malin har hatt dem alle: Faren som forsvant, faren som ble familie og faren som var farlig. «Det står noen i hagen. Rett foran vinduet mitt. Jeg ser bare de bare føttene og de nakne og hårete leggene gjennom de lave kjellervinduene.» Ingen tror på Malin når hun forteller om mannen som stadig dukker opp utenfor huset. Begynner hun å bli gal, eller har hun ropt ulv for mange ganger slik at ingen stoler på henne lengre? Malin forsøker å pusle sammen brikkene og leter etter svar som kan fortelle henne hva som er virkelig og hva som ikke er det. Amalie Snøløs romandebuterer med en gripende fortelling om fedre, familie og frykt. Om hvordan traumer kan slå røtter, om hemmelige brev, og hvordan man bør være forsiktig med hva man ønsker seg. Men mest av alt handler det om kjærlighet. Kjærlighet som man selv søker og den kjærlighet som kan være skummel.

Neste
Bok

Vi er ikke blod

Lignende bøker: