Forfatteren Per Petterson tar notater fra livet på det lille småbruket Porten som har vært hjemmet hans i 28 år. Der er det alltid jobb som må gjøres: en tomt skal ryddes for at et nytt hus skal bygges, trær må felles, sauer må klippes, og den rasende bukken må mates og stelles. Han venter på nyheter om den røde jeepen sin som kanskje skal vrakes. Han og storebroren Steen har lange samtaler om slektshistorien deres, moren og faren og de to brødrene som ikke er her lenger, og minnene presser seg på. Gjennom halvåret før han fyller 69 skriver Per Petterson om livet sitt både nå og tidligere, om møter med forfattere verden over og om oppveksten sin. Omtalen er utarbeidet av BS.

Journal 29.1. - 18.7. 2021

Mitt Abruzzo

En februardag i 1972 er Dag O. Hessen på skitur med faren sin i fjellheimen når de kommer over et jervespor i snøen. Den unge Dag overtaler faren til å følge sporet, men etter en halvtimes tid forsvinner avtrykkene etter rovdyret ned en bratt bjørkeli, og de to må gi opp jakten. 50 år senere er han tilbake på det samme stedet for å plukke opp sporet av dyret som unnslapp ham. Faren er for lengst gått ut av tiden, men fjellene ligger der fortsatt, og et sted der ute finnes jerven. Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Med en kjeve sterk nok til å knuse de tykkeste lårbein, og styrke nok til å nedfelle et dyr mange ganger sin egen vekt, bite hodet av det, for så å ta det med seg opp i et tre. Å se dyret i sitt naturlige habitat er svært få mennesker forunt. Jerven, og ønsket om å møte villdyret, er rammefortellingen som utspiller seg i fjellnaturen. Men dette er også en fortelling om tid som går og forandringer vi ikke kan stoppe. Om alt som glipper mellom fingrene på oss. Det vi aldri helt kan fange og temme: En barndom som er forbi, nære familiemedlemmer har gått bort, den ville naturen og et naturmangfold som er i ferd med å forvitre. Og til grunn for alt ligger en dyp kjærlighet og respekt for naturen og biologien, formidlet av en våre mest verdsatte sakprosaforfattere.

Jakten på dyret, meningen og minnene i en krympende natur

Jervesporet

Romanen "Jeg bare" leker med sjangeren og vår tids selvforståelse. Boka handler om parforhold, familielivet med småbarn og spørsmålet om hvor godt vi egentlig kjenner den som står oss nærmest. Familien i romanen består av et par i trettiårene og deres tre barn. Handlingen strekker seg over omtrent ett år, mens moren er hjemme med det yngste barnet. Hun er stort sett fornøyd med livet, og likevel kjennes det som om livet hun lever på et eller annet vis ikke er nok. Da mannen en dag forteller at han trodde hun hadde forlatt ham og barna, begynner hun å se på livet sitt fra et nytt perspektiv. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg bare

Over fjorden går han. Over fjorden utan å nøle. Over fjorden som så mange gongar før. Seint og tidlig. Morgon og kveld. I storm og stille. Mot aust og mot vest. Bare måsane følger han, dei mumlar og klagar, verkar unaturlig kvite der dei heng over båten. Nils Vik snur seg. Huset glir straks ut av syne. Neste gong han snur seg, vil han ikkje kunne sjå det. I hjartet av Norge legg ein båt frå land. Vi følger Nils Vik på hans siste reise. Han er ein enkel mann med ein enkel jobb. Han skal få folk over fjorden med båten sin, han skal få dei heim igjen. Men det som ser enkelt ut, viser seg gjerne å vere meir komplisert. "Den dagen Nils Vik døde" er som ein dødsmeditasjon over eit liv og eit landskap. Det er ein roman om ein mann som berre har elska ei kvinne, og som elsker henne framleis, og som nå legg ut på si siste reise.

Den dagen Nils Vik døde

Den norske billedkunstneren Sverre Bjertnæs har gjennom 25 års karriere reist rundt i Norge, Europa og USA og holdt utstillinger av egne verk, og samlet verk fra andre kunstnere han beundrer. Samtidig har han balansert kunsten med et vanskelig forhold til alkohol. I denne essaysamlingen tar han utgangspunkt i bilder han har samlet fra læremestere, venner og forbilder, for å dele historier fra eget liv. “Mine bilder” forteller en ærlig og sterk historie om kunstnerskap, vennskap, arbeidsfellesskap, og veien gjennom et tungt alkoholmisbruk. Omtalen er utarbeidet av BS.

Om kunst og alkoholisme : essays

Mine bilder

"Og det er sannsynligvis et av mine aller tidligste minner fra sommerhuset - at jeg er barn og at jeg står på glassverandaen sammen med Bobo, at hun og mamma har en av sine ordløse krangler, og at krangelen handler om meg. Men jeg er usikker, det er så lenge siden, jeg må lete det frem. Kanskje jeg aldri sto på glassverandaen og laget nye banneord, kanskje er det innbilning og ønsketenkning." Lillen tilbrakte barndommen i sommerhuset, i hvert fall de delene av barndommen som betød noe. Huset tilhørte Lillens bestemor, Bobo. Hun som lignet en ugle, som var dikter, som ikke hadde orden på noen andre ting enn ordene. Nå er både Bobo og mamma døde. Lillen og søsteren må forsøke å rydde opp i det som har vært. Men alle somre ender i høst. Alt som er bygget av mennesker ender i forfall. "En annen barndom" er en roman om å forsøke å rekonstruere en familiehistorie før det er for sent.

En annen barndom

Diktsamlinga Liv, eg har drukke leitar i ord og verseliner, minne og bilete etter ein lyrisk kjærleik. Kva andar enno i dikt skrivne for over eit hundreår sidan? Kvar må ein gå for å høyre den daude syngje? Falle inn i orda dine som utfor ein skrent, som eit tre i stormen dreg med seg grunnen og alle røtene, sperrar vegen, opnar landskapet for ny skog, for neste vår.

Liv, eg har drukke

Jeg-fortelleren i Forræderen er tjueén år gammel, studerer medisin i Bergen og har brutt all kontakt med sine foreldre. Han bor i et anarkistkollektiv, kalt Slottet, der familien som institusjon er erklært død. Og like foraktet som konvensjoner og borgerlig moral, er den autoritære læren marxist-leninistene står for. I denne fortellingen blir vi med til frodige Askøy på leting etter noe som er forsvunnet i et hull i hukommelsen, og til en glattcelle i Aarhus der slaget om en militær flybase ender. Vi trekkes med i unge menneskers kamp mot ødeleggelse av natur, mot fordrivelse av urfolk og mot militarisering og krigstrussel. Og deres søken etter en frihet hinsides våre indre stengsler.

Forræderen

Fra han var liten, har Kjell Ola Dahl visst at han hadde odel på gården Torgunrud, der han tilbrakte barndommens ferier. Men han har ingen planer om å overta gården, før han som ung voksen forelsker seg i Marit, som er gartner. Deres fascinasjon for blomsterdyrking gjør at de begynner å se for seg livet på et småbruk, og en serie omstendigheter fører dem tilbake til Torgunrud. Når han tjue år senere skal skrive om livet som sauebonde, kommer han også på sporet av sider ved familiehistorien som hittil har ligget i mørke. For gården som har gitt velstand og knyttet familien sammen, har også vært en kilde til strid og en sorg som ikke har blitt snakket om. Mitt liv som sauebonde er en mesterlig fortelling om det nære forholdet mellom bonden og dyra, om dagliglivet på gården, om tidligere generasjoners arbeidsmåter, om relasjonen mellom far og sønn og om å finne sin plass i historien gjennom å forsøke å skrive den.

En familiegård i tre generasjoner

Mitt liv som sauebonde

Sigri Sandberg er eventyrar, forfattar og tobarnsmor. Ho er ei travel dame som er mykje på farten, og når ho får urovekkjande meldingar om sjukdom og død under koronapandemien, lengtar ho etter å finne roa. Ho bestemmer seg for å ro dei over 20 mila i Sognefjorden i ein gamal trebåt, frå ytst i havet i Gulen og mot Luster, der mannen hennar bur. På reisa fortel ho om korleis kvardagen var då fjorden var riksvegen, om då Wergeland seglde der i ein storm i 1832 og om ein ubåtjakt. Ho opplever bølgjer og dramatikk, men også song og nakenbading. Omtalen er utarbeidd av BS.

Neste
Bok

Ro

Lignende bøker: