Ragnar Johansson blir født i 1932, et tidsskille i Sveriges historie. Det svenske sosialdemokratiet renner i årene hans, han tror på det og tar ansvar for det, fordi det løfter mennesket ut av mørket og inn i en moderne tid. Tidvis forakter Ragnar sin mor, Svea, der hun baker og rydder, sylter og safter, og representerer det fattige bondesamfunnet. Ragnar priser heller effektiviteten som kommer med vaskemaskin og hurtigmat. Når Ragnar selv får barn, oppdrar han dem i sitt tidsbilde, og i skisporet står han og sekunderer mens datteren Elsa jobber for å bli en av landets fremste skiløpere. Der moren Svea er en etterlevning fra forhistorisk tid, er Elsa håpet for framtiden. Men så oppdager Ragnar at verden rundt ham er i endring. Står hans storhetstid for fall? Lena Andersson mottok jublende kritikk for sine to bøker om den kjærlighetssyke Ester Nilsson. Nå er hun tilbake med sin sedvanlige skarpe penn, og med Sveas sønn leverer hun en morsom, klok og rørende generasjonsroman om de endringene som forener og skiller oss mennesker fra hverandre. Og om å våge å være sann mot seg selv. «Velformulert, humoristisk og skarp analyse om framveksten av den svenske velferdsstaten.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen «[F]lott roman med stor overføringsverdi ... en bok om og for alle ... Gjennom tre generasjoner, mor, bestemor og husmor Svea med ektemann, vognmann Gunnar, lærersønnen og idrettstreneren Ragnar Johansson med forsikringsselskapsansatte frue og deres to barn, Erik og Elsa, skildrer Lena Andersson på eksemplarisk vis sosialdemokratiets vekst og fall ...» Jan Askelund, Stavanger Aftenblad «Romanen er samfunnskritisk, morsom, vemodig og skremmende. For oss som en gang syntes alt det gode kom fra Sverige, men ikke visste hvorfor, er den fornøyelig og skjerpet folkeopplysning.» Anne Schäffer, Tara «Sveas sønn er ei god skildring av Folkhemmets vekst og fall.» Odd W. Surrén, Dag og Tid «Hennes språk er sobert, folkelig og rett fram ... Sveas sønn er en vakker roman om en tidsepoke. Konsentrert fortalt, nennsomt skildret som bare god skjønnlitteratur kan.» Jan-Erik Østlie, Fri Fagbevegelse «Som Rettstridig forføyning er Sveas sønn en roman om ulykkelig kjærlighet, men denne gangen mellom foreldre og barn.» Svenska Dagbladet

Sveas sønn

Jeg-et i romanen finner boka som datteren hennes, Rakel, ga i gave til mormoren sin mange år tilbake. Den gangen var den tom, og Rakel hadde sagt at mormoren måtte skrive ned historien sin i den. Jeg-et hadde aldri trodd at moren hennes kom til å skrive i boka. Men da hun åpner den nå, ser hun at moren har skrevet side opp og side ned i den. Jeg-et blir sugd inn i morens fortelling, inn i en del av morens historie som hun ikke kjente til. Omtalen er utarbeidet av BS.

Hun reiste alene

Odd Nordstoga er ein av Noregs mest folkekjære artistar. I denne boka fortel han si eiga historie. "Eg har bestemt meg for å legge alt skamvit til sides og fylgje meg sjølv med tastatur. Eit slags reality show på papir blir det vel. Eg skal hente fram minne frå stadene mine, frå vegane mine og folket mitt, for det er dei som ligg mellom linjene i musikken min. Fortelje fram baklandet til songane mine. Det er det eg skal prøve på. Der ligg historia mi òg, historia om ein som starta på trekkspel som åtteåring og lét musikken vise vegen heilt hit. Eg håpar det blir ei bok om ein spelemann, for det synest eg er ein fin ting å vera. Å, kunne eg vera ein spelemann!" Spelemann er ei personleg forteljing om å vekse opp på gard, om å vera betre til å spela trekkspel enn fotball, om familielivet og songskapinga heime på Nordstrand og om det såre og det fine med å ha ei syster som er annleis.

Spelemann

Isabelle Marogers mamma ble født på et av nazistenes fødehjem i Norge i 1944. Moren var norsk, faren tysk soldat. Lebensborn er mor, datter og datterdatters historie, tegnet og fortalt av sistnevnte. «ØYEÅPNENDE» Johanne Elster Hanson, MORGENBLADETLebensborn (Livskilde) var navnet på en organisasjon grunnlagt i 1935 av Heinrich Himmler. Organisasjonen skulle øke fødselstallene i Tyskland og tilrettelegge for «rase- og arvebiologisk verdifulle» mødre og barn. Organisasjonen drev fødehjem der omtrent 11 000 barn ble født. Fra 1941 omfattet virksomheten også «rasemessig verdifulle barn» fra okkuperte områder, som Norge. Hurdal Verk var det første Lebensborn-hjemmet etablert utenfor Tyskland. Her ble Isabelle Marogers mamma født. Foreldrene var norske Gerda på 17 og tyske Paul på 19. Da krigen var over, ble skammen for tung å bære for tenåringen Gerda: Den to år gamle datteren ble adoptert bort til en fransk familie. Dette er historien om henne, moren – og datteren, som forteller den.En mindre kjent side av historien om andre verdenskrig. En personlig beretning der hovedhandlingen utspiller seg i Norge, rundt Lebensborn-hjemmet Hurdal Verk.Isabelle Maroger (f. 1979) er bosatt i Lyon i Frankrike. Moren er norsk og faren fransk. Maroger er utdannet ved kunstskolen Emile Cohl og jobber som tegneserieillustratør for diverse forlag, pressen og reklamebransjen.

Lebensborn

Flere år etter morens død åpner han dagboken hennes. Den hun kalte nattboken og som hun ga ham da hun var blitt en eldre kvinne. Du kan gjøre hva du vil med den, sier hun, lese den, eller ikke lese den. Hun skrev den da han var barn. Han tok imot, men ville egentlig ikke. Han hadde for lengst stengt henne ute fra sin verden.

«Mor om natten» er et kvinneportrett og et selvportrett: en rystende, nær og dypt personlig roman om to som lever et liv sammen uten å kjenne hverandre. Begge lengter etter tilhørighet, begge kjemper med mørke krefter. Niels Fredrik Dahl skriver om arv og ensomhet i denne lysende skildringen av barndom, familie, kjærlighet og avhengighet. Hva skjer når alt går i stykker? Morens dagbok blir en dør inn til et opprivende og skjørt forsonende erindringsarbeid

Mor om natten

I og med avstanden mellom folk. I og med ensomheten. I og med havets, naturens nådeløshet. I og med den karrige jorda de skal leve av. I og med sykdommene, tuberkulosen, for eksempel. I og med mangelen på prevensjon, alle graviditetene, fødslene. I og med alt dette, og mer til, så kan det ikke være særlig lett å være menneske på Salsnes på denne tiden. (Elise tenker nok ikke dette, men det gjør jeg.) Kjersti Annesdatter Skomsvold har ikke visst stort om oldemora si, men noe har hun skjønt: Hun var fryktet. Og hun må ha hatt et hardt liv. Så skjer det at Kjersti ligger våken om nettene. I den ene hånda holder hun toåringen sin. Den andre hånda har oldemor Elise grepet tak i. Skomsvold begynner å dikte fram sin egen oldemor, som ble født i 1880. Hun skriver seg inn i fortiden, eller snarere vever fortiden inn i nåtiden. Det meste finner hun på, men noe er sant: Tolv år gammel mister Elise faren sin. Altfor ung innleder hun et forhold til læreren sin, eller han innleder et forhold til henne, og da Elise blir gravid, 17 år gammel, gifter de seg. I årene som kommer føder hun barn etter barn etter barn, og hun må begrave mange av dem. Men selv om Elise blir husket som en sint og bitter kvinne, må vel også hun en gang ha elsket livet? Hun er levende. Elises bok er den første boka i en planlagt kvartett om forfatterens formødre.

Elises bok

Hun er levende

Darya Shut vokste opp i en liten by i Sovjetunionen, men før hun hadde begynt i andre klasse, het landet hennes Belarus. Livet hennes i Belarus handlet lenge om det lille, grønne trehuset til mormor og morfar. Der samlet storfamilien seg, og der ble alle viktige beslutninger tatt. I den frodige hagen dyrket mormor det meste hun trengte, for som hun sa: «Man kan aldri helt stole på staten». Alle Daryas besteforeldre var merket av andre verdenskrig og Stalins forfølgelser. Da Daryas far stiller som parlamentskandidat i det første frie valget i Belarus i 1990, havner han ganske raskt i opposisjon til en jevnaldrende kandidat, Aleksandr Lukasjenka. Etter et dramatisk valg fire år senere blir Lukasjenka president og strammer grepet slik at håpet om demokrati svinner. Darya blir ungdom i et nytt diktatur og merker at lærere, naboer og venner ser annerledes på henne og familien.

Min far, jeg og diktatoren

Frihetens pris

Arbeidarhjerte 2 er ei utviding og forlenging av forteljinga om Trond: ein middelaldrande mann frå Namsos som ikkje kjenner seg sjølv eller landet han kjem frå igjen. Det er forteljinga om eit fall, og om ein mogleg veg tilbake. Trond prøver å få livet på rett kjøl igjen. Han søker ny jobb, prøver å reparere forholdet til kona, og dottera har blitt sjuk. Samstundes ser han tilbake - han prøver å forstå seg sjølv og samfunnet han er ein del av, han prøver å finne si eiga forteljing. Romanen handlar om det norske klassesamfunnet. Det er ei ukunstla og djupt humanistisk forteljing om fellesskap i alle former - sosiale, politiske, nasjonale. Fellesskap som går i oppløysing, men òg om kva som skal til for å byggje dei opp att. Med den andre boka er Arbeidarhjerte eit fullenda romanverk: Carl Frode Tiller har skrive eit norsk liv.

Arbeidarhjerte. 2

I begynnelsen var mødrene er en memoar-roman av Kjersti Ericsson.  I flere av sine bøker har hun hentet stoff fra egen familiehistorie, seinest i den kritikerroste Den andre døden fra 2022. I Hun, han og kvinnekampen (2019) ble omkostningene av kvinnekampen utforsket, en roman som gav Ericsson flere nye lesere. I årets roman vendes blikket mot barndommen. Fram trer et tidsbilde fra femtitallet, med mødrene som prisme.
Mødrene var store og mektige i døtrenes liv, de «skapte og voktet verden». Når døtrene ønsket seg noe, var det mødrene, ikke Vårherre, de måtte be til. Men mødrene kunne også gjøres små, av arrogante funksjonærer på offentlige kontorer, av skolens autoriteter, av overlegne ekspeditriser i fine sentrumsforretninger, og av sin egen frykt for at «klasselukta» skulle avsløre at de hadde adresse «langs de kommunale dotømmernes fjortendaglige rute». Tida, miljøet og samfunnsstrømningene fortelles fram gjennom hverdagslivets små dramaer og gjøremål, og gjennom forholdet mellom selve husmorgenerasjonen i norsk historie og dattergenerasjonen, som etter hvert skulle bli både opprørsk og grensesprengende. Boka kan leses som en hyllest til mødrene fra den gangen, med en sår undertone.

I begynnelsen var mødrene

Det er lys i vindauget i tredje etasje i Berjaflotvegen 9. Der står Per Eikemo, 86 år gammal, og ser ut over Odda. Dette er ikkje hans tid, og det er ikkje lenger det Odda han kjenner. Men huset står, huset som far hans bygde, og som Per sjølv måtte overta som 14-åring da faren døydde. Her voks han opp, saman med dei fire brørne sine, den eine villare enn den andre. Dei har halde det gåande med husbygging, idrettslag, amerikareiser og maratonløp. Dei fire etasjane har alltid vore fulle av liv og prosjekt. No er det berre Per igjen i huset - og klokka som stadig tikkar og går. Marit Eikemo, som sjølv voks opp i Berjaflotvegen 9, har skrive ei underhaldande og rørande forteljing om eit hus, ein familie og ein industristad. Boka er ein sørgjesong og ei kjærleikshistorie om alt som går tapt, om det som formar oss og om krafta som held oss i live.

Neste
Bok

Vi er brødrene Eikemo

Lignende bøker: