Åtte forteljingar om barnefattigdom

Andrea ligg vaken om natta og er redd for at mamma skal døy. Elias ser pappa klikka på dopseljarane som heng utanfor blokka der dei bur. Georg opnar vindauget, det er midt på natta og han vil rømma heimanfrå.

Andrea, Elias og Georg har ein ting til felles: Dei er blant dei rundt 111 000 barna som veks opp under fattigdomsgrensa i Noreg. To til tre barn i ein vanleg skuleklasse er fattige. Sidan 2001 er delen fattige barn meir enn tredobla. Korleis opplever ein fattigdom i verdas rikaste land?

Folka du møter i boka, er åleineforeldre og folk med innvandrarbakgrunn - familiar som statistisk sett er særleg utsette for fattigdom. Dei fortel om den evige kampen for å mildna konsekvensane av fattigdom i eit land prega av overflod. Dette handlar om barna som bur trongare og i dårlegare husvêre, og som er meir utsette både for fysiske og psykiske sjukdommar.

Foreldra må på si side leva med kjensla av at dei ikkje klarer å gje barna det dei treng. Erfaringane til desse familiane er ofte usynlege. Perspektivet deira manglar på foreldremøta som konkluderer med at 100 kroner er ein passande minstesum for presangar i barnebursdag. Forteljingane deira manglar når politikarane får gjennom kutt i trygda for å gjera det meir attraktivt å arbeida. Dei er fråverande når samfunnet blir bygd opp rundt kjernefamiliar med råd til å eiga eigen bustad. Dette er historiene deira.

Maria Lavik (f. 1984) kjem frå Eksingedalen, men er busett i Oslo. Lavik er journalist og har blant anna arbeidd i Klassekampen og NRK. No er ho tilsett i Vårt Land.

Åtte forteljingar om barnefattigdom

Vi, dei fattige

«En måtte nok ha vært der» starter med at Tue blir kastet ut av leiligheten på Fredriksberg i København. Eierens siste ord til ham er «Du har vært en pest og en plage siden du flyttet inn. Bråk om natten. Oppskrapte gulv. Ødelagte kjøkkenhåndklær. Du spiser til og med maten min!» Han har ikke noe sted å dra, og å reise hjem til Skive og den voldelige faren er ikke noe alternativ. I stedet pakker Tue de få sakene han kan dra rundt på og sniker seg til å sove på jobben. Om dagen selger han avisabonnementer på gata, med vekslende hell. Victoria selger også abonnementer, hun har en vellykket arkitektmor og skal snart søke på kunstskole. For å være grei tilbyr hun Tue å overnatte på sofaen et par dager. Det gjør han gjerne, og han er en gjest det ikke er så lett å bli kvitt. Han nyter møtet med et helt annet hjem enn det han er vant til. Romanen er en rå og humoristisk skildring av å befinne seg utenfor fellesskapet og hele tiden være redd for å bli avslørt. Korsgaard skriver foruroligende og brutalt ærlig om fullstendig rotløshet, og om til slutt å finne hjem.

En måtte nok ha vært der

Eikemo teiknar med «Alt inkludert» eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd - med alle våre ting og den evige jakta etter meir. Det er historia om Agnes og dottera Maja på 6 år. Dei flyttar inn i eit hybelhus i eit heilt vanlig norsk nabolag, utan nettverk, venner, møbler eller pengar. Vi følgjer Agnes i hennar forsøk på å etablere seg. Agnes finn ut at det ofte ikkje er meir enn ein kvit løgn som skal til for å få ting til å gå litt lettare i møte med alle dei andre menneska. Agnes brukar tida si på finn.no, for å leite etter møblar og andre ting dei treng, mens Maja speler Nintendo. Etter kvart blir omgangen med dei andre meir utfordrande, pengane minkar, løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg - og korleis har eigentleg Maja det? Omtalen er utarbeidd av BS.

Alt inkludert

Anna-Sabina Soggiu har vokst opp i ei kommunal blokk på Tøyen i Oslo. Dette er hennes historie, fortalt til en ung gutt som bor i samme blokk i dag. «Vi fattigfolk» er en historie om å være fattig og å skamme seg over det. Om å bli oppfatta som et problem, når det egentlige problemet er hjelpa du ikke har fått. Det er også en historie om å stå sammen, slutte å holde kjeft, og å fortelle om virkeligheten sånn den er, i et håp om å skape forandring.

Vi fattigfolk

«Jeg kalte deg ikke Ronja for at du skulle vokse opp på Tøyen», sier Ronjas far. Men det er Tøyen de bor på, Ronja, faren og storesøsteren Melissa. Det nærmer seg jul. Faren har mistet enda en jobb. Derfor må Melissa ut og lempe juletrær, Ronja må selge kranser og nek, faren må på puben Stargate, og desember handler om våte votter, provisjon og øl. Men også om tre vise menn, en stjerne og en skog. Stargate er en julefortelling for vår tid: magisk realisme i et juletreutsalg på Tøyen. Vinner av Klassekampens Neshornpris 2021. «Så bra at jeg blir helt tullete […] Ingvild H. Rishøis første roman bør ligge under samtlige juletrær i år.» Ellen Sofie Lauritzen, Dagens Næringsliv «Det trengs fortsatt sekulære evangelier tilpasset vår tid og samfunnsforhold. Stargate. En julefortelling fortjener å bli lest av mange, gjerne årlig, når det nærmer seg juletider.» Knut Hoem, NRK

En julefortelling

Stargate

Julia Klausens mor, Elisabeth Aaslie, kalles «Norges farligste kvinne». Hun er dømt til forvaring for to drap. I denne boka forteller Julia den rystende historien om oppveksten sin: om mishandling og svik, i et hjem fullt av stinkende søppel. Likevel fortsatte Julia å håpe at mamma en dag skulle bli snill.I voksen alder tar Julia et oppgjør med moren og begynner å grave i sin egen fortid. I journalene fra barnevernet, skolen og helsevesenet oppdager hun at mange har visst, uten å gripe inn. Jeg er ikke min mors datter er en fortelling om et barns grenseløse kjærlighet til en totalt uberegnelig mor. Julia forsvarte lenge moren - inntil sannheten til slutt gikk opp for henne. Først da ble det sådd et frø av håp, om at det er mulig å komme seg videre og skape et godt liv likevel.

Historien om en tapt barndom og veien til et eget liv

Jeg er ikke min mors datter

NOMINERT TIL LYTTERNES ROMANPRIS NOMINERT TIL BRAGEPRISEN Jeg vasker. Jeg vet ikke om jeg skal kalle det jobben min, men det er vel vanskelig å kalle det noe annet nå. Jeg tenker alltid på det som en overgang, noe som kommer til å forandres, men som så mye annet som jeg først mente bare var foreløpig, har det satt seg i en rytme, og jeg kan ikke lenger si om den rytmen er noe jeg styrer eller om den styrer meg. Kvinnen som forteller i Merethe Lindstrøms nye roman, lever på eksistensminimum. Strømmen blir kuttet i det rivningstruede huset hun leier i skogkanten, musene piler over loftsgulvet, vannet i rørene er brunt. For å klare seg vasker hun andres hus, låser seg inn i tomme leiligheter, polerer overflater. Nå har hun takket ja til å skrive et essay for et tidsskrift, et temanummer om litterære rom. Men hun kommer ikke i gang. Kroppen stivner av all vaskingen, blir fremmed. Hun tenker på steder hun har bodd, hos mormoren i Bergen, et kollektiv i Berlin, hun tenker på hjemløsheten, som er blitt en vane, det å pakke de få tingene sine og flytte videre. Og hun tenker på en gammel kjærlighet, forsøker å dissekere minnet om den. Om tingenes natur er en roman om hjemløshet i mange former. Merethe Lindstrøms prosa ligner ingen annens, presist borende, rå og vakker og gjennomstrømmet av en subtil humor.

Om tingenes natur

Pablo forsvinner ut av døra en dag. Igjen sitter nitten år gamle Emily som er syv måneder på vei. Pablo, som er faren til barnet, vil ikke ha noe med dem å gjøre. Emily jobber på Kiwi, og det er mange rundt henne som passer på henne, blant annet sjefen hennes og naboen. Emily har selv vokst opp alene med moren sin, og nå flytter moren hjem til henne for å hjelpe henne den siste tiden frem mot fødselen. Men Emily må også finne frem til styrken i seg selv. Romanen er en fortelling om klasse, om hverdag, om hvordan man blir sett av andre - og om hvordan man ser seg selv. Her finnes livsglede, glødende opprørstrang, trassig solidaritet og skarp humor. Maria Navarro Skaranger har tidligere gitt ut "Alle utlendinger har lukka gardiner" som hun fikk Debutantprisen for i 2015. Romanen ble også nominert til Tarjei Vesaas debutantpris samme år. Omtalen er utarbeidet av BS.

Emily forever

Da hun var liten, introduserte bestemoren Marit for søtsaker som løsningen på vonde følelser. Senere i livet førte vanskelige opplevelser til at hun spiste mer og ble større, samtidig som selvfølelsen ble mindre. Hele livet har Marit vært tjukk. Hun prøvde lenge det meste av radikale dietter og slankemetoder – uten å lykkes. Nå har hun bestemt seg for å slutte å slanke seg og heller spør seg om hvor all skammen egentlig kommer fra. Hvorfor er det å være tjukk en grunn til å være ulykkelig? I denne boken blir vi med Marit Røste inn i en skarp, sår og humoristisk utforsking av egen historie. TJUKK er en mørk komedie om forakten for tjukke mennesker, og om hvor vanskelig det kan være å insistere på at kroppsstørrelsen ikke skal definere hvem du er.

Føkk skammen!

Tjukk

De tidligste minnene mine er fra tida før jeg forsto at det var forskjell på meg og mange av vennene mine. Allerede da vi tok på oss regntøyet og støvlene for å leke ute i barnehagen, var stiene våre til dels tråkka opp. Jeg visste ikke at jeg tilhørte statistikken over barnefattigdom i Norge, og at vennene mine ikke gjorde det. At vi kom til å møte voksenlivet med ulike forutsetninger for å leve et godt liv. Oss mot verden er Kaisa Hansen-Suckows rå, selvbiografiske beretning om å være fattig i dagens Norge.

Neste
Bok

Oss mot verden

Lignende bøker: