"«Epp» heter leiligheten her vi sitter. Den har navn etter adressen i Eppendorfer Weg, og etter Axel Jensens roman. Dette er hytta vår. Her oppe på verandaen kan jeg sitte i timevis og se utover menneskene og trafikken. Jeg så deg på lang avstand da jeg kom gående, du satt liksom urørlig og stirret utover bylandskapet. En indianer, tenkte jeg da jeg gikk opp trappen. Den trappen er ukens spenningsmoment. Kommer jeg opp? Jeg kan måle formen på hvordan jeg tar den trappen. Hvor ofte må jeg stoppe? Foreløpig kommer jeg helt opp til annen etasje. Jeg vet ikke hvor lenge jeg gjør det." Ingvar Ambjørnsen har levd mer enn halvparten av livet i Hamburg, og det er her flertallet av bøkene hans er blitt til. Her møter han Alf van der Hagen til en serie åpenhjertige samtaler som til sammen utgjør boka "Ønsk meg heller god tur". Ambjørnsen forteller om oppveksten i Larvik, der han var med i speideren og i Natur og Ungdom og fikk et sterkt og vedvarende forhold til naturen, om tiden han jobbet på psykiatrisk sykehus i Lier og Bergen og som senere ble til debutromanen 23-salen, om det avgjørende møtet med Torstein Hilt i Forfatterforlaget og undergrunnsmiljøet i Oslo, om livet i Hamburg, om rus, angst og alvorlig sykdom. Men aller mest handler det om skriving, om flere tiår med en enorm kreativitet og produksjon som har gjort Ambjørnsen til en av våre aller mest folkekjære forfattere.

Samtaler med Ingvar Ambjørnsen

Ønsk meg heller god tur

Romanen "Jeg bare" leker med sjangeren og vår tids selvforståelse. Boka handler om parforhold, familielivet med småbarn og spørsmålet om hvor godt vi egentlig kjenner den som står oss nærmest. Familien i romanen består av et par i trettiårene og deres tre barn. Handlingen strekker seg over omtrent ett år, mens moren er hjemme med det yngste barnet. Hun er stort sett fornøyd med livet, og likevel kjennes det som om livet hun lever på et eller annet vis ikke er nok. Da mannen en dag forteller at han trodde hun hadde forlatt ham og barna, begynner hun å se på livet sitt fra et nytt perspektiv. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg bare

Så langt tilbake datteren kan huske har moren vært syk. Nå har hun sin egen familie og har verken tid eller ork til å ta seg av moren. Likevel kjenner hun fortsatt mores ordløse grep om hennes eget liv. Det er et rått og sårt portrett av forholdet mellom mor og datter og om hvordan det er å leve tett på psykisk sykdom. Omtalen er utarbeidet av BS.

Tingenes tilstand

Hvordan skal jeg gå frem for å fortelle om denne tiden? De små lommene av tid der det ikke var noen andre vitner: Det er dem jeg ønsker å samle opp, som maneter, og løfte opp mot lyset. Se trådene der inne. Johanne leier et rom i et hvitt hus på landet. Nesten uten å merke det glir hun inn i et forhold til Mikael, mannen som bor der. Det utvikler seg til en livslang kjærlighet. Med forholdet følger Mikaels datter, hans ekskone og det spesielle landskapet som omgir dem. Sytten år senere sitter Johanne alene i huset og begynner å skrive fortellingen deres, mens dagene blir kortere og høst beveger seg over i vinter. Sent på dagen er en roman om kvinnekroppens sykluser, om frykten for å miste den man elsker og om kjærligheten til øyeblikket. En fintfølende og kraftfull skildring av de trådene som binder oss til et sted og til hverandre.

Sent på dagen

"Og det er sannsynligvis et av mine aller tidligste minner fra sommerhuset - at jeg er barn og at jeg står på glassverandaen sammen med Bobo, at hun og mamma har en av sine ordløse krangler, og at krangelen handler om meg. Men jeg er usikker, det er så lenge siden, jeg må lete det frem. Kanskje jeg aldri sto på glassverandaen og laget nye banneord, kanskje er det innbilning og ønsketenkning." Lillen tilbrakte barndommen i sommerhuset, i hvert fall de delene av barndommen som betød noe. Huset tilhørte Lillens bestemor, Bobo. Hun som lignet en ugle, som var dikter, som ikke hadde orden på noen andre ting enn ordene. Nå er både Bobo og mamma døde. Lillen og søsteren må forsøke å rydde opp i det som har vært. Men alle somre ender i høst. Alt som er bygget av mennesker ender i forfall. "En annen barndom" er en roman om å forsøke å rekonstruere en familiehistorie før det er for sent.

En annen barndom

Med albumet «En gang Romsåsgutt alltid Romsåsgutt» ville Don Martin fortelle om sin side av byen. Den sida som ofte ble snakka om, men som sjelden kom til orde selv. Et annet sted i Groruddalen var Zeshan Shakar i gang med et lignende prosjekt, og i 2017 kom romanen «Tante Ulrikkes vei». De nye stemmene var for alvor begynt å nå ut fra Oslo øst. «Kan du høre byen puste ut» tar oss med mellom linjene på Don Martins album, til en oppvekst på Linje 5 Vestli og til det første møtet mellom Martin og Zeshan. Det handler om å fortelle sin egen historie. Boka er en sterk refleksjon over temaer de to kompisene stadig vender tilbake til, som klasse, rasisme, fellesskap og utenforskap. Og om hvordan stedene vi kommer fra, slår rot i oss.

Kan du høre byen puste ut

"This is the way of life", sier Lucy. "The many things we do not know until it is too late." Lucy Barton er en fremgangsrik forfatter som bor i New York. Hun har to voksne døtre og har nylig blitt enke. Et tilfeldig møte fører til at hun og eksmannen William tar opp kontakten igjen. Gjennom mange år hadde de et av-og-på vennskap og var hverandres fortrolige. I boka får vi et tilbakeblikk på de første årene deres på høyskolen, døtrenes fødsler, den vonde slutten på ekteskapet deres og livene de så bygde opp igjen med andre. "Åh William!" handler om gleden og sorgen ved å se barna vokse opp og starte sin egen familie, om å oppdage familiehemmeligheter som endrer alt man trodde man visste om dem som står en nærmest, og den handler om måten mennesker lever og elsker på - mot alle odds.

Åh, William!

Isak vender tilbake til heimbygda etter ein alarmerande telefonsamtale. Han treff igjen sin døyande far og ei syster han aldri har forstått, og no gjer han det han kan for å finne ut av si eiga historie og sanninga om mora. Han veit ikkje kva som skjedde med henne, og no må han navigere seg gjennom sanning og løgn, løyndomar og stillheit. Anders Totland har tidlegare gitt ut barne- og ungdomsbøker, og i 2017 vann han Nynorsk barnelitteraturpris for «Engel i snøen». Omtalen er utarbeidd av BS.

Vintertonar

Forfatteren George Orwell skal ha sagt at god prosa er som en vindusrute. I det første av tre selvbiografiske essay, er det nettopp med en særegen prosa britiske Deborah Levy ser ut på verden. Og det er med Orwells tanker om forfatterens motiver for å skrive som utgangspunkt at Levy utforsker sin egen historie: oppvekst i Sør-Afrika og ungdomstid i England. I essayet ser hun på sin egen skrivepraksis, og hvordan hun som ung kvinne måtte tilkjempe seg sitt eget rom i verden. Omtalen er utarbeidet av BS.

Om å skrive

Sånt jeg ikke vil vite

Mímir Kristjánsson hadde en lykkelig barndom. Han vokste opp med en pappa som var verdens beste historieforteller, og kan ikke huske å ha vært redd for ham en eneste gang. Når faren til Mímir dør, spør han seg hvordan han kan elske faren sin så mye samtidig som han vet at faren var alkoholiker. Med varme, humor, men også en god dose alvor skriver Mímir om å ha alkoholismen i blodet, og om frykten for sin egen skjebne.

Neste
Bok

Pabbi

Lignende bøker: