Selvransakende og rystende dokumentar om taushet og overgrep – og om hvordan samfunnet beskytter overgriperen mer enn barna. Linn Wiik blir utsatt for overgrep av onkelen sin som ung jente. Den eneste hun forteller det til, er dagboken sin. Da onkelen får en datter mange år senere, anmelder endelig Linn ham – for å beskytte kusinen. «Jeg håper du taper rettssaken», sier Linns tante, som er gift med onkelen. Hun vil ikke at datteren skal vokse opp med en far i fengsel. Linn vinner saken, og onkelen og tanten skiller seg, men kusinen Eline må bo halvparten av tiden hos faren. Og i familien snakker de ikke noe mer om den mørke hemmeligheten. Det skal vise seg å være et katastrofalt valg. Nå bryter Linn og Eline sin egen og familiens taushet, og sammen konfronterer de mødrene sine om de hjerteskjærende følgene av det de aldri snakket om. Ved hjelp av egne dagbøker og samtaler som aldri før har blitt tatt, forteller de en historie hvor både mødre og døtre får plass til å dele sin versjon av familiehemmeligheten de har holdt på i nesten tretti år.

Dette kan være vår hemmelighet

Pressefotografen Julien Desmanges ankommer Gaza. Omgitt av ruiner, i stillheten under en skjør våpenhvile, får han øye på en eldre mann som sitter og leser utenfor en bokhandel. Før han får fotografere ham, insisterer mannen på at Julien skal høre på historien hans. Slik åpner Nabil Al Jaber sitt indre bibliotek, i en grunnfortelling der verdenslitteraturen veves sammen med en skjebne formet av vold, eksil og fordrivelse, men også av ubetinget kjærlighet og dype vennskap.

Biblioteket i Gaza

Tala bor i Gaza by. Michelle i Sderot, bare ti kilometer unna. De har vokst opp på hver sin side av en mur, og lært å både frykte og hate hverandre. Likevel begynner de i mars 2024 å utveksle brev.Mens krigen raser skriver de til hverandre fra hver sin side av grensen. Brev om redsel og sorg, men også om studier, favorittbøker, drømmer og håp for fremtiden. Tala er nysgjerrig på om de kan ha noe til felles. Michelle håper kontakten kan hjelpe henne med å unngå å miste seg selv i sinne og bitterhet, som så mange av hennes landsmenn har sunket ned i.Brevvekslingen, som ble initiert av journalisten Dimitri Krier i Le Nouvel Obs, gir et sjeldent innblikk i hverdagen til to unge kvinner som ikke vil la seg definere av krigen. Resultatet er et sterkt vitnesbyrd om menneskelighet, og et forsøk på dialog og forståelse fra to unge mennesker som har god grunn til å velge det motsatte.

To studenters brevveksling mellom Gaza og Israel

Vi er oppdratt til å hate hverandre

I flere tiår plasserte norske misjonærer barna sine på internatskoler verden over. Mange opplevde savn, omsorgssvikt og overgrep, mens foreldrene fulgte «kallet» og spredte evangeliet blant de «unådde». I 2009 erkjente misjonsorganisasjonene ansvar for omsorgssvikt ved internatskolene. Men da Liv Kristin Steen Brundtland gikk til søksmål mot Misjonssambandet og Frikirken i 2013, ble ansvaret lagt på foreldrene – selv om de hadde handlet i samsvar med organisasjonenes kallsforståelse og retningslinjer. Organisasjonene ble frikjent. Rettssaken er offentlig historie, men innholdet er fortsatt preget av taushet – både i samfunnet og i misjonsmiljøet. I varetekt meg ta er fortellingen om en oppvekst på internat i Taiwan, om savnet etter foreldre, om en «husfar» som skulle være farsfigur, men sviktet – og om en lukket verden der lojalitet overskygget barns behov. Det er også fortellingen om en årelang og opprivende kamp for å bli hørt, og for at misjonærbarnas erfaringer skal bli en sannferdig og anerkjent del av misjonshistorien.

I varetekt meg ta

Isabelle Marogers mamma ble født på et av nazistenes fødehjem i Norge i 1944. Moren var norsk, faren tysk soldat. Lebensborn er mor, datter og datterdatters historie, tegnet og fortalt av sistnevnte. «ØYEÅPNENDE» Johanne Elster Hanson, MORGENBLADETLebensborn (Livskilde) var navnet på en organisasjon grunnlagt i 1935 av Heinrich Himmler. Organisasjonen skulle øke fødselstallene i Tyskland og tilrettelegge for «rase- og arvebiologisk verdifulle» mødre og barn. Organisasjonen drev fødehjem der omtrent 11 000 barn ble født. Fra 1941 omfattet virksomheten også «rasemessig verdifulle barn» fra okkuperte områder, som Norge. Hurdal Verk var det første Lebensborn-hjemmet etablert utenfor Tyskland. Her ble Isabelle Marogers mamma født. Foreldrene var norske Gerda på 17 og tyske Paul på 19. Da krigen var over, ble skammen for tung å bære for tenåringen Gerda: Den to år gamle datteren ble adoptert bort til en fransk familie. Dette er historien om henne, moren – og datteren, som forteller den.En mindre kjent side av historien om andre verdenskrig. En personlig beretning der hovedhandlingen utspiller seg i Norge, rundt Lebensborn-hjemmet Hurdal Verk.Isabelle Maroger (f. 1979) er bosatt i Lyon i Frankrike. Moren er norsk og faren fransk. Maroger er utdannet ved kunstskolen Emile Cohl og jobber som tegneserieillustratør for diverse forlag, pressen og reklamebransjen.

Lebensborn

En hyllest til livet (Et la joie de vivre) er Gisèle Pelicots sterke beretning om hvordan et besøk av politiet avslørte ektemannens mangeårige overgrep og svik. Med bemerkelsesverdig mot står hun frem og flytter skammen dit den hører hjemme. Dette er en gripende memoar om å overleve det utenkelige – og om hvordan livskraft, verdighet og håp kan vende tilbake selv etter dypeste mørke.

Skammen må bytte side

En hyllest til livet

Det er lite som tilsier at Tara Westover vil ende opp som Harvard-student. Hun vokser opp i fjellene i Idaho, på kant med sivilisasjonen, med foreldre som lever i konstant apokalypseberedskap. Familien har et kriselager fullt av hermetikk, og de skyr myndigheter, sykehus og skoler. Om natten sover familien med fluktveske i senga. Likevel tar Tara grep for å utdanne seg selv, og da hun er 17, setter hun fot i et klasserom for første gang. Vitebegjæret tiltar i styrke da hun lærer om historiske hendelser, som ingen før har nevnt for henne: Holocaust, den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen og mer. Taras kunnskapstørst bringer henne videre til Cambridge og Harvarduniversitetet. Men blant de ærverdige murbygningene og ambisiøse medstudentene, blir hun nødt til å spørre seg: hvor langt har hun fjernet seg fra røttene sine? For langt? Omtalen er utarbeidet av BS.

Noe tapt og noe vunnet

Brock Turner fikk en dom på bare seks måneder etter at han ble funnet skyldig i å ha forgrepet seg på Chanel Miller på Stanford-universitetets område. Han ble tatt på fersk gjerning, det var aldri noen tvil om at han faktisk hadde utført handlingene han var blitt tiltalt for.

Millers navn ble ikke offentliggjort under rettssaken, men da hun postet vitneutsagnet sitt på BuzzFeed under fullt navn gikk den øyeblikkelig viralt og hun ga navnløse offer en stemme.

Ved å fortelle sin historie setter Miller søkelyset på et system som beskytter overgriperne heller enn ofrene, et system som svikter de mest sårbare. Det er rystende å lese hennes lavmælte, men direkte og åpenhjertige skildring av hva som skjedde med henne før og etter overgrepet.

Du skal vite hvem jeg er en en modig og smertefullt ærlig fortelling om et skambelagt tema. Chanel Millers ord har allerede gitt støtet til en forandring.

En biografi

Du skal vite hvem jeg er

Blant alle nyttårshilsningene dukker det opp et mystisk postkort i postkassen til Anne Berests familie. Kortet har ingen avsender, men den som har sendt kortet, ønsker åpenbart å være anonym. På baksiden står det kun fire navn: Efraim, Emma, Noémie, Jacques. Det er navnene på foreldrene til Annes mormor og to av barna deres. Alle fire døde i Auschwitz i 1942. Seksten år senere bestemmer Anne seg for å finne ut av hvem som sendte det mystiske postkortet. Undersøkelsene fører henne hundre år tilbake i familiehistorien til de jødiske oldeforeldrene, Efraim og Emma, som reiste fra Russland via Palestina og Latvia og slo seg ned i Paris – før krigen brøt ut og kastet om på hele deres tilværelse. Ved hjelp av blant andre en privatdetektiv og en håndskriftsekspert dykker Anne ned i historien for å få svar på spørsmålet om hvem som har sendt postkortet, men også hvorfor vedkommende har sendt det. Og hvordan kan det ha seg at mormoren hennes, Myriam, var den eneste som overlevde krigen?

Postkortet

Den koreanske tegneserieromanen Ugress forteller historien om Lee Ok-sun, som blir tvunget inn i prostitusjon av den japanske hæren under andre verdenskrig. Vi følger Ok-Sun fra hun er et barn i Korea på 1930-tallet, og gjennom de fryktelige opplevelsene hennes som ung jente under den japanske okkupasjonen. Boken er basert på forfatterens intervjuer med Lee Ok-sun og gir et sterkt innblikk i de personlige omkostningene av krig og konflikter. Ugress er Keum Suk Gendry-Kims andre utgivelse på norsk. Den første, tegneserieromanen Ventetiden, kom våren 2023.

Neste
Bok

Ugress

Lignende bøker: