Forfatteren Per Petterson tar notater fra livet på det lille småbruket Porten som har vært hjemmet hans i 28 år. Der er det alltid jobb som må gjøres: en tomt skal ryddes for at et nytt hus skal bygges, trær må felles, sauer må klippes, og den rasende bukken må mates og stelles. Han venter på nyheter om den røde jeepen sin som kanskje skal vrakes. Han og storebroren Steen har lange samtaler om slektshistorien deres, moren og faren og de to brødrene som ikke er her lenger, og minnene presser seg på. Gjennom halvåret før han fyller 69 skriver Per Petterson om livet sitt både nå og tidligere, om møter med forfattere verden over og om oppveksten sin. Omtalen er utarbeidet av BS.

Journal 29.1. - 18.7. 2021

Mitt Abruzzo

Odd Nordstoga er ein av Noregs mest folkekjære artistar. I denne boka fortel han si eiga historie. "Eg har bestemt meg for å legge alt skamvit til sides og fylgje meg sjølv med tastatur. Eit slags reality show på papir blir det vel. Eg skal hente fram minne frå stadene mine, frå vegane mine og folket mitt, for det er dei som ligg mellom linjene i musikken min. Fortelje fram baklandet til songane mine. Det er det eg skal prøve på. Der ligg historia mi òg, historia om ein som starta på trekkspel som åtteåring og lét musikken vise vegen heilt hit. Eg håpar det blir ei bok om ein spelemann, for det synest eg er ein fin ting å vera. Å, kunne eg vera ein spelemann!" Spelemann er ei personleg forteljing om å vekse opp på gard, om å vera betre til å spela trekkspel enn fotball, om familielivet og songskapinga heime på Nordstrand og om det såre og det fine med å ha ei syster som er annleis.

Spelemann

Romanen "Jeg bare" leker med sjangeren og vår tids selvforståelse. Boka handler om parforhold, familielivet med småbarn og spørsmålet om hvor godt vi egentlig kjenner den som står oss nærmest. Familien i romanen består av et par i trettiårene og deres tre barn. Handlingen strekker seg over omtrent ett år, mens moren er hjemme med det yngste barnet. Hun er stort sett fornøyd med livet, og likevel kjennes det som om livet hun lever på et eller annet vis ikke er nok. Da mannen en dag forteller at han trodde hun hadde forlatt ham og barna, begynner hun å se på livet sitt fra et nytt perspektiv. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg bare

Jeg-fortelleren i Forræderen er tjueén år gammel, studerer medisin i Bergen og har brutt all kontakt med sine foreldre. Han bor i et anarkistkollektiv, kalt Slottet, der familien som institusjon er erklært død. Og like foraktet som konvensjoner og borgerlig moral, er den autoritære læren marxist-leninistene står for. I denne fortellingen blir vi med til frodige Askøy på leting etter noe som er forsvunnet i et hull i hukommelsen, og til en glattcelle i Aarhus der slaget om en militær flybase ender. Vi trekkes med i unge menneskers kamp mot ødeleggelse av natur, mot fordrivelse av urfolk og mot militarisering og krigstrussel. Og deres søken etter en frihet hinsides våre indre stengsler.

Forræderen

Det er julaften, og Elis faller om i familieselskapet. Da han våkner opp på sykehuset, gjenopplever han øyeblikk og møter med de som har betydd mest for ham. Den han kalte mamma og den han kalte mor, den første kjærligheten og kvinnen han giftet seg med. Gjennom disse møtene får han ny innsikt i barndommen og ungdomsårene og får svar på spørsmålene som har fulgt ham gjennom livet: Hvorfor ble han sendt bort som barn? Hva skjedde med hans første kjærlighet? Og hvorfor ble så mye annet viktigere enn familien og musikken? "Ikke død ennå" er en gripende reise gjennom Folkhemssverige og en roman om livet - slik det ble for Elis. Johan Ehn er svensk forfatter, skuespiller og dramatiker. I 2020 ble han nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for Hesteguttene. "Ikke død ennå" er Johan Ehns skjønnlitterære debut for voksne.

Ikke død ennå

Sigri Sandberg er eventyrar, forfattar og tobarnsmor. Ho er ei travel dame som er mykje på farten, og når ho får urovekkjande meldingar om sjukdom og død under koronapandemien, lengtar ho etter å finne roa. Ho bestemmer seg for å ro dei over 20 mila i Sognefjorden i ein gamal trebåt, frå ytst i havet i Gulen og mot Luster, der mannen hennar bur. På reisa fortel ho om korleis kvardagen var då fjorden var riksvegen, om då Wergeland seglde der i ein storm i 1832 og om ein ubåtjakt. Ho opplever bølgjer og dramatikk, men også song og nakenbading. Omtalen er utarbeidd av BS.

Om Sognefjorden og ein lang rotur heim

"Og det er sannsynligvis et av mine aller tidligste minner fra sommerhuset - at jeg er barn og at jeg står på glassverandaen sammen med Bobo, at hun og mamma har en av sine ordløse krangler, og at krangelen handler om meg. Men jeg er usikker, det er så lenge siden, jeg må lete det frem. Kanskje jeg aldri sto på glassverandaen og laget nye banneord, kanskje er det innbilning og ønsketenkning." Lillen tilbrakte barndommen i sommerhuset, i hvert fall de delene av barndommen som betød noe. Huset tilhørte Lillens bestemor, Bobo. Hun som lignet en ugle, som var dikter, som ikke hadde orden på noen andre ting enn ordene. Nå er både Bobo og mamma døde. Lillen og søsteren må forsøke å rydde opp i det som har vært. Men alle somre ender i høst. Alt som er bygget av mennesker ender i forfall. "En annen barndom" er en roman om å forsøke å rekonstruere en familiehistorie før det er for sent.

En annen barndom

En kvinne ligger med feberrier når en håndfull mennesker fra fortiden står foran henne.; en kommende kjendis som skrev et brev, en venn som ble borte og en kjærlighet uten fremtid. «Detaljerna» er en roman med fire portrett og tusen detaljer, om pocketbøker, psykedelisk dans og en pulserende uro.

Detaljene

En februardag i 1972 er Dag O. Hessen på skitur med faren sin i fjellheimen når de kommer over et jervespor i snøen. Den unge Dag overtaler faren til å følge sporet, men etter en halvtimes tid forsvinner avtrykkene etter rovdyret ned en bratt bjørkeli, og de to må gi opp jakten. 50 år senere er han tilbake på det samme stedet for å plukke opp sporet av dyret som unnslapp ham. Faren er for lengst gått ut av tiden, men fjellene ligger der fortsatt, og et sted der ute finnes jerven. Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Med en kjeve sterk nok til å knuse de tykkeste lårbein, og styrke nok til å nedfelle et dyr mange ganger sin egen vekt, bite hodet av det, for så å ta det med seg opp i et tre. Å se dyret i sitt naturlige habitat er svært få mennesker forunt. Jerven, og ønsket om å møte villdyret, er rammefortellingen som utspiller seg i fjellnaturen. Men dette er også en fortelling om tid som går og forandringer vi ikke kan stoppe. Om alt som glipper mellom fingrene på oss. Det vi aldri helt kan fange og temme: En barndom som er forbi, nære familiemedlemmer har gått bort, den ville naturen og et naturmangfold som er i ferd med å forvitre. Og til grunn for alt ligger en dyp kjærlighet og respekt for naturen og biologien, formidlet av en våre mest verdsatte sakprosaforfattere.

Jakten på dyret, meningen og minnene i en krympende natur

Jervesporet

Forfatteren George Orwell skal ha sagt at god prosa er som en vindusrute. I det første av tre selvbiografiske essay, er det nettopp med en særegen prosa britiske Deborah Levy ser ut på verden. Og det er med Orwells tanker om forfatterens motiver for å skrive som utgangspunkt at Levy utforsker sin egen historie: oppvekst i Sør-Afrika og ungdomstid i England. I essayet ser hun på sin egen skrivepraksis, og hvordan hun som ung kvinne måtte tilkjempe seg sitt eget rom i verden. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

Sånt jeg ikke vil vite

Lignende bøker: