Valeria ender opp på gata i Cochabamba etter at faren dør og moren lar en voldelig mann flytte inn. Livet nederst på rangstigen i det bolivianske samfunnet er hardt, men Valeria mister aldri håpet om noe bedre. Alt hun ønsker seg er en seng å sove i, nok mat og litt verdighet. Selv slike enkle mål viser seg krevende å oppnå. Elefanter dør alene gir et innblikk i boliviansk kultur og hva det vil si å være prisgitt andres velvilje i en urettferdig verden. Forfatter Hanne Hellvik har bodd i Bolivia i tre år, der hun arbeidet med gateungdom. Boka er inspirert av virkelige hendelser.

Elefanter dør alene

I denne bok forteller forfatteren historien om sin mor. Hun var en ressursperson, men så ble hun alvorlig kreftsyk og ble avhengig av uføretrygd for å overleve. Hun er så syk og har så store smerter at sønnen ser seg nødt til å kjøpe hasj til henne i skolegården. Dette er fortellingen om drømmer som ikke ble noe av, om en familie som går i oppløsning og om det å foreta en klassereise bratt nedover. Dette er en innsideskildring fra de uføretrygdede, en samfunnsgruppe som sjelden kommer til orde, men som ofte omtales. Omtalen er utarbeidet av BS.

Mamma er trygda

«En måtte nok ha vært der» starter med at Tue blir kastet ut av leiligheten på Fredriksberg i København. Eierens siste ord til ham er «Du har vært en pest og en plage siden du flyttet inn. Bråk om natten. Oppskrapte gulv. Ødelagte kjøkkenhåndklær. Du spiser til og med maten min!» Han har ikke noe sted å dra, og å reise hjem til Skive og den voldelige faren er ikke noe alternativ. I stedet pakker Tue de få sakene han kan dra rundt på og sniker seg til å sove på jobben. Om dagen selger han avisabonnementer på gata, med vekslende hell. Victoria selger også abonnementer, hun har en vellykket arkitektmor og skal snart søke på kunstskole. For å være grei tilbyr hun Tue å overnatte på sofaen et par dager. Det gjør han gjerne, og han er en gjest det ikke er så lett å bli kvitt. Han nyter møtet med et helt annet hjem enn det han er vant til.

En måtte nok ha vært der

Ronja bor på Tøyen med faren og storesøsteren Melissa. Det nærmer seg jul, og faren deres har mistet enda en jobb. Da må Melissa ut og lempe juletrær på juletreutsalget, Ronja må selge julenek og kranser, og faren må dra på puben Stargate. For dem blir julen en tid med våte votter, provisjonslønn og øl, men også en tid med tre vise menn, en stjerne og en skog. Ingvild H. Rishøi debuterte i 2007 med novellesamlingen “La stå”. Hun har blitt tildelt Bokbloggerprisen, Kritikerprisen og Brageprisen for “Vinternoveller” (2014). Omtalen er utarbeidet av BS.

En julefortelling

Stargate

Alenemoren Elinor Nor kjemper en bitter kamp hver eneste dag: for å få endene til å møtes, for å være en god mor i et nabolag der alle har alt de trenger. For å holde på et snev av integritet i møte med NAV, husverter og naboer. Elinor befinner seg i et av fattigdomsspiralens paradokser: stoltheten hun jobber så hardt for å beholde, gjør det umulig å svelge skammen ved å be om hjelp. «Endelig skal vi le» skildrer, med mørk humor, et samfunnslag som sjelden omtales i litteraturen. Dette er Birgit Alms debutroman. Omtalen er utarbeidet av BS.

Endelig skal vi le

Hvis det skulle komme et menneske er en sterk roman om fattigdom i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å være barn i en familie som mangler overskudd både av penger og følelser. Og om å være overlatt til seg selv og måtte ta altfor mye ansvar altfor tidlig i livet. Men det er også fortellingen om en oppfinnsom og nysgjerrig gutt med stor skapertrang. En gutt som kommer til å vokse opp og finne sin egen vei, uansett hvilken motgang livet byr på. Og ikke minst å aldri, ALDRI glemme hvor man kommer fra. Korsgaard forteller med svart humor og så sterk empati med personene sine. Thomas Korsgaard er født i 1995, han har utgitt én novellesamling, som han mottok EUs litteraturpris for, og trilogien om Tue, som han blant annet har blitt æret med De Gyldne Laurbær for.

Hvis det skulle komme et menneske

Bjørnebærstien er en øm og voldsom roman om åttitallets verstinggate på Rykkinn. Alle visste om den gata. Johannes bor i en av blokkene i Bjørnebærstien. Han har en far som drikker og slår, en mor som holder seg i bakgrunnen, en lillebror som ikke har utviklet språk. Og så er det Karl, kompisen til Johannes. De to selger hasj i småskala, de går på fest i Sandvika og lager bråk, de er glade i å slåss. Johannes er en kjærlig og ansvarlig storebror som gjør alt for Magnus - følger til skole, lager middag, øver på sykling. Spennet er stort til den samme Johannes som planter neven i trynet på folk, gjemmer hasj og penger i skogen, gjør innbrudd. Johannes er en romanhelt å bli glad i, men også en å bli redd for.

Bjørnebærstien

Fjorten år gamle Adunni vokser opp på den nigerianske landsbygda og drømmer bare om én ting. Å få utdannelse. Moren hennes har alltid sagt at det er den eneste måten å få en stemme på, en mulighet til å bli hørt og bestemme sin egen framtid. Men i stedet for utdannelse får hun en mann, solgt av faren som kone nummer tre til en eldre mann som vil at hun skal føde ham en sønn og arving. Hun ser drømmen sakte smuldre opp og flykter til byen, med håp om et bedre liv, og ender opp som hushjelp hos en velstående familie i Lagos. Både som datter, underdanig kone og maktesløs tjener erfarer Adunni at hun er ingen. Når hun innser at hun må stå opp for, ikke bare seg selv, men også for andre som har vært der før henne og for de som kommer etter, finner hun en måte å snakke på, helt til noen lytter.

Jenta som fikk en stemme

Nyttårsaften 1974 samles barndomsvenninnene Anja og Kim og mødrene deres, som også er venninner. Det blir en kveld som tar et dramatisk oppgjør med tabuer fra fortiden. Romanen er en tidsfabel, sett gjennom øynene til avdøde Maija og finsknorske Anja. De vokser om i etterkrigstiden er preget av bohempregede kunstnermiljø, påvirket av femtitallets kjønnsrollemønster, en arv som senere krasjer med sekstitallets opprør og syttitallets kvinnekamp. Her vanker de på kjente steder som Kunstnernes Hus, Theatercaféen, Lorry og Club 7. Omtalen er utarbeidet av BS.

Maijas odyssé

Tabu

Anna-Sabina Soggiu har vokst opp i ei kommunal blokk på Tøyen i Oslo. Dette er hennes historie, fortalt til en ung gutt som bor i samme blokk i dag. «Vi fattigfolk» er en historie om å være fattig og å skamme seg over det. Om å bli oppfatta som et problem, når det egentlige problemet er hjelpa du ikke har fått. Det er også en historie om å stå sammen, slutte å holde kjeft, og å fortelle om virkeligheten sånn den er, i et håp om å skape forandring.

Neste
Bok

Vi fattigfolk

Lignende bøker: