Handlingen i Shuggie Bain utspiller seg i Glasgows arbeiderklassestrøk på 80-tallet. I skyggen av en teknologisk revolusjon og økende arbeidsledighet ser mange drømmene sine forvitre. Midt i alt dette står Agnes Bain. Som forelder ønsker hun det aller beste for seg og barna sine, og visst har hun store forventninger til livet. Men så blir hun forlatt av barnas far, og mens Agnes døyver smerten med et stadig økende alkoholmisbruk, forlater barna henne, en etter en. Den som holder ut til sist, er lille Shuggie Bain – gutten som ikke finner seg til rette, og som elsker sin mor over alt. Douglas Stuarts store verk Shuggie Bain er av flere kritikere løftet fram som den store Glasgow-romanen, og for den er han nominert til både Bookerprisen og National Book Award. Med et språk fullt av driv og med en varme for karakterene speiler han en periode i britisk historie med enorm politisk og samfunnsmessig omveltning. Midt i dette står en familie på vei mot avgrunnen. Det som binder dem sammen, er en intens, gjensidig kjærlighet og en drøm om at noe bedre skal komme. «En knyttneve av en roman.» Sindre Hovdenakk, VG «For en historie!» Inger Bentzrud, Dagbladet «Dette er en helt nydelig roman.» Ole Jacob Hoel, Adresseavisen «... en av årets språklig sprekeste utgivelser på norsk. Boka vant da også Booker-prisen i fjor, og det er nok ikke rart. Nyt den.» Steinar Brandslet, Stavanger Aftenblad «Rått, hardt og hjerteskjærende fra voksen debutant.» Atle Nielsen, BOK365.no «Shuggie Bain er, kort oppsummert, en skikkelig god roman. En sterk fortelling, godt fortalt, med en overbevisende kjærlighet for karakterene forfatteren dikter fram. At det dessuten er en debutroman, er ekstremt imponerende.» Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen «... en oppslukende oppvekstroman fra råbarka Glasgow.» Astrid Fosvold, Vårt Land «Det fins ikke en karakter, så skakkjørt i livets vev som mange av dem er, som ikke står fram med en menneskelig verdighet og respekt. Dette er mesterlig gjort, det gjør sterkt inntrykk.» Jan-Erik Østlie, FriFagbevegelse.no «En debut som framstår som et mesterverk.» Washington Post «Vi ble slått i bakken av denne debuten, som skaper et vidunderlig intimt, barmhjertig og gripende portrett av avhengighet, mot og kjærlighet.» Bookerpris-juryen «Douglas Stuart er nydelig – skarp og kjærlig og nydelig. Han viser oss mengder av forferdelige handlinger, men ikke et eneste monster, bare ødelagte mennesker. Det skarpe øyet for det ødelagte overgås av en enda sterkere sans for den flakkende, uslokkelige kjærligheten som blir igjen.» New York Times Book Review «Boka gjør dypt inntrykk, særlig gjennom forfatterens talent for å male fram stedet og tiden og veven av følelser, og gjennom språket med glaswegian-innslag som drypper av fortvilelse og elendighet ... Dette er en hard, vond bok, som er strålende skrevet og verdt all smerten under lesningen.» Newsday «Alle byer trenger en bok som Shuggie Bain, en der kraften i beskrivelsene er så sterk at du nærmest kan lukte fettet fra frityrgrytene og pubrøyken som damper opp fra sidene, og høre den særegne, lokale slangen i ørene.» Jacobin «Klassikerpotensial. … Som D.H. Lawrence. Som James Joyce ... En litterær bragd.» Washington Independent Review of Books «Shuggie Bain formidler på glitrende vis blind hengivenhet og hvor langt vi mennesker er villig til å gå for å føle at vi har kontroll, for å føle oss bedre. Forhåpentlig er det bare den første av mange vakre, ulidelige romaner fra Stuart.» Columbia Journal «Du kommer aldri til å glemme Shuggie Bain. Denne boken er et mesterverk, scene for scene.» Kirkus Review «Douglas Stuarts vonde roman er både en tragedie og en fortelling om å overleve. Shuggie er like forsømt som Glasgow, men gjennom morens fall, finner han styrke.» Bookpage

Shuggie Bain

«En måtte nok ha vært der» starter med at Tue blir kastet ut av leiligheten på Fredriksberg i København. Eierens siste ord til ham er «Du har vært en pest og en plage siden du flyttet inn. Bråk om natten. Oppskrapte gulv. Ødelagte kjøkkenhåndklær. Du spiser til og med maten min!» Han har ikke noe sted å dra, og å reise hjem til Skive og den voldelige faren er ikke noe alternativ. I stedet pakker Tue de få sakene han kan dra rundt på og sniker seg til å sove på jobben. Om dagen selger han avisabonnementer på gata, med vekslende hell. Victoria selger også abonnementer, hun har en vellykket arkitektmor og skal snart søke på kunstskole. For å være grei tilbyr hun Tue å overnatte på sofaen et par dager. Det gjør han gjerne, og han er en gjest det ikke er så lett å bli kvitt. Han nyter møtet med et helt annet hjem enn det han er vant til. Romanen er en rå og humoristisk skildring av å befinne seg utenfor fellesskapet og hele tiden være redd for å bli avslørt. Korsgaard skriver foruroligende og brutalt ærlig om fullstendig rotløshet, og om til slutt å finne hjem.

En måtte nok ha vært der

Åtte forteljingar om barnefattigdom

Andrea ligg vaken om natta og er redd for at mamma skal døy. Elias ser pappa klikka på dopseljarane som heng utanfor blokka der dei bur. Georg opnar vindauget, det er midt på natta og han vil rømma heimanfrå.

Andrea, Elias og Georg har ein ting til felles: Dei er blant dei rundt 111 000 barna som veks opp under fattigdomsgrensa i Noreg. To til tre barn i ein vanleg skuleklasse er fattige. Sidan 2001 er delen fattige barn meir enn tredobla. Korleis opplever ein fattigdom i verdas rikaste land?

Folka du møter i boka, er åleineforeldre og folk med innvandrarbakgrunn - familiar som statistisk sett er særleg utsette for fattigdom. Dei fortel om den evige kampen for å mildna konsekvensane av fattigdom i eit land prega av overflod. Dette handlar om barna som bur trongare og i dårlegare husvêre, og som er meir utsette både for fysiske og psykiske sjukdommar.

Foreldra må på si side leva med kjensla av at dei ikkje klarer å gje barna det dei treng. Erfaringane til desse familiane er ofte usynlege. Perspektivet deira manglar på foreldremøta som konkluderer med at 100 kroner er ein passande minstesum for presangar i barnebursdag. Forteljingane deira manglar når politikarane får gjennom kutt i trygda for å gjera det meir attraktivt å arbeida. Dei er fråverande når samfunnet blir bygd opp rundt kjernefamiliar med råd til å eiga eigen bustad. Dette er historiene deira.

Maria Lavik (f. 1984) kjem frå Eksingedalen, men er busett i Oslo. Lavik er journalist og har blant anna arbeidd i Klassekampen og NRK. No er ho tilsett i Vårt Land.

Åtte forteljingar om barnefattigdom

Vi, dei fattige

Eikemo teiknar med «Alt inkludert» eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd - med alle våre ting og den evige jakta etter meir. Det er historia om Agnes og dottera Maja på 6 år. Dei flyttar inn i eit hybelhus i eit heilt vanlig norsk nabolag, utan nettverk, venner, møbler eller pengar. Vi følgjer Agnes i hennar forsøk på å etablere seg. Agnes finn ut at det ofte ikkje er meir enn ein kvit løgn som skal til for å få ting til å gå litt lettare i møte med alle dei andre menneska. Agnes brukar tida si på finn.no, for å leite etter møblar og andre ting dei treng, mens Maja speler Nintendo. Etter kvart blir omgangen med dei andre meir utfordrande, pengane minkar, løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg - og korleis har eigentleg Maja det? Omtalen er utarbeidd av BS.

Alt inkludert

Valeria ender opp på gata i Cochabamba etter at faren dør og moren lar en voldelig mann flytte inn. Livet nederst på rangstigen i det bolivianske samfunnet er hardt, men Valeria mister aldri håpet om noe bedre. Alt hun ønsker seg er en seng å sove i, nok mat og litt verdighet. Selv slike enkle mål viser seg krevende å oppnå. Elefanter dør alene gir et innblikk i boliviansk kultur og hva det vil si å være prisgitt andres velvilje i en urettferdig verden. Forfatter Hanne Hellvik har bodd i Bolivia i tre år, der hun arbeidet med gateungdom. Boka er inspirert av virkelige hendelser.

Elefanter dør alene

Alenemoren Elinor Nor kjemper en bitter kamp hver eneste dag: for å få endene til å møtes, for å være en god mor i et nabolag der alle har alt de trenger. For å holde på et snev av integritet i møte med NAV, husverter og naboer. Elinor befinner seg i et av fattigdomsspiralens paradokser: stoltheten hun jobber så hardt for å beholde, gjør det umulig å svelge skammen ved å be om hjelp. «Endelig skal vi le» skildrer, med mørk humor, et samfunnslag som sjelden omtales i litteraturen. Dette er Birgit Alms debutroman. Omtalen er utarbeidet av BS.

Endelig skal vi le

Frida er moren til Gustav, en fantasifull og kreativ gutt som sliter med å få seg venner. Hun bærer med seg alle hans forventinger og nederlag, og bruker mye av sin tid på å legge til rette for hans sosiale liv. Da jevngamle Isak flytter inn i naboleiligheten, og ikke bare guttene, men også foreldrene finner tonen, gjør Frida det hun kan for at vennskapet skal bestå. Gustav er en roman som handler om hvor sammenvevd foreldre og barns følelsesliv kan bli, om en kvinne som lever mer i sitt barns kropp enn sin egen. NOMINERT TIL LYTTERNES ROMANPRIS 2025 «Marte Magnusdotter Solems roman om ein utilpass, sårbar gut er full av knusande scener. (...) Ho teiknar like fullt opp scener og situasjonar med skarpe konturar, og prosaen er heile vegen lada med både innsikt og intensitet. Det gjer «Gustav» til ein roman som er medrivande lett å lese, og som ein kjenner tyngda av etterpå.» Eivind Myklebust, Klassekampen «Ikke en klagesang over familielivets kvaler, men en vekselvis vakker og stygg skildring av morens grenseløse innlevelse. (...) Romanen er fortalt med en letthetens flyt, og det motstandsløse forsterker ubehaget ... dette er i det hele tatt virkelig en solid roman. (...) Gustav er presis og svært effektiv i sin virkelighetsetterligning, den fremstiller erfaringer som også angår barnløse unge menn som kjenner FIFA-kvelder bedre enn FAU-møter. (...) Gustav viser at vi aldri, på godt så vel som vondt, unnslipper livets og litteraturens normer.» Eirik Riis Mossefinn, Morgenbladet «Intens og tragikomisk roman som får leseren til å vri seg i stolen. (...) Solem er minst av alt ute etter å diagnostisere Gustav. Derimot analyseres morens adferd i nådeløs detalj.» Ingunn Økland, Aftenposten

Gustav

De tidligste minnene mine er fra tida før jeg forsto at det var forskjell på meg og mange av vennene mine. Allerede da vi tok på oss regntøyet og støvlene for å leke ute i barnehagen, var stiene våre til dels tråkka opp. Jeg visste ikke at jeg tilhørte statistikken over barnefattigdom i Norge, og at vennene mine ikke gjorde det. At vi kom til å møte voksenlivet med ulike forutsetninger for å leve et godt liv. Oss mot verden er Kaisa Hansen-Suckows rå, selvbiografiske beretning om å være fattig i dagens Norge.

En historie om å være fattig

Oss mot verden

Anna-Sabina Soggiu har vokst opp i ei kommunal blokk på Tøyen i Oslo. Dette er hennes historie, fortalt til en ung gutt som bor i samme blokk i dag. «Vi fattigfolk» er en historie om å være fattig og å skamme seg over det. Om å bli oppfatta som et problem, når det egentlige problemet er hjelpa du ikke har fått. Det er også en historie om å stå sammen, slutte å holde kjeft, og å fortelle om virkeligheten sånn den er, i et håp om å skape forandring.

Vi fattigfolk

«Jeg kalte deg ikke Ronja for at du skulle vokse opp på Tøyen», sier Ronjas far. Men det er Tøyen de bor på, Ronja, faren og storesøsteren Melissa. Det nærmer seg jul. Faren har mistet enda en jobb. Derfor må Melissa ut og lempe juletrær, Ronja må selge kranser og nek, faren må på puben Stargate, og desember handler om våte votter, provisjon og øl. Men også om tre vise menn, en stjerne og en skog. Stargate er en julefortelling for vår tid: magisk realisme i et juletreutsalg på Tøyen. Vinner av Klassekampens Neshornpris 2021. «Så bra at jeg blir helt tullete […] Ingvild H. Rishøis første roman bør ligge under samtlige juletrær i år.» Ellen Sofie Lauritzen, Dagens Næringsliv «Det trengs fortsatt sekulære evangelier tilpasset vår tid og samfunnsforhold. Stargate. En julefortelling fortjener å bli lest av mange, gjerne årlig, når det nærmer seg juletider.» Knut Hoem, NRK

Neste
Bok

Stargate

Lignende bøker: