Denne episke familiehistorien begynner i Japan-okkupert Korea tidlig på 1900-tallet. Sunja, datter av den driftige Hoonie, blir gravid og forlates av elskeren. Sunja reiser til Japan for å føde barnet hun venter. Dette er starten på en fortelling om kamp, diskriminering, fattigdom, katastrofer og hardt arbeid som vil prege familien igjennom fire generasjoner: fra den store depresjonen til 80-tallet, fra Korea via Japan til USA. Gjennom et halvt århundre følger vi familiens forsøk på å slå røtter i et land der de, dypest sett, er uønsket. Forfatteren, Min Jin Lee, er advokat og skribent. Hennes debut Free food for millionaires fikk svært god mottakelse. Omtalen er utarbeidet av BS.

Pachinko

Valeria ender opp på gata i Cochabamba etter at faren dør og moren lar en voldelig mann flytte inn. Livet nederst på rangstigen i det bolivianske samfunnet er hardt, men Valeria mister aldri håpet om noe bedre. Alt hun ønsker seg er en seng å sove i, nok mat og litt verdighet. Selv slike enkle mål viser seg krevende å oppnå. Elefanter dør alene gir et innblikk i boliviansk kultur og hva det vil si å være prisgitt andres velvilje i en urettferdig verden. Forfatter Hanne Hellvik har bodd i Bolivia i tre år, der hun arbeidet med gateungdom. Boka er inspirert av virkelige hendelser.

Elefanter dør alene

Nadia Ansar ble oppkalt etter den rumenske turneren Nadia Comneci. Hun var symbolet på «the perfect 10»; det uoppnåelige, feilfrie og perfekte. Utad var hun den plettfrie datteren, den store kjærligheten til Abid Raja, det gode innvandreralibiet og den velintegrerte psykologen, ekspert på følelser som skam og skyld. Det ingen så var at hun bar på en ryggsekk full av skam og mørke hemmeligheter. Selv ikke Abid visste alt. I ektemannens bestselgende bok Min skyld var hun det forbudte blikket i T-banevognen, kjæresten forkledd i burka, bruden han fryktet aldri ville komme - og kvinnen som gråt på bryllupsnatten. Men Nadias stemme manglet. Med boken Min skam ønsker hun nå å bruke sin personlige og faglige stemme til å fortelle historien om den flinke minoritetsjentas kamp for å få lov til å være seg selv. Om å vokse opp på Ekeberg i Oslo som datter av den lokale kjøpmannen og den eneste jenta i klassen med minoritetsbakgrunn. Om hennes fars halsbrekkende spagat mellom det likestilte, norske samfunnet og den patriarkalske kulturens forventninger. Om kampen for likestilling i forholdet til Abid som fortsatte, selv etter at kjærligheten hadde vunnet fram. Som voksen ser Nadia Ansar flere velutdannede medsøstre med minoritetsbakgrunn gi opp den smertefulle balansekunsten i det likestilte Norge. De blir husmødre med hijab, og noen flytter tilbake til foreldrenes hjemland. Nadia Ansar mener det er skammen som hindrer dem i å leve frie liv.

En historie om forventninger og løsrivelse

Min skam

Fjorten år gamle Adunni vokser opp på den nigerianske landsbygda og drømmer bare om én ting. Å få utdannelse. Moren hennes har alltid sagt at det er den eneste måten å få en stemme på, en mulighet til å bli hørt og bestemme sin egen framtid. Men i stedet for utdannelse får hun en mann, solgt av faren som kone nummer tre til en eldre mann som vil at hun skal føde ham en sønn og arving. Hun ser drømmen sakte smuldre opp og flykter til byen, med håp om et bedre liv, og ender opp som hushjelp hos en velstående familie i Lagos. Både som datter, underdanig kone og maktesløs tjener erfarer Adunni at hun er ingen. Når hun innser at hun må stå opp for, ikke bare seg selv, men også for andre som har vært der før henne og for de som kommer etter, finner hun en måte å snakke på, helt til noen lytter.

Jenta som fikk en stemme

Ronja bor på Tøyen med faren og storesøsteren Melissa. Det nærmer seg jul, og faren deres har mistet enda en jobb. Da må Melissa ut og lempe juletrær på juletreutsalget, Ronja må selge julenek og kranser, og faren må dra på puben Stargate. For dem blir julen en tid med våte votter, provisjonslønn og øl, men også en tid med tre vise menn, en stjerne og en skog. Ingvild H. Rishøi debuterte i 2007 med novellesamlingen “La stå”. Hun har blitt tildelt Bokbloggerprisen, Kritikerprisen og Brageprisen for “Vinternoveller” (2014). O

En julefortelling

Stargate

Den koreanske tegneserieromanen Ugress forteller historien om Lee Ok-sun, som blir tvunget inn i prostitusjon av den japanske hæren under andre verdenskrig. Vi følger Ok-Sun fra hun er et barn i Korea på 1930-tallet, og gjennom de fryktelige opplevelsene hennes som ung jente under den japanske okkupasjonen. Boken er basert på forfatterens intervjuer med Lee Ok-sun og gir et sterkt innblikk i de personlige omkostningene av krig og konflikter. Ugress er Keum Suk Gendry-Kims andre utgivelse på norsk. Den første, tegneserieromanen Ventetiden, kom våren 2023.

Ugress

Linn Wiik blir utsatt for overgrep av onkelen sin som ung jente. Den eneste hun forteller det til, er dagboken sin. Da onkelen får en datter mange år senere, anmelder endelig Linn ham - for å beskytte kusinen. «Jeg håper du taper rettssaken», sier Linns tante, som er gift med onkelen. Hun vil ikke at datteren skal vokse opp med en far i fengsel. Linn vinner saken, og onkelen og tanten skiller seg, men kusinen Eline må bo halvparten av tiden hos faren. Og i familien snakker de ikke noe mer om den mørke hemmeligheten. Det skal vise seg å være et katastrofalt valg. Nå bryter Linn og Eline sin egen og familiens taushet, og sammen konfronterer de mødrene sine om de hjerteskjærende følgene av det de aldri snakket om. Ved hjelp av egne dagbøker og samtaler som aldri før har blitt tatt, forteller de en historie hvor både mødre og døtre får plass til å dele sin versjon av familiehemmeligheten de har holdt på i nesten tretti år.

Dette kan være vår hemmelighet

Lucy Barton er på bedringens vei fra det som skulle ha vært en enkel operasjon. Hennes mor, som hun ikke har snakket med på mange år, sitter plutselig en dag på sykehusværelset. Morens uventede besøk vekker sterke minner i Lucy: om den fattigslige barndommen i Illinois, flukten til New York og ønsket om å bli forfatter, vaklende ekteskap og kjærligheten til de to døtrene. Elizabeth Strout fikk Pulitzer-prisen for «Olive Kitteridge» i 2009. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg heter Lucy Barton

Jan Grue er forfatter og professor ved Universitetet i Oslo. Han har barn, han er gift. Han lider også av en medfødt muskelsykdom og er avhengig av rullestol som et hjelpemiddel i hverdagen. I denne selvbiografien skildrer Grue et liv som ligger tett opp til det ordinære, men aldri helt vil bli det. Kroppens sårbarhet er et hovedmoment, og i Grues litterære språk minnes leseren om at vi alle er sårbare, forgjengelige og dødelige. Men dette er også en fortelling om hvordan vi kan arbeide mot det vi ønsker oss og lengter etter, medregnet utfordringene vi har. Omtalen er utarbeidet av BS.

En levnetsbeskrivelse

Jeg lever et liv som ligner deres

Det er lite som tilsier at Tara Westover vil ende opp som Harvard-student. Hun vokser opp i fjellene i Idaho, på kant med sivilisasjonen, med foreldre som lever i konstant apokalypseberedskap. Familien har et kriselager fullt av hermetikk, og de skyr myndigheter, sykehus og skoler. Om natten sover familien med fluktveske i senga. Likevel tar Tara grep for å utdanne seg selv, og da hun er 17, setter hun fot i et klasserom for første gang. Vitebegjæret tiltar i styrke da hun lærer om historiske hendelser, som ingen før har nevnt for henne: Holocaust, den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen og mer. Taras kunnskapstørst bringer henne videre til Cambridge og Harvarduniversitetet. Men blant de ærverdige murbygningene og ambisiøse medstudentene, blir hun nødt til å spørre seg: hvor langt har hun fjernet seg fra røttene sine? For langt? Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

Noe tapt og noe vunnet

Lignende bøker: