«Å være flere» viderefører språk og motiver fra Steinar Opstads tidligere utgivelser, som for eksempel far-sønn-forholdet. Men hva skjer med jeget når faren dør? Hva representerer far i sitt fravær? Kan døden til og med by på nye muligheter for jeget? Som det heter i et av diktene: «Døden er at jeg har blitt / ett menneske mindre og ett mer». Snarere enn å konstatere sorgen spør diktene hva sorg og tap er, alvorlig og underfundig, men ikke uten humor. Mot sorg er også imaginasjonen - diktet og diktningen - en vital motkraft, og det samme er kjærligheten. Opstad skriver eksistensielle dikt, som rommer så vel personlige og politiske som metafysiske dimensjoner.

Dikt

Å være flere

Etter farens død reiser Tove til barndomshjemmet for å rydde. Helt uventet treffer hun Glenn, som hun ikke har sett siden året da alt ble ødelagt. Tove var tretten år den våren bestevennen Mia døde og moren til Tove reiste sin vei. Det var varmt i lufta, de to jentene kunne bade i elva og syklet sammen overalt. Men samtidig var Mia på vei mot noe som Tove ikke hadde tilgang til. Hun fikk med seg så mye av det de voksne gjorde. Og hun begynte å følge etter den nitten år gamle svømmeinstruktøren Glenn. Den siste kvelden forlot Mia festen alene. Hva hendte egentlig den natten? «Etter det kom sommeren» er en roman om hemmeligheter og fordekte hendelser, satt til en svensk småby på åttitallet. Omtalen er utarbeidet av BS.

Etter det kom sommeren

Med raushet, overskudd, presise observasjoner og overraskende vendinger byr Mitt kvite hår i vinden på dikt både til glede og ettertanke. "Eg vandrar helst med henne, ho som framleis er mi brud, framleis like ung og fager som ho var då ho bar liljer i den vesle kyrkja for over førti år sidan: Her, langs strendene går vi. Her har eg lov å vera ein slik tullete gamling som eg vart: litt krøkt, med staven og den grøne frakken og mitt kvite hår i vinden. Eg gjeng i eitt med grønske, raudbrun tare, strandsmelle, fjøresaltgras og med stein som havet sleikjer mjukt. Men stundom brølar det med fròde om kjeften, glefser med kvite tenner mot oss, vi vêrbitne fenomen ved stranda lik tusenårgamle klipper"

Mitt kvite hår i vinden

Alexander Fallos Dopamin er en diktsamling om å få en ADHD-diagnose i voksen alder – og å bli nødt til å leve med den. Dette er triste, varme, frustrerende, humoristiske, energiske og fortvilte dikt skrevet med 20mg Ritalin i kroppen. Forfatteren har selv opplevd å forlate psykiateren med et skriv med diagnosen på i én hånd og en resept i den andre. Og det var det. Hvordan blir fortellingen om et liv når du ser tilbake på det med nye øyne? Kunne ting blitt annerledes? Hva betyr en diagnose? Er den til hjelp eller enda mer bry? Finnes det noe midt imellom? Dopamin er et personlig gravearbeid som tar for seg minner og scener fra et liv med en utbredt diagnose.

Dopamin

Munn mot tømmeret skildrar ein far som blir borte, og eit eg som forsøker å finne fram i verda i dette fråværet. Landskapet er heftig og omskifteleg: Frå jordskorpa som sprekk under døyande dyr, til regn på det trettande døgnet. Men innimellom finst det òg parentesar av sommar, med kortslege gras i frukthagen og ripsflekkar på shortsen. Svanhild Amdal Telnes si tredje diktsamling blandar sorg og livsglede i ei rekke konsentrerte dikt, som til saman blir ei forteljing om kva ein far etterlèt seg.

Munn mot tømmeret

Eit barn som ikkje har språk, ein far som prøver å forstå: I denne diktsamlinga ligg kommunikasjonen tett på tagnaden, kjærleiken tett på sorga. Erlend Skjetne (f. 1988) kjem frå Melhus og arbeider med norskopplæring for innvandrarar. For diktsamlinga Skare (2019) vart han nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris. I 2021 vart Skjetne tildelt NTNUs litteraturpris og Bokhandelens forfattarstipend. For Eit anna blikk fekk han Brageprisen i klassen barne- og ungdomsbøker. For same bok vart han òg nominert til Kritikerprisen.

Alt som skranglar

Farvel til Panic Beach er en roman om en slekt som lever på en scene der blendende lys og avgrunnsdypt mørke avløser hverandre. I en svimlende fortelling som strekker seg fra 1917 og frem til vår tid, følger vi fire generasjoner som vokser opp i Kungstornet i Stockholm. Om somrene reiser de til Panic Beach, en evighetsstrand fylt av dyreskjelett og ensomme barneleker. Mange år senere sitter en datter igjen med minnene om en familie fylt av tapere og opphøyde enere, og det skimrende og skremmende skinnet fra Panic Beach blekner. Sara Stridsberg har skrevet en storartet roman om skyld, sannhet og håp, om å si farvel, til slutt og for alltid. «Knallsterk, traumatisk familiekrønike ... Men hva er det som gjør at jeg opplever boken som en rørende og stor leseopplevelse? Å lese om disse brennemerkete barna, men som voksne skiller seg ut fra de ubesluttsomme, alkoholiserte mennene, fordi de omstiller seg og stiller krav, skaper likevel et lys i denne tussmørke romanen. For det motstridende i Stridsbergs prosa er at den er varm, selv med det knivskarpe blikket på livets skrøpelighet.» Stein Roll, Adresseavisen (Terningkast 5) «Vakker og tragisk familiehistorie. (...) ... en melankolsk og blendene roman om en bedrukken familiehistorie ... Stridsberg beskriver hjerteskjærende alkoholismens destruksjon, ikke minst slik den observeres fra barnas side. Hun får oss til å kjenne på det ambivalente lyset og varmen som alkoholen skaper, det som tidlig fester seg hos barna når foreldrene åpner flaskene. (...) En vakker, tragisk roman.» Ragnar Misje Bergem, Vårt Land «Stridsbergs empatiske, estetiserande, og delvis mørke måte å skrive fram einsemd og erfaringar av tap på, er ein av grunnane til at ho er ein av dei forfattarane eg set høgt i skandinavisk samtidslitteratur.» Margunn Vikingstad, Morgenbladet «Strandlektyre for melankolikere og svermere. Sara Stridsberg er usedvanlig god til å skildre stemninger, selv om de fleste går i moll. Metaforene, om det nå dreier seg om døde hvaler som skyller i land på stranden, eller teater grupper som setter opp teater stykker av Anton Tsjekhov, sitter som de skal.» Knut Hoem, NRK «Kanskje er det like greit å la den kompetente Sara Stridsberg servere deg familiehemmeligheter fra de mørkeste krokene, med dunlette sveip fra språkets øverste hylle. (...) Sara Stridsberg har enda en gang løftet de elendige inn i lyset. Gjennom forfatterens språk puster de på oss, noen ganger så sterkt at det føles som en lettelse å komme ut av fortellingen.» Turid Larsen, Dagsavisen «Hun står som en åpenbar inspirasjonskilde for lesere og andre skrivende. Samtidig kan jeg ikke komme på noen forfattere som egentlig ligner. Stridsberg er, ja, solitær. (...) Hun klarer å stå helt på innsiden av, og snakke fra, et sted der alt er tapt og ødelagt. Det blir for tamt å omtale dette som en «sjelden evne». Det står mer for meg som et slags kall, som et stykke på vei handler om å gi stemme til stemmeløse, et språk til dem som er frarøvet det. (...) Hun lar kjærlighetens lys og voldens realitet få eksistere samtidig, uten at det ene usynliggjør det andre. Det er i seg selv en stor litterær bragd.» Kaja Schjerven Mollerin, Klassekampen

Farvel til Panic Beach

Et frø er et barn er en Dahlia, og en mann som bysser et barn er en vakker mann. En hage full av brunsnegler. Huset og hagen, og truslene som henger over dem. Livsgrunnlaget, både det personlige og det kollektive, er alltid skjørt. Gjennom en intens indre monolog fører jeget en samtale med seg selv. Diktene er fulle av paradokser, og kretser rundt temaer som frihet og ansvar  på en måte som overbeviser dypt.

Barnet er som skåret ut av tung silke

Som skyene skygger snøen er en samling dikt om de reisene som former et menneskeliv. Reisene man tar med en familie og dem man tar helt alene, i minner, i litteraturen eller i musikken. Men også de reisene som bare er den korte, men til tider uoverkommelige avstanden fra ett menneske til et annet. Det handler om arbeid, kjærlighet, alderdom og tap. Og det handler om savn og nostalgi, om Amerika, Leonard Cohen, George Best og Dylan Thomas. Som skyene skygger snøen er en manns blikk bakover i livet og utover i verden, i en samling som viser Levi Henriksens utrettelige lojalitet til menneskene som forsøker å leve med sårene livet har gitt dem. Anmelderne sier: «Levi Henriksens nye diktsamling er ei perle. Finstemt, øm og vidunderlig vakker. […] Vi har flere betydelige diktere som kommer med samlinger i høst, men jeg våger likevel allerede å utrope Som skyene skygger snøen til kanskje årets beste.» Anders Neraal, Bok365 «Sterk og stor poesi.» Roger Ødegård, Indre Akershus Blad «… det er mange sider av virkeligheten som Levi Henriksen skal innom før han vender hjem. Kanskje er det nettopp dette mangfoldet som gir en særlig styrke til Levis nye diktsamling.» Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad «… i diktene hans, som novellene og romanene hans, er ikke temaene bare mellom svart og hvitt, men alt annet enn svart og hvitt. De er rause, varme, vennlige. De tar folk inntil seg framfor å støte dem fra seg.» Cathrine Loraas Møystad, Østlendingen «… en jordnær, men kjærlig, hyllest til livet og mennesket. Om opp og nedturer, om de viktige øyeblikkene av (selv)erkjennelse i hverdagen, om kjærlighet, takknemmelighet, sorg og tap. Og selvfølgelig om litteratur, musikk og Amerika.» Raumnes (dagens anbefaling)

Dikt langs veien

Som skyene skygger snøen

mor snakker til meg slik jeg snakker til meg selv og til min egen datter jeg ligner mer og mer på moren min alle sier det nesten som søstre tenker jeg tenker nei vil ikke være søster med mor For hvert år som går, blir aldersforskjellen mellom mor og datter visket ut. Til slutt er begge gamle, sammen. Hva skjer da med mor-barn-relasjonen? I "Ringer mor" møter vi en kvinne og hennes gamle mor. Diktsyklusen sirkler rundt jegets forhold til moren og forholdet mellom mødrene bakover i den danske, høyborgerlige morsslekten. Det ville barnet jeget bar i seg som liten, dukker frem igjen i et forsinket opprør mot en mor hun både lengter etter og vil være fristilt fra - og som det er umulig å forestille seg at en dag skal være borte.

Neste
Bok

Ringer mor

Lignende bøker: