September 2011. En eldre forfatter er på helsereise til Kretas nordkyst. Den første, grytidlige morgenen går han ned til stranden, folder ut en av hotellets fluktstoler og har nettopp satt seg til med en roman da en svensk reisefelle dukker opp. Svensken tar sitt morgenbad og henvender seg så til forfatteren med en kommentar om boken hans, og slik kommer de i snakk på den morgenkalde stranden. En frostri går gjennom svensken. "- För jävligt kallt", kommenterer han, - sier det deg ingenting? "För jävligt kallt. Statsministern skjuten." Med disse stikkordene fra en konversasjon over politiradio den 28. februar 1986 blir forfatteren hensatt til fortauet i krysset Sveavägen-Tunnelgatan, der den svenske statsministeren Olof Palme ble skutt klokken 23.21. - Jeg burde kanskje presentere meg, sier morgenbaderen. - Mitt navn er Lundin. Jeg så mordet på Olof Palme. "Lundin" er en roman som ganske freidig beveger seg mellom solfylte Kreta og den mørke vinternatten i Stockholm. Det handler om løgn og falske minner, om lesing og fortolkning, om å lytte og ta imot en annens historie. Forfatteren lar seg forføre av Lundins nitide beretning om alle involvertes bevegelser mordnatten, om offeret, vitnene og de mistenkte, og spesielt om Stig Engström, alias Skandiamannen.

Lundin

Claire er kommet fra Sveits til sine besteforeldre i Tokyo på sommerbesøk. Derfra skal hun ta dem med på en siste reise tilbake til hjemlandet Korea, som de flyktet fra under borgerkrigen og aldri har sett igjen. I Tokyo driver bestefar en liten sjappe der folk spiller kulespillet pachinko. Kveld etter kveld åpner han det vesle spillelokalet, som med sine blinkende lys og klirrende kuler gir forhåpninger om raske gevinster. Hjemme i leiligheten har imidlertid samtalene mellom Claire og bestemor gått i stå, og Claire begynner å lure på om Korea-reisen i det hele tatt lar seg gjennomføre. Pachinko-kulene er en smart, sart og forførende utforskning av identitet og utenforskap, gjemte historier og den type ensomhet som man bare kan oppleve innad i en familie. Det er også en fascinerende fortelling om japansk-koreanske forbindelser og den sydende storbyen Tokyo.

Pachinko-kulene

I Kristian Klausens nye roman "Fra en russisk skrivemaskin", ankommer KGB-agenten Mikhail Alekhin Norge i august 1971. Han har overvåket sovjetiske forfattere, malere og journalister i tjue år. Oppdraget i Norge er å finne en dissidentforfatter som har gått under jorden, og iverksette et attentat. Vel framme i Drammen (dit sporene leder), blir han kjent med bibliotekaren Dordi Normann. Dordi er også verge og assistent for sin gamle far Willem - en bildekunstner som trosser fremskreden Alzheimer og fortsetter å male. I møte med Dordi og Willem og deres dedikasjon til kunst, begynner Mikhail Alekhin å nages av ideologisk tvil og skyldfølelse.

Fra en russisk skrivemaskin

Mir og Ruth møtest på fest. Ruth har med seg ei teiknebok, og det første ho gjer er å teikne andletet til Mir. Dei to formar kvarandre og skapar kvarandre om. Belle, den gamle nabodama til Mir, gir ingen råd om kjærleik eller sjukdom. Men ho tar imot hjelp til å vaske vindauga og byr på kokte krabbar, loff og sitronar i bakgarden. Mir trur ho kan vera med Ruth, seier ho. Ho forstår henne ikkje, men på den rette måten. Men Ruth har blå flekkar på brystet etter celleprøve. Ho seier det går bra, men lovar ingenting. Omtalen er utarbeidd av BS.

Ein dag vaknar me og det er sommar

En julikveld i 1966 går en far og hans seks år gamle sønn ombord i et nattog på Oslo Østbanestasjon. Toget skal til Røros. Det er ingen andre passasjerer om bord, og det kommer heller ikke på flere reisende underveis. Konduktør finnes ikke, og er det i det hele tatt noen lokfører der? Gutten sover ikke et sekund på hele turen. Nattehimmelen blir morgenhimmel oppover Østerdalen. Åser avløses av fjell som stadig blir høyere. Telefonledningene langsmed skinnegangen stiger og synker mellom stolpene. Elva i dalbunnen, hesjene på jordene og trærne som vokser i den hvite mosen, synger sanger han aldri før har hørt. Stasjonene de stopper på underveis har folketomme perronger. Reisen utvikler seg til en lysende opplevelse som ikke blir glemt så lenge han lever.

Det tomme toget

Eit barn, som skal heite Johannes og bli fiskar, blir fødd. Ein gammal mann, som heiter Johannes og har vore fiskar, døyr. Mellom dei to ytterpunkta i eit menneskeliv, fødsel og død, spenner denne konsentrert komponerte romanen seg ut i stort format. Johannes' liv er formidla ved dei to punkta, i eit språk som skriv seg inn mot inngangen og utgangen av livet. Den første delen følgjer tankane til Olai, som redd og spent ventar på at kona skal føde han sonen Johannes. Den andre delen er forteljinga om Johannes' veg over til den andre sida, den dagen i livet hans då alt er heilt likt, men likevel heilt forskjellig.

Morgon og kveld

I "Usynlig blekk" skriver nobelprisvinneren Patrick Modiano blant annet om forholdet mellom skrift og glemsel. Romanen handler om hvor mye minnene har å si for oss, og om hvor viktig det er å forstå sin egen historie. Jean Eyben jobbet hos en privatdetektiv i Paris da han var i tyveårene. Mange år senere er det fortsatt én av sakene han ikke klarer å glemme. Noëlle Lefebvre forsvant sporløst den gangen, og hun ble ikke funnet igjen. Da han møter igjen en venn fra ungdomstiden, slår det ham plutselig at Nöelle faktisk kom fra en landsby rett i nærheten av der han selv vokste opp. Omtalen er utarbeidet av BS.

Usynlig blekk

Tante Magni skal begraves på øya hun kommer fra. Det er oppdraget hun har gitt seg selv. Med urna i bagasjen reiser hun tilbake til huset hvor hun tilbrakte barndommens somre. I et forsøk på å gjenopprette gammel urett blir hun konfrontert med slekters gang og ugagn, hvor familien i generasjoner har ført en ujevn kamp mot vilkårene de er gitt. Å bryte med dem skal vise seg å være noe av det vanskeligste som finnes. Jenter i trær er en vilter, fandenivoldsk og sanselig fortelling om barn som vokser opp, barn som gjemmes og barn som aldri finnes. Det er en roman om tap og ensomhet, men også om øyeblikkene av oppbrudd og frihet som åpner for et annet liv. Heidi Mittun-Kjos (f. 1972) debuterte som forfatter i 2021 med den kritikerroste romanen Områder av særlig betydning. Jenter i trær er hennes andre bok.

Jenter i trær

Marcel Proust (1871-1922) vokste opp i et borgerlig, beskyttet miljø like utenfor Paris. I sine unge år førte han en fornem tilværelse blant overklassen, men led samtidig av kronisk astma og trengte tilsyn. Da moren døde i 1905, trakk han seg gradvis tilbake fra offentligheten. Fra 1920 tilbrakte han mye av sin tid på soverommet, hvor han sov om dagen og skrev om natten. Med dette som ytre betingelser skapte Proust den store romansyklusen "På sporet av den tapte tid". Med dette verket var Proust med på å endre romankunsten på avgjørende vis. Den tradisjonelle psykologiske roman ble avløst av en mer innoverskuende og springende fortellerform. Romanen er i en viss forstand også en selvbiografi, en skildring av en kunstners søken tilbake til barndom og oppvekst. Dette bindet inneholder delene "Omkring Madame Swann" og "Balbec". I 2013 var det hundre år siden starten på flerbindsverket På sporet av den tapte tid kom ut i Frankrike.

På sporet av den tapte tid. Bind 2. I skyggen av piker i blomst

Peter er i New York. Han vil løsrive seg fra foreldrene, fra det livet han har ført til nå. Det er hans siste dager her. På gaten blir han tilsnakket av Marcia, som ber om en sigarett. Da han gir henne fyr, holder hun hendene sine beskyttende om hans, så blir han med henne hjem. Det er julaften, den tristeste .aften i året. Men Marcia ler alltid når hun snakker om triste ting. Dette hendte for tretti år siden. Hvordan endret hans liv seg gjennom det som skjedde i de juledagene? Peter vet det ikke lenger, han vet det fortsatt ikke, da han drar av sted til .Vermont for å se Marcia igjen. Men det som venter ham, er mye mer enn svunnen kjærlighet.

Neste
Bok

Marcia fra Vermont

Lignende bøker: