Eit barn, som skal heite Johannes og bli fiskar, blir fødd. Ein gammal mann, som heiter Johannes og har vore fiskar, døyr. Mellom dei to ytterpunkta i eit menneskeliv, fødsel og død, spenner denne konsentrert komponerte romanen seg ut i stort format. Johannes' liv er formidla ved dei to punkta, i eit språk som skriv seg inn mot inngangen og utgangen av livet. Den første delen følgjer tankane til Olai, som redd og spent ventar på at kona skal føde han sonen Johannes. Den andre delen er forteljinga om Johannes' veg over til den andre sida, den dagen i livet hans då alt er heilt likt, men likevel heilt forskjellig.

Morgon og kveld

Jan Grue er forfatter og professor ved Universitetet i Oslo. Han har barn, han er gift. Han lider også av en medfødt muskelsykdom og er avhengig av rullestol som et hjelpemiddel i hverdagen. I denne selvbiografien skildrer Grue et liv som ligger tett opp til det ordinære, men aldri helt vil bli det. Kroppens sårbarhet er et hovedmoment, og i Grues litterære språk minnes leseren om at vi alle er sårbare, forgjengelige og dødelige. Men dette er også en fortelling om hvordan vi kan arbeide mot det vi ønsker oss og lengter etter, medregnet utfordringene vi har. Omtalen er utarbeidet av BS.

En levnetsbeskrivelse

Jeg lever et liv som ligner deres

Hvor mange måter går det an å være kvinne på? I diktdebuten Vi fødte aldri de barna blir kvinnen født, eller skapt. Hun aker seg opp av myra, åler seg bortover røtter, mose, stein - og må dermed ta stilling til utallige valg: Å reise seg i klassens time eller sitte stille når det ringer ut. Å glede seg til fotballtrening eller glede seg til den er over. Å like eller ikke like blikket i utringningen. Å få barn eller la være. Og etter hvert som valgene tas, blir kvinnen tredelt: Hun er heksa, hora eller mora.

Dikt

Vi fødte aldri de barna

En februardag i 1972 er Dag O. Hessen på skitur med faren sin i fjellheimen når de kommer over et jervespor i snøen. Den unge Dag overtaler faren til å følge sporet, men etter en halvtimes tid forsvinner avtrykkene etter rovdyret ned en bratt bjørkeli, og de to må gi opp jakten. 50 år senere er han tilbake på det samme stedet for å plukke opp sporet av dyret som unnslapp ham. Faren er for lengst gått ut av tiden, men fjellene ligger der fortsatt, og et sted der ute finnes jerven. Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Med en kjeve sterk nok til å knuse de tykkeste lårbein, og styrke nok til å nedfelle et dyr mange ganger sin egen vekt, bite hodet av det, for så å ta det med seg opp i et tre. Å se dyret i sitt naturlige habitat er svært få mennesker forunt. Jerven, og ønsket om å møte villdyret, er rammefortellingen som utspiller seg i fjellnaturen. Men dette er også en fortelling om tid som går og forandringer vi ikke kan stoppe. Om alt som glipper mellom fingrene på oss. Det vi aldri helt kan fange og temme: En barndom som er forbi, nære familiemedlemmer har gått bort, den ville naturen og et naturmangfold som er i ferd med å forvitre. Og til grunn for alt ligger en dyp kjærlighet og respekt for naturen og biologien, formidlet av en våre mest verdsatte sakprosaforfattere.

Jakten på dyret, meningen og minnene i en krympende natur

Jervesporet

Jukgo sipjiman tteokbokkineun meokgo sipeo

Nadia Ansar ble oppkalt etter den rumenske turneren Nadia Comneci. Hun var symbolet på «the perfect 10»; det uoppnåelige, feilfrie og perfekte. Utad var hun den plettfrie datteren, den store kjærligheten til Abid Raja, det gode innvandreralibiet og den velintegrerte psykologen, ekspert på følelser som skam og skyld. Det ingen så var at hun bar på en ryggsekk full av skam og mørke hemmeligheter. Selv ikke Abid visste alt. I ektemannens bestselgende bok Min skyld var hun det forbudte blikket i T-banevognen, kjæresten forkledd i burka, bruden han fryktet aldri ville komme - og kvinnen som gråt på bryllupsnatten. Men Nadias stemme manglet. Med boken Min skam ønsker hun nå å bruke sin personlige og faglige stemme til å fortelle historien om den flinke minoritetsjentas kamp for å få lov til å være seg selv. Om å vokse opp på Ekeberg i Oslo som datter av den lokale kjøpmannen og den eneste jenta i klassen med minoritetsbakgrunn. Om hennes fars halsbrekkende spagat mellom det likestilte, norske samfunnet og den patriarkalske kulturens forventninger. Om kampen for likestilling i forholdet til Abid som fortsatte, selv etter at kjærligheten hadde vunnet fram. Som voksen ser Nadia Ansar flere velutdannede medsøstre med minoritetsbakgrunn gi opp den smertefulle balansekunsten i det likestilte Norge. De blir husmødre med hijab, og noen flytter tilbake til foreldrenes hjemland. Nadia Ansar mener det er skammen som hindrer dem i å leve frie liv.

En historie om forventninger og løsrivelse

Min skam

Hvordan kan vi finne mening i det som kommer? Hva kan vi ta med oss fra det som har vært? Og hva kan skje med oss, hvis vi bare våger å sitte helt stille? Petter Fiskum Myhr, tidligere direktør for Olavsfest i Trondheim, har funnet sin metode for å finne ro. I denne vakre boken om død og liv, om tro og tvil møter vi en far som er til stede for alle, og som peker på det som er viktig. En mor som dør altfor tidlig. Og vi møter en sønn som blir far og etter hvert bestefar, men som alltid vil se på seg selv som en sorgarbeider. Ny dag, ny nåde hjelper deg til å finne stillhet i en verden full av støy.

En fortelling

Ny dag, ny nåde

Umiskjennelig hennes er et diktverk om å miste en mor, og selv å bli mor - om arv, omsorg og løsrivelse. Det er Anngjerd Rustands debut som poet.

Neste
Bok

La femme rompue

Lignende bøker: