Blikket i Helene Torvunds første diktsamling er kroppslig, sansenært og tett på bevisstheten, samtidig som det fremhever en sterk forbindelse til det materielle og ikke-menneskelige; fugler, dyr, trær, planter; steder og objekter; steiner, fjell og vann. Gjennom sterkt mettede poetiske bilder, men også lett og uanstrengt, trekkes vi inn i et landskap som til tider er gåtefullt og vakkert, andre steder skremmende mørkt og fylt av varslende toner.

Dikt

Gust

Marcel Proust (1871-1922) vokste opp i et borgerlig, beskyttet miljø like utenfor Paris. I sine unge år førte han en fornem tilværelse blant overklassen, men led samtidig av kronisk astma og trengte tilsyn. Da moren døde i 1905, trakk han seg gradvis tilbake fra offentligheten. Fra 1920 tilbrakte han mye av sin tid på soverommet, hvor han sov om dagen og skrev om natten. Med dette som ytre betingelser skapte Proust den store romansyklusen "På sporet av den tapte tid". Med dette verket var Proust med på å endre romankunsten på avgjørende vis. Den tradisjonelle psykologiske roman ble avløst av en mer innoverskuende og springende fortellerform. Romanen er i en viss forstand også en selvbiografi, en skildring av en kunstners søken tilbake til barndom og oppvekst. Dette bindet inneholder delene "Omkring Madame Swann" og "Balbec". I 2013 var det hundre år siden starten på flerbindsverket På sporet av den tapte tid kom ut i Frankrike.

På sporet av den tapte tid. Bind 2. I skyggen av piker i blomst

M. Seppola Simonsen utforsker det kvenske i sin første utgivelse. Det handler blant annet om savnet etter et språk, letingen etter opphavet og nærheten til naturen nord for polarsirkelen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Kvenske dikt

Hjerteskog

Sumarmåne

"Det lille vi vet om Sib" er en samling poetiske prosatekster som i et konsentrert og stilsikkert språk utforsker sammenhengene mellom kropp og sansning, tid og sted, liv og død. Jeget i tekstene befinner seg i et nytt landskap. Hun har nylig fått jobb som vert på et bygdemuseum til minne om den lokale tekstilkunstneren Sib. Gjennom den underlige forbindelsen som oppstår mellom jeget og den avdøde kunstneren, nærmer hun seg erfaringer som ikke alltid kan rommes i det felles språket vi har tilgjengelig. "Det lille vi vet om Sib" er en bok om sykdom og kroppens sårbarhet, om å lære å sanse på nytt, og om å finne en plass blant de levende.

Prosa

Det lille vi vet om Sib

Braiding sweetgrass

Kven skal gråte for den siste haren? Var det grønt er ei oppløysingssoge, ein sørgesong og ein protest, som spring ut av ein klar augeblink i ei elles mørklagd verd. I den stunda da tilværet tar slutt, grip dikta etter det som var, glimt frå ein morgon ved frukostbordet, lydane frå ein radio, ein platespelar eller ein trikk, ei gryande kjensle av at noko er i endring: minne som er i ferd med å forvitre saman med elgen og haren, med eksistensen og ordet. vil hugse men den eine lukta solvarm stein er eitt med den eine smaken sandkorn det eine minnet skrifta i greinene er eitt med det eine håpet var det grønt.

Var det grønt

En februardag i 1972 er Dag O. Hessen på skitur med faren sin i fjellheimen når de kommer over et jervespor i snøen. Den unge Dag overtaler faren til å følge sporet, men etter en halvtimes tid forsvinner avtrykkene etter rovdyret ned en bratt bjørkeli, og de to må gi opp jakten. 50 år senere er han tilbake på det samme stedet for å plukke opp sporet av dyret som unnslapp ham. Faren er for lengst gått ut av tiden, men fjellene ligger der fortsatt, og et sted der ute finnes jerven. Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Med en kjeve sterk nok til å knuse de tykkeste lårbein, og styrke nok til å nedfelle et dyr mange ganger sin egen vekt, bite hodet av det, for så å ta det med seg opp i et tre. Å se dyret i sitt naturlige habitat er svært få mennesker forunt. Jerven, og ønsket om å møte villdyret, er rammefortellingen som utspiller seg i fjellnaturen. Men dette er også en fortelling om tid som går og forandringer vi ikke kan stoppe. Om alt som glipper mellom fingrene på oss. Det vi aldri helt kan fange og temme: En barndom som er forbi, nære familiemedlemmer har gått bort, den ville naturen og et naturmangfold som er i ferd med å forvitre. Og til grunn for alt ligger en dyp kjærlighet og respekt for naturen og biologien, formidlet av en våre mest verdsatte sakprosaforfattere.

Jakten på dyret, meningen og minnene i en krympende natur

Jervesporet

Kva er menneskas plass i landskapet, og bland dei andre artane her på kloden? I desse dikta teiknar forfattaren opp bilete av menneske og natur i gjensidig påverknad, med bilete av skogsarbeid, gardsarbeid og familielivet slik det har vore gjennom lange tider. Lesaren møter også naturen i form av linerler, som reiser mellom Noregs gardstun og Egypts pyramidar, og eiketrær som har kara og frødd seg nordover gjennom Europa over fleire årtusenar. Sigmund Løvåsen har give ut fleire romanar, men dette er forfattarens fyrste diktsamling. Omtalen er utarbeidd av BS.

Med øksene dei haustar inn

Diktsamlinga Liv, eg har drukke leitar i ord og verseliner, minne og bilete etter ein lyrisk kjærleik. Kva andar enno i dikt skrivne for over eit hundreår sidan? Kvar må ein gå for å høyre den daude syngje? Falle inn i orda dine som utfor ein skrent, som eit tre i stormen dreg med seg grunnen og alle røtene, sperrar vegen, opnar landskapet for ny skog, for neste vår.

Neste
Bok

Liv, eg har drukke

Lignende bøker: