Diktsamlinga Liv, eg har drukke leitar i ord og verseliner, minne og bilete etter ein lyrisk kjærleik. Kva andar enno i dikt skrivne for over eit hundreår sidan? Kvar må ein gå for å høyre den daude syngje? Falle inn i orda dine som utfor ein skrent, som eit tre i stormen dreg med seg grunnen og alle røtene, sperrar vegen, opnar landskapet for ny skog, for neste vår.

Liv, eg har drukke

Gjennom et år i og omkring forfatterens hage hjemme i Vermont, foregår en samtale om livet mellom blomstene i hagen, en gartner og en guddom. Blomsten er underlagt nådeløse naturbetingelser akkurat som menneskene, og det sykliske livet i hagen stilles om mot menneskenes hjelpeløshet i møte med livets overganger. Dette er Louise Glücks sjette diktsamling, og er av mange regnet som hennes hovedverk. For denne samlingen mottok hun Pulitzer-prisen i 1993. Omtalen er utarbeidet av BS.

Vill iris

Kven skal gråte for den siste haren? Var det grønt er ei oppløysingssoge, ein sørgesong og ein protest, som spring ut av ein klar augeblink i ei elles mørklagd verd. I den stunda da tilværet tar slutt, grip dikta etter det som var, glimt frå ein morgon ved frukostbordet, lydane frå ein radio, ein platespelar eller ein trikk, ei gryande kjensle av at noko er i endring: minne som er i ferd med å forvitre saman med elgen og haren, med eksistensen og ordet. vil hugse men den eine lukta solvarm stein er eitt med den eine smaken sandkorn det eine minnet skrifta i greinene er eitt med det eine håpet var det grønt.

Dikt

Var det grønt

Dette er en diktsamling om sorg, forsoning, og en søken etter frihet. Diktene spør seg hvordan man kan akseptere å ha blitt forlatt, hvor man skal vende seg når en mor har tatt livet sitt, og hvordan man kan erkjenne det uerkjennelige. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg vil våkne til verden

M. Seppola Simonsen utforsker det kvenske i sin første utgivelse. Det handler blant annet om savnet etter et språk, letingen etter opphavet og nærheten til naturen nord for polarsirkelen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Kvenske dikt

Hjerteskog

Braiding sweetgrass

En februardag i 1972 er Dag O. Hessen på skitur med faren sin i fjellheimen når de kommer over et jervespor i snøen. Den unge Dag overtaler faren til å følge sporet, men etter en halvtimes tid forsvinner avtrykkene etter rovdyret ned en bratt bjørkeli, og de to må gi opp jakten. 50 år senere er han tilbake på det samme stedet for å plukke opp sporet av dyret som unnslapp ham. Faren er for lengst gått ut av tiden, men fjellene ligger der fortsatt, og et sted der ute finnes jerven. Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Med en kjeve sterk nok til å knuse de tykkeste lårbein, og styrke nok til å nedfelle et dyr mange ganger sin egen vekt, bite hodet av det, for så å ta det med seg opp i et tre. Å se dyret i sitt naturlige habitat er svært få mennesker forunt. Jerven, og ønsket om å møte villdyret, er rammefortellingen som utspiller seg i fjellnaturen. Men dette er også en fortelling om tid som går og forandringer vi ikke kan stoppe. Om alt som glipper mellom fingrene på oss. Det vi aldri helt kan fange og temme: En barndom som er forbi, nære familiemedlemmer har gått bort, den ville naturen og et naturmangfold som er i ferd med å forvitre. Og til grunn for alt ligger en dyp kjærlighet og respekt for naturen og biologien, formidlet av en våre mest verdsatte sakprosaforfattere.

Jakten på dyret, meningen og minnene i en krympende natur

Jervesporet

Kva er menneskas plass i landskapet, og bland dei andre artane her på kloden? I desse dikta teiknar forfattaren opp bilete av menneske og natur i gjensidig påverknad, med bilete av skogsarbeid, gardsarbeid og familielivet slik det har vore gjennom lange tider. Lesaren møter også naturen i form av linerler, som reiser mellom Noregs gardstun og Egypts pyramidar, og eiketrær som har kara og frødd seg nordover gjennom Europa over fleire årtusenar. Sigmund Løvåsen har give ut fleire romanar, men dette er forfattarens fyrste diktsamling. Omtalen er utarbeidd av BS.

Med øksene dei haustar inn

På ein kyrkjegard i februar vert eit barn gravlagt. Øyvor var sjuk heile sitt korte liv. Snøen fell over grava, over dei som står rundt og over orda og minna. Omtalen er utarbeidd av BS.

Neste
Bok

Sumarmåne

Lignende bøker: