Åtte forteljingar om barnefattigdom

Andrea ligg vaken om natta og er redd for at mamma skal døy. Elias ser pappa klikka på dopseljarane som heng utanfor blokka der dei bur. Georg opnar vindauget, det er midt på natta og han vil rømma heimanfrå.

Andrea, Elias og Georg har ein ting til felles: Dei er blant dei rundt 111 000 barna som veks
opp under fattigdomsgrensa i Noreg. To til tre barn i ein vanleg skuleklasse er fattige. Sidan
2001 er delen fattige barn meir enn tredobla. Korleis opplever ein fattigdom i verdas rikaste land?

Folka du møter i boka, er åleineforeldre og folk med innvandrarbakgrunn - familiar som statistisk sett er særleg utsette for fattigdom. Dei fortel om den evige kampen for å mildna konsekvensane av fattigdom i eit land prega av overflod. Dette handlar om barna som bur trongare og i dårlegare husvêre, og som er meir utsette både for fysiske og psykiske sjukdommar.

Foreldra må på si side leva med kjensla av at dei ikkje klarer å gje barna det dei treng. Erfaringane til desse familiane er ofte usynlege. Perspektivet deira manglar på foreldremøta som konkluderer med at 100 kroner er ein passande minstesum for presangar i barnebursdag. Forteljingane deira manglar når politikarane får gjennom kutt i trygda for å gjera det meir attraktivt å arbeida. Dei er fråverande når samfunnet blir bygd opp rundt kjernefamiliar med råd til å eiga eigen bustad. Dette er historiene deira.

Maria Lavik (f. 1984) kjem frå Eksingedalen, men er busett i Oslo. Lavik er journalist og har blant anna arbeidd i Klassekampen og NRK. No er ho tilsett i Vårt Land.

Åtte forteljingar om barnefattigdom

Vi, dei fattige

Jeg vasker. Jeg vet ikke om jeg skal kalle det jobben min, men det er vel vanskelig å kalle det noe annet nå. Jeg tenker alltid på det som en overgang, noe som kommer til å forandres, men som så mye annet som jeg først mente bare var foreløpig, har det satt seg i en rytme, og jeg kan ikke lenger si om den rytmen er noe jeg styrer eller om den styrer meg. Kvinnen som forteller i Merethe Lindstrøms nye roman, lever på eksistensminimum. Strømmen blir kuttet i det rivningstruede huset hun leier i skogkanten, musene piler over loftsgulvet, vannet i rørene er brunt. For å klare seg vasker hun andres hus, låser seg inn i tomme leiligheter, polerer overflater. Nå har hun takket ja til å skrive et essay for et tidsskrift, et temanummer om litterære rom. Men hun kommer ikke i gang. Kroppen stivner av all vaskingen, blir fremmed. Hun tenker på steder hun har bodd, hos mormoren i Bergen, et kollektiv i Berlin, hun tenker på hjemløsheten, som er blitt en vane, det å pakke de få tingene sine og flytte videre. Og hun tenker på en gammel kjærlighet, forsøker å dissekere minnet om den.Om tingenes natur er en roman om hjemløshet i mange former. Merethe Lindstrøms prosa ligner ingen annens, presist borende, rå og vakker og gjennomstrømmet av en subtil humor.

Om tingenes natur

«En måtte nok ha vært der» starter med at Tue blir kastet ut av leiligheten på Fredriksberg i København. Eierens siste ord til ham er «Du har vært en pest og en plage siden du flyttet inn. Bråk om natten. Oppskrapte gulv. Ødelagte kjøkkenhåndklær. Du spiser til og med maten min!» Han har ikke noe sted å dra, og å reise hjem til Skive og den voldelige faren er ikke noe alternativ. I stedet pakker Tue de få sakene han kan dra rundt på og sniker seg til å sove på jobben. Om dagen selger han avisabonnementer på gata, med vekslende hell. Victoria selger også abonnementer, hun har en vellykket arkitektmor og skal snart søke på kunstskole. For å være grei tilbyr hun Tue å overnatte på sofaen et par dager. Det gjør han gjerne, og han er en gjest det ikke er så lett å bli kvitt. Han nyter møtet med et helt annet hjem enn det han er vant til. Romanen er en rå og humoristisk skildring av å befinne seg utenfor fellesskapet og hele tiden være redd for å bli avslørt. Korsgaard skriver foruroligende og brutalt ærlig om fullstendig rotløshet, og om til slutt å finne hjem.

En måtte nok ha vært der

Eikemo teiknar med «Alt inkludert» eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd - med alle våre ting og den evige jakta etter meir. Det er historia om Agnes og dottera Maja på 6 år. Dei flyttar inn i eit hybelhus i eit heilt vanlig norsk nabolag, utan nettverk, venner, møbler eller pengar. Vi følgjer Agnes i hennar forsøk på å etablere seg. Agnes finn ut at det ofte ikkje er meir enn ein kvit løgn som skal til for å få ting til å gå litt lettare i møte med alle dei andre menneska. Agnes brukar tida si på finn.no, for å leite etter møblar og andre ting dei treng, mens Maja speler Nintendo. Etter kvart blir omgangen med dei andre meir utfordrande, pengane minkar, løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg - og korleis har eigentleg Maja det? Omtalen er utarbeidd av BS.

Alt inkludert

Augusta vil feire bursdagen sin, men mamma sier de ikke har råd. Blir det ordentlig bursdag da? Augusta lager invitasjonene likevel. De blir fine! Hun bretter dem som papirfly. Og papirfly kan ikke ligge stille, kan de vel? De må ut og fly! En varm bildebok om å ikke ha like god råd som andre, men også om å ha gode mennesker rundt seg. Bildebok for førskolebarn og småtrinnet.

Papirflybursdag

Buffy By går i klasse 6B på Refstad skole og har fått i oppgave å skrive selvbiografi. Buffy vil helst skrive om slalåm, men aller helst vil hun kjøre slalåm. Hun var på et gratiskurs i slalåm i vinterferien og der viste det seg at hun er et naturtalent. Bare så synd de ikke har penger til treningsavgift, eller ski eller staver eller klær eller noen ting, egentlig. Men Buffy By mister ikke motet av den grunn. Og hun har alltid en god idé eller tre. Dette er en fortelling om Buffy By, ei fattig jente i rike Oslo. Talentløs med ball, men naturtalent i slalåm, verdens tredje dyreste sport. På en sår og humoristisk måte tar denne fortellingen opp et viktig tema det er skrevet lite om, nemlig om fattige barn i dagens Norge. Fortelling for mellomtrinnet. Omtalen er utarbeidet av BS.

En selvbiografi

Buffy By er talentfull

Valeria ender opp på gata i Cochabamba etter at faren dør og moren lar en voldelig mann flytte inn. Livet nederst på rangstigen i det bolivianske samfunnet er hardt, men Valeria mister aldri håpet om noe bedre. Alt hun ønsker seg er en seng å sove i, nok mat og litt verdighet. Selv slike enkle mål viser seg krevende å oppnå. Elefanter dør alene gir et innblikk i boliviansk kultur og hva det vil si å være prisgitt andres velvilje i en urettferdig verden. Forfatter Hanne Hellvik har bodd i Bolivia i tre år, der hun arbeidet med gateungdom. Boka er inspirert av virkelige hendelser.

Elefanter dør alene

Edvin Cash Money Johansen er et av de rikeste barna i landet. Men en dag skjer det noe som forandrer alt. Absolutt alt. Dette er en historie om å ha masse penger. Og plutselig ikke ha det. Men mest av alt er det historien om en av de villeste ideene som noen gang er gjennomført.

Cash Money

Anna-Sabina Soggiu har vokst opp i ei kommunal blokk på Tøyen i Oslo. Dette er hennes historie, fortalt til en ung gutt som bor i samme blokk i dag. «Vi fattigfolk» er en historie om å være fattig og å skamme seg over det. Om å bli oppfatta som et problem, når det egentlige problemet er hjelpa du ikke har fått. Det er også en historie om å stå sammen, slutte å holde kjeft, og å fortelle om virkeligheten sånn den er, i et håp om å skape forandring.

Vi fattigfolk

Ada Jönsson blir født på Koster rundt 1880. Det finnes ingen fødselsattest. Hun er alene hjemme da moren føder lillebroren Leander og blør i hjel. Så spiller faren hånda hennes bort til en nordmann i et slag kort. Men på bryllupsreisen klarer Ada å rømme. Hun havner i Kristiania (Xiania), får seg jobb som vaskedame i et av Vaterlands mange gledeshus, der hun deler kjellerrom med den fattige legestudenten Nastinka. Hun lærer Ada å lese - og sammen starter de etter hvert en underjordisk, illegal virksomhet i byens mest livlige og lurvete strøk. Xiania 2. Ada er andre bok i den populære Xiania-serien.

Neste
Bok

Fattigdom

.css-1dfuxek{-webkit-transition:x 1s;transition:x 1s;}Fattigdom