Kiara og broren Marcus bor alene i et slitent leilighetskompleks i East Oakland. Begge har droppet ut av videregående, og mens broren dagdrømmer om en rapkarriere, leter Kiara etter en jobb. Husleia er fordoblet, og i tillegg tar hun seg av den ni år gamle nabogutten. En kveld blir hun feilaktig tatt for å være prostituert, og snart er hun yndlingsjenta til en gruppe korrupte politimenn. Hun blir et nøkkelvitne i den største skandalen i Oakland-politiet noensinne, og begynner å øyne håp om en lysere framtid. Leila Mottley var bare atten år da hun skrev Nattvesener, og med den ble hun tidenes yngste nominerte til Bookerprisen. New York Times har utropt henne til et av årets største litterære talenter, og boka er plukket av Oprah's Book Club. Nattvesener er en stilsikker, vakker og gripende fortelling om et liv på ville veier. Om styrken og omsorgsevnen som kan bo i et ungt menneske med alle odds mot seg.

Nattvesener

«En måtte nok ha vært der» starter med at Tue blir kastet ut av leiligheten på Fredriksberg i København. Eierens siste ord til ham er «Du har vært en pest og en plage siden du flyttet inn. Bråk om natten. Oppskrapte gulv. Ødelagte kjøkkenhåndklær. Du spiser til og med maten min!» Han har ikke noe sted å dra, og å reise hjem til Skive og den voldelige faren er ikke noe alternativ. I stedet pakker Tue de få sakene han kan dra rundt på og sniker seg til å sove på jobben. Om dagen selger han avisabonnementer på gata, med vekslende hell. Victoria selger også abonnementer, hun har en vellykket arkitektmor og skal snart søke på kunstskole. For å være grei tilbyr hun Tue å overnatte på sofaen et par dager. Det gjør han gjerne, og han er en gjest det ikke er så lett å bli kvitt. Han nyter møtet med et helt annet hjem enn det han er vant til. Romanen er en rå og humoristisk skildring av å befinne seg utenfor fellesskapet og hele tiden være redd for å bli avslørt. Korsgaard skriver foruroligende og brutalt ærlig om fullstendig rotløshet, og om til slutt å finne hjem.

En måtte nok ha vært der

Anna-Sabina Soggiu har vokst opp i ei kommunal blokk på Tøyen i Oslo. Dette er hennes historie, fortalt til en ung gutt som bor i samme blokk i dag. «Vi fattigfolk» er en historie om å være fattig og å skamme seg over det. Om å bli oppfatta som et problem, når det egentlige problemet er hjelpa du ikke har fått. Det er også en historie om å stå sammen, slutte å holde kjeft, og å fortelle om virkeligheten sånn den er, i et håp om å skape forandring.

Vi fattigfolk

Fjorten år gamle Adunni vokser opp på den nigerianske landsbygda og drømmer bare om én ting. Å få utdannelse. Moren hennes har alltid sagt at det er den eneste måten å få en stemme på, en mulighet til å bli hørt og bestemme sin egen framtid. Men i stedet for utdannelse får hun en mann, solgt av faren som kone nummer tre til en eldre mann som vil at hun skal føde ham en sønn og arving. Hun ser drømmen sakte smuldre opp og flykter til byen, med håp om et bedre liv, og ender opp som hushjelp hos en velstående familie i Lagos. Både som datter, underdanig kone og maktesløs tjener erfarer Adunni at hun er ingen. Når hun innser at hun må stå opp for, ikke bare seg selv, men også for andre som har vært der før henne og for de som kommer etter, finner hun en måte å snakke på, helt til noen lytter.

Jenta som fikk en stemme

«Jeg kalte deg ikke Ronja for at du skulle vokse opp på Tøyen», sier Ronjas far. Men det er Tøyen de bor på, Ronja, faren og storesøsteren Melissa. Det nærmer seg jul. Faren har mistet enda en jobb. Derfor må Melissa ut og lempe juletrær, Ronja må selge kranser og nek, faren må på puben Stargate, og desember handler om våte votter, provisjon og øl. Men også om tre vise menn, en stjerne og en skog. Stargate er en julefortelling for vår tid: magisk realisme i et juletreutsalg på Tøyen. Vinner av Klassekampens Neshornpris 2021. «Så bra at jeg blir helt tullete […] Ingvild H. Rishøis første roman bør ligge under samtlige juletrær i år.» Ellen Sofie Lauritzen, Dagens Næringsliv «Det trengs fortsatt sekulære evangelier tilpasset vår tid og samfunnsforhold. Stargate. En julefortelling fortjener å bli lest av mange, gjerne årlig, når det nærmer seg juletider.» Knut Hoem, NRK

En julefortelling

Stargate

Åtte forteljingar om barnefattigdom

Andrea ligg vaken om natta og er redd for at mamma skal døy. Elias ser pappa klikka på dopseljarane som heng utanfor blokka der dei bur. Georg opnar vindauget, det er midt på natta og han vil rømma heimanfrå.

Andrea, Elias og Georg har ein ting til felles: Dei er blant dei rundt 111 000 barna som veks opp under fattigdomsgrensa i Noreg. To til tre barn i ein vanleg skuleklasse er fattige. Sidan 2001 er delen fattige barn meir enn tredobla. Korleis opplever ein fattigdom i verdas rikaste land?

Folka du møter i boka, er åleineforeldre og folk med innvandrarbakgrunn - familiar som statistisk sett er særleg utsette for fattigdom. Dei fortel om den evige kampen for å mildna konsekvensane av fattigdom i eit land prega av overflod. Dette handlar om barna som bur trongare og i dårlegare husvêre, og som er meir utsette både for fysiske og psykiske sjukdommar.

Foreldra må på si side leva med kjensla av at dei ikkje klarer å gje barna det dei treng. Erfaringane til desse familiane er ofte usynlege. Perspektivet deira manglar på foreldremøta som konkluderer med at 100 kroner er ein passande minstesum for presangar i barnebursdag. Forteljingane deira manglar når politikarane får gjennom kutt i trygda for å gjera det meir attraktivt å arbeida. Dei er fråverande når samfunnet blir bygd opp rundt kjernefamiliar med råd til å eiga eigen bustad. Dette er historiene deira.

Maria Lavik (f. 1984) kjem frå Eksingedalen, men er busett i Oslo. Lavik er journalist og har blant anna arbeidd i Klassekampen og NRK. No er ho tilsett i Vårt Land.

Åtte forteljingar om barnefattigdom

Vi, dei fattige

Alenemoren Elinor Nor kjemper en bitter kamp hver eneste dag: for å få endene til å møtes, for å være en god mor i et nabolag der alle har alt de trenger. For å holde på et snev av integritet i møte med NAV, husverter og naboer. Elinor befinner seg i et av fattigdomsspiralens paradokser: stoltheten hun jobber så hardt for å beholde, gjør det umulig å svelge skammen ved å be om hjelp. «Endelig skal vi le» skildrer, med mørk humor, et samfunnslag som sjelden omtales i litteraturen. Dette er Birgit Alms debutroman. Omtalen er utarbeidet av BS.

Endelig skal vi le

Eikemo teiknar med «Alt inkludert» eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd - med alle våre ting og den evige jakta etter meir. Det er historia om Agnes og dottera Maja på 6 år. Dei flyttar inn i eit hybelhus i eit heilt vanlig norsk nabolag, utan nettverk, venner, møbler eller pengar. Vi følgjer Agnes i hennar forsøk på å etablere seg. Agnes finn ut at det ofte ikkje er meir enn ein kvit løgn som skal til for å få ting til å gå litt lettare i møte med alle dei andre menneska. Agnes brukar tida si på finn.no, for å leite etter møblar og andre ting dei treng, mens Maja speler Nintendo. Etter kvart blir omgangen med dei andre meir utfordrande, pengane minkar, løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg - og korleis har eigentleg Maja det? Omtalen er utarbeidd av BS.

Alt inkludert

Bjørnebærstien er en øm og voldsom roman om åttitallets verstinggate på Rykkinn. Alle visste om den gata. Johannes bor i en av blokkene i Bjørnebærstien. Han har en far som drikker og slår, en mor som holder seg i bakgrunnen, en lillebror som ikke har utviklet språk. Og så er det Karl, kompisen til Johannes. De to selger hasj i småskala, de går på fest i Sandvika og lager bråk, de er glade i å slåss. Johannes er en kjærlig og ansvarlig storebror som gjør alt for Magnus - følger til skole, lager middag, øver på sykling. Spennet er stort til den samme Johannes som planter neven i trynet på folk, gjemmer hasj og penger i skogen, gjør innbrudd. Johannes er en romanhelt å bli glad i, men også en å bli redd for.

Bjørnebærstien

Valeria ender opp på gata i Cochabamba etter at faren dør og moren lar en voldelig mann flytte inn. Livet nederst på rangstigen i det bolivianske samfunnet er hardt, men Valeria mister aldri håpet om noe bedre. Alt hun ønsker seg er en seng å sove i, nok mat og litt verdighet. Selv slike enkle mål viser seg krevende å oppnå. Elefanter dør alene gir et innblikk i boliviansk kultur og hva det vil si å være prisgitt andres velvilje i en urettferdig verden. Forfatter Hanne Hellvik har bodd i Bolivia i tre år, der hun arbeidet med gateungdom. Boka er inspirert av virkelige hendelser.

Neste
Bok

Elefanter dør alene

Lignende bøker: