Forfatteren Per Petterson tar notater fra livet på det lille småbruket Porten som har vært hjemmet hans i 28 år. Der er det alltid jobb som må gjøres: en tomt skal ryddes for at et nytt hus skal bygges, trær må felles, sauer må klippes, og den rasende bukken må mates og stelles. Han venter på nyheter om den røde jeepen sin som kanskje skal vrakes. Han og storebroren Steen har lange samtaler om slektshistorien deres, moren og faren og de to brødrene som ikke er her lenger, og minnene presser seg på. Gjennom halvåret før han fyller 69 skriver Per Petterson om livet sitt både nå og tidligere, om møter med forfattere verden over og om oppveksten sin. Omtalen er utarbeidet av BS.

Journal 29.1. - 18.7. 2021

Mitt Abruzzo

Romanen "Jeg bare" leker med sjangeren og vår tids selvforståelse. Boka handler om parforhold, familielivet med småbarn og spørsmålet om hvor godt vi egentlig kjenner den som står oss nærmest. Familien i romanen består av et par i trettiårene og deres tre barn. Handlingen strekker seg over omtrent ett år, mens moren er hjemme med det yngste barnet. Hun er stort sett fornøyd med livet, og likevel kjennes det som om livet hun lever på et eller annet vis ikke er nok. Da mannen en dag forteller at han trodde hun hadde forlatt ham og barna, begynner hun å se på livet sitt fra et nytt perspektiv. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg bare

En kvinne og en gift mann innleder et forhold. Hun oppslukes fullstendig i ham og skyver sitt eget liv ut på sidelinjene av tilværelsen. Alt handler om mannen, om neste gang han vil besøke henne. Når han er borte, bruker hun tiden på å lese om mannens hjemland og fantasere om ham, om hvordan et felles liv kunne bli. Men en dag reiser han tilbake til hjemlandet sitt. Hva skjer med lidenskapen når kjærlighetsobjektet forsvinner - og i hvilken grad var mannen tilstede i livet hennes, i utangspunktet? Romanen er oversatt fra fransk av poeten Annie Riis. Omtalen er utarbeidet av BS.

En lidenskap

Sigri Sandberg er eventyrar, forfattar og tobarnsmor. Ho er ei travel dame som er mykje på farten, og når ho får urovekkjande meldingar om sjukdom og død under koronapandemien, lengtar ho etter å finne roa. Ho bestemmer seg for å ro dei over 20 mila i Sognefjorden i ein gamal trebåt, frå ytst i havet i Gulen og mot Luster, der mannen hennar bur. På reisa fortel ho om korleis kvardagen var då fjorden var riksvegen, om då Wergeland seglde der i ein storm i 1832 og om ein ubåtjakt. Ho opplever bølgjer og dramatikk, men også song og nakenbading. Omtalen er utarbeidd av BS.

Om Sognefjorden og ein lang rotur heim

Jeg-fortelleren i Forræderen er tjueén år gammel, studerer medisin i Bergen og har brutt all kontakt med sine foreldre. Han bor i et anarkistkollektiv, kalt Slottet, der familien som institusjon er erklært død. Og like foraktet som konvensjoner og borgerlig moral, er den autoritære læren marxist-leninistene står for. I denne fortellingen blir vi med til frodige Askøy på leting etter noe som er forsvunnet i et hull i hukommelsen, og til en glattcelle i Aarhus der slaget om en militær flybase ender. Vi trekkes med i unge menneskers kamp mot ødeleggelse av natur, mot fordrivelse av urfolk og mot militarisering og krigstrussel. Og deres søken etter en frihet hinsides våre indre stengsler.

Forræderen

Marguerite Duras' selvbiografiske roman handler om kjærligheten mellom to mennesker som er styrt av forhold og krefter utenfor dem selv - ikke minst av familiens strenge krav. Romanens forteller er en aldrende forfatter som ser tilbake på sin oppvekst i Indokina og gjenopplever sitt første møte med kjærligheten: Hun er en femten år gammel europeisk skolepike på et fremmed kontinent, han er en ung, rik kineser. Romanen utkom første gang på norsk i 1985, året etter originalen, som ble hedret med Goncourt-prisen. Romanen er senere filmatisert.

Elskeren

Stemmen vår og hvordan vi snakker er med på å definere hvem vi er. Hvordan er det da når stemmen henger seg opp og ordene ikke vil ut? I denne boken snakker forfatter Lars Petter Sveen om sine egne erfaringer med stamming. Helt siden barndommen har han forsøkt å unngå bestemte ord og formuleringer eller situasjoner. Stamming er fortsatt forbundet med skam. For å skjule stammingen fant Lars Petter Sveen frem til en egen måte å snakke på. Omtalen er utarbeidet av BS.

-uten at noen merker det

Kunsten å stamme

En februardag i 1972 er Dag O. Hessen på skitur med faren sin i fjellheimen når de kommer over et jervespor i snøen. Den unge Dag overtaler faren til å følge sporet, men etter en halvtimes tid forsvinner avtrykkene etter rovdyret ned en bratt bjørkeli, og de to må gi opp jakten. 50 år senere er han tilbake på det samme stedet for å plukke opp sporet av dyret som unnslapp ham. Faren er for lengst gått ut av tiden, men fjellene ligger der fortsatt, og et sted der ute finnes jerven. Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Med en kjeve sterk nok til å knuse de tykkeste lårbein, og styrke nok til å nedfelle et dyr mange ganger sin egen vekt, bite hodet av det, for så å ta det med seg opp i et tre. Å se dyret i sitt naturlige habitat er svært få mennesker forunt. Jerven, og ønsket om å møte villdyret, er rammefortellingen som utspiller seg i fjellnaturen. Men dette er også en fortelling om tid som går og forandringer vi ikke kan stoppe. Om alt som glipper mellom fingrene på oss. Det vi aldri helt kan fange og temme: En barndom som er forbi, nære familiemedlemmer har gått bort, den ville naturen og et naturmangfold som er i ferd med å forvitre. Og til grunn for alt ligger en dyp kjærlighet og respekt for naturen og biologien, formidlet av en våre mest verdsatte sakprosaforfattere.

Jakten på dyret, meningen og minnene i en krympende natur

Jervesporet

Gjennom en lang natt venter Julian på at kjæresten skal komme hjem fra tegnekurs, mens han passer stedatteren. Det blir en refleksjon over forholdet mellom livet, kunsten og kjærligheten. Boken var nominert til Prix du Marais i 2010 og International Dublin Literary Award i 2012. Omtalen er utarbeidet av BS.

Trærnes privatliv

Forfatteren George Orwell skal ha sagt at god prosa er som en vindusrute. I det første av tre selvbiografiske essay, er det nettopp med en særegen prosa britiske Deborah Levy ser ut på verden. Og det er med Orwells tanker om forfatterens motiver for å skrive som utgangspunkt at Levy utforsker sin egen historie: oppvekst i Sør-Afrika og ungdomstid i England. I essayet ser hun på sin egen skrivepraksis, og hvordan hun som ung kvinne måtte tilkjempe seg sitt eget rom i verden. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

Sånt jeg ikke vil vite

Lignende bøker: