"Jeg er 68 år nå og har vært det siden juli, den 18. Det er koronapandemi på andre året med alt hva det innebærer. Jeg sitter ved vinduet, det er 15 grader minus, det er januar. Det er ikke lyst ennå, men det er heller ikke mørkt, det var fullmåne i natt. Fra vinduet ser jeg ned mot skogkanten langs enga ikke langt fra grusveien og lindetrærne. På bergknatten like ved skal vi bygge et hus, et ikke veldig stort hus, og skal flytte ned dit fra dette huset som snart har vært hjemmet mitt i 28 år."

Gjennom halvåret fram til han fyller sekstini, tar forfatteren Per Petterson notater fra livet på Porten. Hver dag står han opp klokka seks og prøver å lese i to timer, sittende på en pinnestol eller stående ved kjøkkenbenken, før han går ned til skriverhytta for å arbeide. Han venter på nyheter om den røde jeepen som han håper kan reddes, men som kanskje må vrakes. Stadig er det jobb som må gjøres på det lille småbruket, en tomt skal ryddes der et nytt hus kanskje kan komme opp, trær må felles, sauene må klippes, og han slåss med den rasende bukken som må mates og stelles og få pelsen klødd. Innimellom kjører han til Lillestrøm og møter Øivind, som han har hatt et dypt vennskap med i snart førti år. Med storebroren Steen har han samtaler om slektas historie, om moren og faren og de to brødrene som alle er borte. Minner presser på, om barndom og oppvekst og en gutt som aldri kunne sitte stille, en nervøs gutt som ble en nervøs voksen og siden en nervøs eldre mann. Om møter med forfattere her hjemme og på reiser rundt i verden. Og som en skimrende tråd gjennom det hele finnes litteraturen, i en slags indre samtale om og med forfattere og bøkene deres.

"Mitt Abruzzo" er en både mollstemt og energisk tekst, skrevet fram med finstemt sårbarhet og røff humor, og hele veien med Pettersons umiskjennelige, lysende prosa.

Journal 29.1. - 18.7. 2021

Mitt Abruzzo

En februardag i 1972 er Dag O. Hessen på skitur med faren sin i fjellheimen når de kommer over et jervespor i snøen. Den unge Dag overtaler faren til å følge sporet, men etter en halvtimes tid forsvinner avtrykkene etter rovdyret ned en bratt bjørkeli, og de to må gi opp jakten. 50 år senere er han tilbake på det samme stedet for å plukke opp sporet av dyret som unnslapp ham. Faren er for lengst gått ut av tiden, men fjellene ligger der fortsatt, og et sted der ute finnes jerven. Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Med en kjeve sterk nok til å knuse de tykkeste lårbein, og styrke nok til å nedfelle et dyr mange ganger sin egen vekt, bite hodet av det, for så å ta det med seg opp i et tre. Å se dyret i sitt naturlige habitat er svært få mennesker forunt. Jerven, og ønsket om å møte villdyret, er rammefortellingen som utspiller seg i fjellnaturen. Men dette er også en fortelling om tid som går og forandringer vi ikke kan stoppe. Om alt som glipper mellom fingrene på oss. Det vi aldri helt kan fange og temme: En barndom som er forbi, nære familiemedlemmer har gått bort, den ville naturen og et naturmangfold som er i ferd med å forvitre. Og til grunn for alt ligger en dyp kjærlighet og respekt for naturen og biologien, formidlet av en våre mest verdsatte sakprosaforfattere.

Jakten på dyret, meningen og minnene i en krympende natur

Jervesporet

The ponies at the edge of the world

Hjemme igjen på gården i Lake District kunne ikke Rebanks slutte å tenke på kvinnen ute i havgapet. Hun var røff, nesten utenomjordisk – men virket likevel merkelig kjent. Etter noen år skriver han til henne og spør om han kan komme tilbake. Ta med arbeidsklær og gode støvler, og kom raskt for helsen min er i ferd med å svikte, svarer hun. Rebanks reiser så nordover for å være med på hennes siste sankesesong. Dette er historien om den sesongen. Det er historien om et unikt og eldgammelt landskap, og om kvinnen som holder det i live. Den følger arbeidet hennes fra å bygge små trehytter som skal beskytte ærfuglene når våren kommer, til gleden over det endeløse sommerlyset, når fuglene legger igjen sitt dyrebare dun. Langsomt begynner Rebanks å forstå at denne kvinnen og hennes verden slett ikke er slik han tidligere hadde trodd. Etter hvert som ukene går, blir det som begynte som en flukt forvandlet til en ekstraordinær leksjon i selverkjennelse og tilgivelse.

Fuglevokteren fra Vega

«Det året jeg fylte førtien kjøpte jeg et hus i landsbyen Roquebrun sørvest i Frankrike. Huset var bare mitt. Jeg kjøpte det til meg selv, for lånte penger.» Slik starter Kristin Vallas fortelling Egne steder.

Inspirert av Virginia Woolfs klassiske essay Et eget rom legger Kristin Valla ut på en reise til Frankrike for å skaffe seg et sted å skrive. Med lånte penger og en uforløst roman kjøper hun et gammelt hus i en liten sørfransk landsby.
Drømmen om et eget rom er beskrevet av en rekke betydningsfulle forfattere gjennom historien. For mange ble rommene og husene livsprosjekter som gikk hånd i hånd med forfatterskapet. I Egne steder møter vi forfattere som Amalie Skram, Agatha Christie, Suzanne Brøgger og Halldis Moren Vesaas, idet de renoverer, innreder og dikter. Under hvilke forutsetninger blir litteratur til? Hvor langt går forpliktelsene som mor og ektefelle, og hva slags forpliktelser har man ovenfor seg selv som individ og menneske?

Egne steder er en fortelling om å skape rom for seg selv, om kreativitet, frihet, kjærlighet og estetikk.

Om skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda

Egne steder

Kvar vår dreg odelsjenta Johanne Nyborg frå Oslo til familiegarden på Vestlandet for å hjelpe mor si i lamminga. I boka Tolv dagar i april tek ho lesaren med inn i fjøsen, der ho gjennom tekst og bilete skildrar den vakre og brutale lammingsperioden. Johanne utforskar òg forholdet til mor si, til garden ho voks opp på, og den indre dragkampen mellom bygd og by. I dag lever ho det livet ho ein gong ønskte seg, men under overflata ligg uvissa om kvar ho skal ende opp. Vil ho bli verande i byen, eller vil ho vidareføre arven på garden? Johanne Nyborg (f. 1994) er fotograf og biletkunstnar. Ho kjem frå bygda Berle i Bremanger kommune, men har budd og arbeidd i Oslo i over eit tiår. Tolv dagar i april er hennar første sakprosabok.

Tolv dagar i april

Thomas er diakon og jobber i en kirke i Oslo. Han er ikke kristen, men har valgt yrket fordi han ønsker å være et medmenneske. Gjennom en bekjent møter han en mann som han blir både tiltrukket og litt frastøtt av. Samtalen mellom dem tar en retning han ikke liker, bort fra det hverdagslige og inn i det eksistensielle. I utgangspunktet ville han ha sex med mannen, kanskje til og med utvikle et forhold, men nå som samtalen har fått preg av sjelesorg, føles det som om han står i fare for å utnytte sin rolle som diakon og bryte med yrkesetikken. Sjelesorg er en intenst borende roman som stiller spørsmål om hvordan begjær og tiltrekning skal avstemmes mot det å ta ansvar og ha omsorg for andre.

Sjelesorg

Romanen "Jeg bare" leker med sjangeren og vår tids selvforståelse. Boka handler om parforhold, familielivet med småbarn og spørsmålet om hvor godt vi egentlig kjenner den som står oss nærmest. Familien i romanen består av et par i trettiårene og deres tre barn. Handlingen strekker seg over omtrent ett år, mens moren er hjemme med det yngste barnet. Hun er stort sett fornøyd med livet, og likevel kjennes det som om livet hun lever på et eller annet vis ikke er nok. Da mannen en dag forteller at han trodde hun hadde forlatt ham og barna, begynner hun å se på livet sitt fra et nytt perspektiv. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg bare

Sommerboken handler om Sophia, hennes pappa og farmor som tilbringer sommeren på en vakker øy i den finske skjærgården. Det er en fortelling om forholdet mellom en meget gammel kvinne og en veldig ung jente. De deler erfaringer og lærer av hverandre mens de utforsker øya og omgivelsene. De utvikler et sterkt og intensivt vennskap på tvers av generasjonene. Tove Jansson er kjent som mummitrollets mamma og denne boka for voksne regnes som en klassiker. Omtalen er utarbeidet av BS.

Sommerboken

Sigri Sandberg er eventyrar, forfattar og tobarnsmor. Ho er ei travel dame som er mykje på farten, og når ho får urovekkjande meldingar om sjukdom og død under koronapandemien, lengtar ho etter å finne roa. Ho bestemmer seg for å ro dei over 20 mila i Sognefjorden i ein gamal trebåt, frå ytst i havet i Gulen og mot Luster, der mannen hennar bur. På reisa fortel ho om korleis kvardagen var då fjorden var riksvegen, om då Wergeland seglde der i ein storm i 1832 og om ein ubåtjakt. Ho opplever bølgjer og dramatikk, men også song og nakenbading. Omtalen er utarbeidd av BS.

Neste
Bok

Ro

Lignende bøker: