Vi skal alle dø en dag, men som regel dør våre foreldre før oss. Da får vi som oftest beskjed. Jeg-personen i denne fortellingen får imidlertid ikke vite at en foreldre er dødssyk, eller at faren er død, men får høre det via flere ledd. Han befinner seg i Madrid, og reflekterer over hvordan det har blitt slik at tre ledd får beskjed om farens bortgang før han som er sønnen får beskjed. Omtalen er utarbeidet av BS.

Den siste komle

"Alma gikk til kirkegården og la seg ned på gravflekken som jeg hadde fått utlevert. Det var en isende kald vinterdag og hun krøp sammen på den frosne jorda, tenkte på da vi lå sammen inni magen til mamma. Det kan kanskje også kalles å sørge?" Alma og Edit er tvillingsøstre. Edit spiser ikke, hun forsvinner i skogen, hun går på isen før den er trygg, og nitten år gammel dør hun. Noen år senere reiser Alma tilbake til huset i skogen hvor hun og Edit i perioder vokste opp. Der venter fosterfaren Askild og en vanskelig beslutning. "Syke søster" handler om sykdom som spiser de levende, og om døde som har noe de vil fortelle.

Syke søster

Du lurer ikke meg handler om en far og en datter, om nærhet og avstand til opphavet, om å avslutte liv, og om hva man tar med seg videre og hva man legger igjen i barndommen. Den første gangen jeg fant ham død, var på en helt vanlig onsdag. Å være dyrlege innebærer å bestemme over liv og død, og å vite alt om å dempe smerte. Å være datteren til dyrlegen kan innebære å sette sprøyte på hunden i klinikken i kjelleren, og å være med på hjemmebesøk når et dyr er sykt. Det kan innebære å dykke dypt etter krabber sammen og å ta inn alt levende rundt seg. Mira lærer seg tidlig å stryke medhårs, å sjekke hvor store pupillene til pappa er i dag og å kjenne på redselen for å finne ham død på ekte.

Du lurer ikke meg

11 år gamle Gopi har spilt squash siden hun var gammel nok til å holde i en racket. Når moren plutselig dør, tyr faren til et knallhardt treningsregime for å takle sorgen og eneansvaret, og squashallen blir Gopis verden. Chetna Maroos rørende og usedvanlig vakre debutroman ble nominert til Bookerprisen og sammenlignet med forfattere som Ocean Wuong og Kazuo Ishiguro. Det handler om søstre, squash og sorg, om britisk-indiske familietradisjoner, og om en ensom far som gjør så godt han kan når han plutselig må oppdra tre tenåringsdøtre alene.

Western Lane

Et grønt pledd i den gule solen
Han var lykkelig. Kanskje bare akkurat da
etter at legen hadde slått fast det motsatte
og leggene ble strammere for hver eneste dag

Jeg var lykkelig også. For tiden som spisset seg mot det som skulle skje
Det var vår, vi hadde et grønt pledd når vi var ute
på plassen mellom blokkene

Vi brettet og brettet
Benkene var fortsatt kalde i setet

når vi satte oss med pleddet som en gave mellom oss
i solen

Når et menneske forsvinner, blir også historiene det hadde i seg borte. Men glimt og bilder, inntrykk og minner fins, fra barndom, reiser og gamle og nye slektninger. Noen er håndfaste og konkrete, andre vage og assosiative. Til sammen beskriver Og så vi med våre mangonyrer søkingen etter en fortelling som kan kjennes hel og sann.

Og så vi med våre mangonyrer

Den 27. april sa Paul at han håpet å komme tilbake som et gjenferd. Jeg skriver om gjenferd. Brevene han skrev er gjenferd, de også. Gjenferd. En kjærlighetshistorie er Siri Hustvedts mest personlige utgivelse - et ømt og klokt portrett av to forfatteres samliv gjennom 43 år - fra det første møtet mellom Hustvedt og Paul Auster i 80-tallets New York, til Auster døde av kreft i 2024. Boken er et kjærlighetsbrev og en klagesang. Hustvedt går til historien, filosofien og vitenskapen og undersøker sorgritualer, fornemmelsen av tid som opphører og hvordan kroppen reagerer på savn. Hun retter dirrende kritikk mot dagens USA, og forteller om den voldsomme sorgen i kjølvannet av de tragiske dødsfallene til Austers sønn og hans nyfødte datter. Den rommer også dagboknedtegnelser og eposter, håndskrevne lapper og det som skulle bli Paul Austers aller siste tekst Brev til Miles. Han rakk å skrive 35 sider av det han håpet skulle bli en bok til deres første felles barnebarn, født samme år som han selv døde. Mest av alt er dette uredd og usedvanlig gripende historie om to elskende og skapende mennesker som får tenke, vokse og vikle seg sammen gjennom et halvt århundre. Og om hva som skjer når den ene plutselig er borte.

Gjenferd

Hvordan forholde seg til livet som en ruin? Når morens demens forverres og hun får behov for døgnkontinuerlig omsorg, forandrer Lines verden seg. Det som en gang var et solid eksistensielt reisverk, ligner stadig mer på en ruin hvor det livet hun og moren har levd, ligger i biter rundt henne. Hvordan skal hun klare å holde det samlet? Og samtidig bevare troen på mening og overskridelse i sitt eget og morens liv? Hva skjer med et liv som den levende ikke klarer å forholde seg til? Så vanskelig og så ufattelig enkelt er et rørende og opprørende forsøk på å bevare troen på kontinuitet og tilhørighet i forholdet mor og datter, foreldre og barn.

Så vanskelig og så ufattelig enkelt

Hvor lenge varer en natt? En mann oppsøker barndomshjemmet sitt etter morens bortgang. I et av rommene finner han en stor billedvev. Moren var en ivrig vever, men dette bildet har han aldri sett før. Motivene er fra Draumkvedet, middelalderdiktet om Olav Åsteson som sovnet på juleaften og våknet først etter tretten døgn. Mannen er fortsatt preget av stor sorg etter en tragedie som rammet det samme huset tretti år tidligere. Kan veven om Draumkvedet ha noe med dette å gjøre? Med stor billedlig kraft skriver Vidar Sundstøl om sorg, om å sitte fast, om å drømme, men også om å våkne opp og skille dag fra natt.

Dag fra natt

«Å være flere» viderefører språk og motiver fra Steinar Opstads tidligere utgivelser, som for eksempel far-sønn-forholdet. Men hva skjer med jeget når faren dør? Hva representerer far i sitt fravær? Kan døden til og med by på nye muligheter for jeget? Som det heter i et av diktene: «Døden er at jeg har blitt / ett menneske mindre og ett mer». Snarere enn å konstatere sorgen spør diktene hva sorg og tap er, alvorlig og underfundig, men ikke uten humor. Mot sorg er også imaginasjonen - diktet og diktningen - en vital motkraft, og det samme er kjærligheten. Opstad skriver eksistensielle dikt, som rommer så vel personlige og politiske som metafysiske dimensjoner.

Dikt

Å være flere

Steffen Kvernelands dypt personlige tegneseriebok «En frivillig død», kretser om faren og farens selvmord, da Kverneland var 18 år, og hvordan det har påvirket hans liv. Ved siden av  Kvernelands fremragende tegnekunst har boka dynamisk og nyskapende bruk av familiefotografier. Fremstillingen er nær og sterk, til tider med en befriende humor.
Steffen Kverneland (f. 1963) ble i 2017 tildelt den høythengende Svenska Serieakademiens internationella pris for sitt samlede forfatterskap. For «Munch» (2013) mottok han som første tegneserieskaper Brageprisen i kategori sakprosa. "Munch" er oversatt til 11 språk.

"Det er så klokt, så mesterlig utført .... et dypt rystende verk".
Terningkast 6.
Jon Rognlien, Dagbladet

Neste
Bok

En frivillig død

Lignende bøker: