Kiara og broren Marcus bor alene i et slitent leilighetskompleks i East Oakland. Begge har droppet ut av videregående, og mens broren dagdrømmer om en rapkarriere, leter Kiara etter en jobb. Husleia er fordoblet, og i tillegg tar hun seg av den ni år gamle nabogutten. En kveld blir hun feilaktig tatt for å være prostituert, og snart er hun yndlingsjenta til en gruppe korrupte politimenn. Hun blir et nøkkelvitne i den største skandalen i Oakland-politiet noensinne, og begynner å øyne håp om en lysere framtid. Leila Mottley var bare atten år da hun skrev Nattvesener, og med den ble hun tidenes yngste nominerte til Bookerprisen. New York Times har utropt henne til et av årets største litterære talenter, og boka er plukket av Oprah's Book Club. Nattvesener er en stilsikker, vakker og gripende fortelling om et liv på ville veier. Om styrken og omsorgsevnen som kan bo i et ungt menneske med alle odds mot seg. Leila Mottley er tidenes yngste Bookerpris-nominerte forfatter.

Nattvesener

Bjørnebærstien er en øm og voldsom roman om åttitallets verstinggate på Rykkinn. Alle visste om den gata. Johannes bor i en av blokkene i Bjørnebærstien. Han har en far som drikker og slår, en mor som holder seg i bakgrunnen, en lillebror som ikke har utviklet språk. Og så er det Karl, kompisen til Johannes. De to selger hasj i småskala, de går på fest i Sandvika og lager bråk, de er glade i å slåss. Johannes er en kjærlig og ansvarlig storebror som gjør alt for Magnus - følger til skole, lager middag, øver på sykling. Spennet er stort til den samme Johannes som planter neven i trynet på folk, gjemmer hasj og penger i skogen, gjør innbrudd. Johannes er en romanhelt å bli glad i, men også en å bli redd for.

Bjørnebærstien

«En måtte nok ha vært der» starter med at Tue blir kastet ut av leiligheten på Fredriksberg i København. Eierens siste ord til ham er «Du har vært en pest og en plage siden du flyttet inn. Bråk om natten. Oppskrapte gulv. Ødelagte kjøkkenhåndklær. Du spiser til og med maten min!» Han har ikke noe sted å dra, og å reise hjem til Skive og den voldelige faren er ikke noe alternativ. I stedet pakker Tue de få sakene han kan dra rundt på og sniker seg til å sove på jobben. Om dagen selger han avisabonnementer på gata, med vekslende hell. Victoria selger også abonnementer, hun har en vellykket arkitektmor og skal snart søke på kunstskole. For å være grei tilbyr hun Tue å overnatte på sofaen et par dager. Det gjør han gjerne, og han er en gjest det ikke er så lett å bli kvitt. Han nyter møtet med et helt annet hjem enn det han er vant til.

En måtte nok ha vært der

Anna-Sabina Soggiu har vokst opp i ei kommunal blokk på Tøyen i Oslo. Dette er hennes historie, fortalt til en ung gutt som bor i samme blokk i dag. «Vi fattigfolk» er en historie om å være fattig og å skamme seg over det. Om å bli oppfatta som et problem, når det egentlige problemet er hjelpa du ikke har fått. Det er også en historie om å stå sammen, slutte å holde kjeft, og å fortelle om virkeligheten sånn den er, i et håp om å skape forandring.

Vi fattigfolk

Ronja bor på Tøyen med faren og storesøsteren Melissa. Det nærmer seg jul, og faren deres har mistet enda en jobb. Da må Melissa ut og lempe juletrær på juletreutsalget, Ronja må selge julenek og kranser, og faren må dra på puben Stargate. For dem blir julen en tid med våte votter, provisjonslønn og øl, men også en tid med tre vise menn, en stjerne og en skog. Ingvild H. Rishøi debuterte i 2007 med novellesamlingen “La stå”. Hun har blitt tildelt Bokbloggerprisen, Kritikerprisen og Brageprisen for “Vinternoveller” (2014). Omtalen er utarbeidet av BS.

En julefortelling

Stargate

Hvis det skulle komme et menneske er en sterk roman om fattigdom i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å være barn i en familie som mangler overskudd både av penger og følelser. Og om å være overlatt til seg selv og måtte ta altfor mye ansvar altfor tidlig i livet. Men det er også fortellingen om en oppfinnsom og nysgjerrig gutt med stor skapertrang. En gutt som kommer til å vokse opp og finne sin egen vei, uansett hvilken motgang livet byr på. Og ikke minst å aldri, ALDRI glemme hvor man kommer fra. Korsgaard forteller med svart humor og så sterk empati med personene sine. Thomas Korsgaard er født i 1995, han har utgitt én novellesamling, som han mottok EUs litteraturpris for, og trilogien om Tue, som han blant annet har blitt æret med De Gyldne Laurbær for.

Hvis det skulle komme et menneske

Alenemoren Elinor Nor kjemper en bitter kamp hver eneste dag: for å få endene til å møtes, for å være en god mor i et nabolag der alle har alt de trenger. For å holde på et snev av integritet i møte med NAV, husverter og naboer. Elinor befinner seg i et av fattigdomsspiralens paradokser: stoltheten hun jobber så hardt for å beholde, gjør det umulig å svelge skammen ved å be om hjelp. «Endelig skal vi le» skildrer, med mørk humor, et samfunnslag som sjelden omtales i litteraturen. Dette er Birgit Alms debutroman. Omtalen er utarbeidet av BS.

Endelig skal vi le

Isabel Raad er kjent for mange gjennom sin blogg og som deltaker på reality-programmer på TV. I denne boken forteller hun sin personlige historie om en tøff oppvekst, preget av barnevernsmøter og rus, spiseforstyrrelser og vold. Senere valgte hun å skifte navn fra Shirog til Isabel, men hun bærer likevel med seg historien om hendelsene og menneskene som har formet den hun er i dag. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jenta jeg en gang var

Shirog

I denne bok forteller forfatteren historien om sin mor. Hun var en ressursperson, men så ble hun alvorlig kreftsyk og ble avhengig av uføretrygd for å overleve. Hun er så syk og har så store smerter at sønnen ser seg nødt til å kjøpe hasj til henne i skolegården. Dette er fortellingen om drømmer som ikke ble noe av, om en familie som går i oppløsning og om det å foreta en klassereise bratt nedover. Dette er en innsideskildring fra de uføretrygdede, en samfunnsgruppe som sjelden kommer til orde, men som ofte omtales. Omtalen er utarbeidet av BS.

Mamma er trygda

Valeria ender opp på gata i Cochabamba etter at faren dør og moren lar en voldelig mann flytte inn. Livet nederst på rangstigen i det bolivianske samfunnet er hardt, men Valeria mister aldri håpet om noe bedre. Alt hun ønsker seg er en seng å sove i, nok mat og litt verdighet. Selv slike enkle mål viser seg krevende å oppnå. Elefanter dør alene gir et innblikk i boliviansk kultur og hva det vil si å være prisgitt andres velvilje i en urettferdig verden. Forfatter Hanne Hellvik har bodd i Bolivia i tre år, der hun arbeidet med gateungdom. Boka er inspirert av virkelige hendelser.

Neste
Bok

Elefanter dør alene

Lignende bøker: