«Det blir vanskelig, forstår jeg, ja umulig, men jeg får ta det som jeg vanligvis har gjort det det siste året, når jeg har arbeidet skjønnlitterært med tekster basert på min egen hukommelse. Om hva jeg faktisk husker, ja, som dukker opp fra glemselens fortrengte slør, å begynne med begynnelsen, og ta det skritt for skritt, inntil det stanser, og så forklare hvorfor jeg ikke kan fortsette, men avslutter det slik det nå er blitt, i skrivelsens øyeblikk, som er torsdag 28. juli 2022.» Dag Solstad gikk bort 14. mars 2025. Han etterlot seg manuskriptet til en roman han opprinnelig planla at skulle utgis etter hans død. Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger føyer seg inn i den siste, selvbiografiske fasen i forfatterskapet, og her fortsetter Dag Solstad sin undersøkelse av tid, hukommelse og minnearbeid.

Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger : roman

Endelig! Lykken

Marcel Proust (1871-1922) vokste opp i et borgerlig, beskyttet miljø like utenfor Paris. I sine unge år førte han en fornem tilværelse blant overklassen, men led samtidig av kronisk astma og trengte tilsyn. Da moren døde i 1905, trakk han seg gradvis tilbake fra offentligheten. Fra 1920 tilbrakte han mye av sin tid på soverommet, hvor han sov om dagen og skrev om natten. Med dette som ytre betingelser skapte Proust den store romansyklusen "På sporet av den tapte tid". Med dette verket var Proust med på å endre romankunsten på avgjørende vis. Den tradisjonelle psykologiske roman ble avløst av en mer innoverskuende og springende fortellerform. Romanen er i en viss forstand også en selvbiografi, en skildring av en kunstners søken tilbake til barndom og oppvekst. Dette bindet inneholder delene "Omkring Madame Swann" og "Balbec". I 2013 var det hundre år siden starten på flerbindsverket På sporet av den tapte tid kom ut i Frankrike.

På sporet av den tapte tid. [II]. I skyggen av piker i blomst

En kvinne ligger med feberrier når en håndfull mennesker fra fortiden står foran henne.; en kommende kjendis som skrev et brev, en venn som ble borte og en kjærlighet uten fremtid. «Detaljerna» er en roman med fire portrett og tusen detaljer, om pocketbøker, psykedelisk dans og en pulserende uro.

Detaljene

«Det er varmt, og svalene fyk over Schweigaards gate og Oslo fengsel, over steinskulpturar, sprøytespissar, fengselsmur, asfalt og sement, over piknikteppe med kiwi og melon, over løvetann, geitrams og stemorsblom. Svalene fyk over grøfta der gravemaskina grev Hovinbekken opp. Svalene fyk over tenåringen på elsparkesykkel i rushtrafikken, rullatorbrukaren, skaterane med brettet under armen, den gamle punkaren, fotballtrenaren, kassadama, læraren, åleinemora med tvillingvogn, frilansaren, sjukepleiaren, ungdomane med dunjakke i tett klyngje under skuret der 37-bussen kjem. På Harald Hardrådes plass rundar 37-bussen rundkøyringa og køyrer vidare nedover gata. Langs jernbanelinja kjem godstoget lasta med tømmer. Over Gamlebyen skole, Bispegården og klosterruinane fyk svalene. Svalene fyk nedover Dronning Eufemias gate. Svalene fyk over brua mot Sukkerbiten, Operaen og Munchmuseet og skiltet som seier at ingen må mata fuglane. I Gamlebyen, inni bakgarden, syng jentene høgt, og inni klatrestativet, i den vesle hytta, sit dotter mi.» Ei mor reiser med dottera frå Oslo heim til staden ho kjem ifrå, ei bygd på Vestlandet. Det vert ei reise inn og ut av ulike tider, tilbake til heimstaden og oppveksten på eit lite gardsbruk. "Vassarv" er ein rik roman, om minne, slektskap, tap og tilhøyrsle. Det er ei gripande og medrivande forteljing, full av subtile og kraftfulle rørsler mellom det kvardagslege og det storslegne, som aldri mistar av syne korleis livet brutalt går sin gang.

Vassarv

"Jeg er 68 år nå og har vært det siden juli, den 18. Det er koronapandemi på andre året med alt hva det innebærer. Jeg sitter ved vinduet, det er 15 grader minus, det er januar. Det er ikke lyst ennå, men det er heller ikke mørkt, det var fullmåne i natt. Fra vinduet ser jeg ned mot skogkanten langs enga ikke langt fra grusveien og lindetrærne. På bergknatten like ved skal vi bygge et hus, et ikke veldig stort hus, og skal flytte ned dit fra dette huset som snart har vært hjemmet mitt i 28 år."

Gjennom halvåret fram til han fyller sekstini, tar forfatteren Per Petterson notater fra livet på Porten. Hver dag står han opp klokka seks og prøver å lese i to timer, sittende på en pinnestol eller stående ved kjøkkenbenken, før han går ned til skriverhytta for å arbeide. Han venter på nyheter om den røde jeepen som han håper kan reddes, men som kanskje må vrakes. Stadig er det jobb som må gjøres på det lille småbruket, en tomt skal ryddes der et nytt hus kanskje kan komme opp, trær må felles, sauene må klippes, og han slåss med den rasende bukken som må mates og stelles og få pelsen klødd. Innimellom kjører han til Lillestrøm og møter Øivind, som han har hatt et dypt vennskap med i snart førti år. Med storebroren Steen har han samtaler om slektas historie, om moren og faren og de to brødrene som alle er borte. Minner presser på, om barndom og oppvekst og en gutt som aldri kunne sitte stille, en nervøs gutt som ble en nervøs voksen og siden en nervøs eldre mann. Om møter med forfattere her hjemme og på reiser rundt i verden. Og som en skimrende tråd gjennom det hele finnes litteraturen, i en slags indre samtale om og med forfattere og bøkene deres.

"Mitt Abruzzo" er en både mollstemt og energisk tekst, skrevet fram med finstemt sårbarhet og røff humor, og hele veien med Pettersons umiskjennelige, lysende prosa.

Journal 29.1. - 18.7. 2021

Mitt Abruzzo

Forræderen er en psykologisk roman fra forfatter og psykiater Torkil Damhaug. Med trekk fra ulike sjangre, også den absurde komedien, sirkler Forræderen rundt spørsmål om makt og frihet, om hemmeligheter vi bærer med oss, om kampen om minnene våre – og om det du ikke kan reise vekk fra. Morens død får fortelleren i denne romanen til å vende tilbake til notatbøkene han som ung alltid hadde med seg. Ut fra notatene vokser en historie om fortiden frem. Som tjueenårig medisinerstudent bor fortelleren i et kollektiv, kalt Slottet, der alt skal prøves ut i frihetens navn, og der familien som institusjon er erklært død. Fortellingen tar deg med til disseksjonssalen på det anatomiske instituttet i Bergen, og til det ikke alltid like edruelige arbeidet på byens bryggeri. Den tar deg med til den frodige øya der noe makabert synes å være forsvunnet i et hull i en venninnes hukommelse, og til forsøket på å erobre en flybase i Danmark. Og den tar deg med til det som rammer deg når du er fullstendig uforberedt – møtet med den du aldri kommer til å glemme.

Forræderen

"Danserinnen" er et melankolsk og raffinert stykke minnekunst fra nobelprisvinner Patrick Modiano. Det er samtidig en hyllest til dansen som kunstform, så vel som til litteraturen, som har så mange likhetstrekk med den. På sine vandringer støter en forfatter på en bekjent fra sine yngre dager, men mannen nekter bestemt for å ha hatt noe med ham å gjøre. Hva er det han skjuler? Møtet får minner fra et forgangent Paris til å tre frem hos forfatteren, som erindrer hvordan han som retningsløs ung mann kom inn i et miljø av kjeltringer og ballettdansere og lærte en gåtefull danserinne å kjenne. Hvem var hun, hun som førte ham på rett vei den gangen?

Danserinnen

I Brød og melk skriver Karolina Ramqvist om en ensom jentes oppvekst fylt av dufter, farger og smaker. Hun minnes mandarinene, det ristede brødet, bollene i fryseren – og fatet med pannekaker på kjøkkenbenken. I sentrum for minnene står spisebordet som har gått i arv, et bord ment for store middager, men som hun oftest har sittet alene ved. Hvem var hun som liten, og hvem ble hun som voksen? Hvordan kan mat fylle henne med et slikt sinne og samtidig true med å fortære henne helt? Alt hun ønsker, er å bli kvitt den sterke dragningen mot mat – og å lage rispudding så datteren vil smake. Brød og melk er en vakker og sterk fortelling om barndom, oppvekst, morsroller og kvinnekamp, og med maten som omdreiningspunkt for alt som er godt og vanskelig.

Brød og melk

Marisol er en middelaldrende kvinne som ser tilbake på livet sitt, på den unge kvinnen hun en gang var, som brøt sammen foran et maleri av en liten hund på et museum i en storby. Marisol er en ung kvinne på ferie med kjæresten sin, den første kjærligheten. De står og ser på et maleri av en hund som synker. Marisol er et barn som bor med moren og faren i en by ved havet. Barnet blir ofte plassert hos bestemoren, der hun bor i lange strekk av barndommen. Så raser landet sammen. Hun blir hentet midt på natten og den lille familien må flykte over fjellene til nabolandet. Så kommer de hit. Chiquitita er en melankolsk og poetisk fortelling om flukt, om tiden som går, og om tingene i livet som ikke forsvinner, men hjemsøker oss. Romanen kretser om umulige fortellinger, traumer og vold, men er også en skildring av håp og lys og kjærlighet.

Chiquitita

"Og det er sannsynligvis et av mine aller tidligste minner fra sommerhuset - at jeg er barn og at jeg står på glassverandaen sammen med Bobo, at hun og mamma har en av sine ordløse krangler, og at krangelen handler om meg. Men jeg er usikker, det er så lenge siden, jeg må lete det frem. Kanskje jeg aldri sto på glassverandaen og laget nye banneord, kanskje er det innbilning og ønsketenkning." Lillen tilbrakte barndommen i sommerhuset, i hvert fall de delene av barndommen som betød noe. Huset tilhørte Lillens bestemor, Bobo. Hun som lignet en ugle, som var dikter, som ikke hadde orden på noen andre ting enn ordene. Nå er både Bobo og mamma døde. Lillen og søsteren må forsøke å rydde opp i det som har vært. Men alle somre ender i høst. Alt som er bygget av mennesker ender i forfall. "En annen barndom" er en roman om å forsøke å rekonstruere en familiehistorie før det er for sent.

Neste
Bok

En annen barndom

Lignende bøker: