På dødsleiet innrømmer moren at hun har løyet for sønnen. Både hennes far og bror hadde den samme arvelige sykdommen som han. Han har forsøkt å snakke med moren, men hun har tiet. Da datteren hans blir gravid, blir det enda viktigere å få vite sannheten. Hele stamtreet må være kjent for at ny medisin skal kunne virke. Den skjulte familiehistorien avdekkes etter hvert lag for lag. Dette er en frittstående oppfølger av romanen «Det hvite badehuset». Omtalen er utarbeidet av BS.

Det siste fotografiet

"«Epp» heter leiligheten her vi sitter. Den har navn etter adressen i Eppendorfer Weg, og etter Axel Jensens roman. Dette er hytta vår. Her oppe på verandaen kan jeg sitte i timevis og se utover menneskene og trafikken. Jeg så deg på lang avstand da jeg kom gående, du satt liksom urørlig og stirret utover bylandskapet. En indianer, tenkte jeg da jeg gikk opp trappen. Den trappen er ukens spenningsmoment. Kommer jeg opp? Jeg kan måle formen på hvordan jeg tar den trappen. Hvor ofte må jeg stoppe? Foreløpig kommer jeg helt opp til annen etasje. Jeg vet ikke hvor lenge jeg gjør det." Ingvar Ambjørnsen har levd mer enn halvparten av livet i Hamburg, og det er her flertallet av bøkene hans er blitt til. Her møter han Alf van der Hagen til en serie åpenhjertige samtaler som til sammen utgjør boka "Ønsk meg heller god tur". Ambjørnsen forteller om oppveksten i Larvik, der han var med i speideren og i Natur og Ungdom og fikk et sterkt og vedvarende forhold til naturen, om tiden han jobbet på psykiatrisk sykehus i Lier og Bergen og som senere ble til debutromanen 23-salen, om det avgjørende møtet med Torstein Hilt i Forfatterforlaget og undergrunnsmiljøet i Oslo, om livet i Hamburg, om rus, angst og alvorlig sykdom. Men aller mest handler det om skriving, om flere tiår med en enorm kreativitet og produksjon som har gjort Ambjørnsen til en av våre aller mest folkekjære forfattere.

Samtaler med Ingvar Ambjørnsen

Ønsk meg heller god tur

Den norske billedkunstneren Sverre Bjertnæs har gjennom 25 års karriere reist rundt i Norge, Europa og USA og holdt utstillinger av egne verk, og samlet verk fra andre kunstnere han beundrer. Samtidig har han balansert kunsten med et vanskelig forhold til alkohol. I denne essaysamlingen tar han utgangspunkt i bilder han har samlet fra læremestere, venner og forbilder, for å dele historier fra eget liv. “Mine bilder” forteller en ærlig og sterk historie om kunstnerskap, vennskap, arbeidsfellesskap, og veien gjennom et tungt alkoholmisbruk. Omtalen er utarbeidet av BS.

Om kunst og alkoholisme : essays

Mine bilder

Som 23-åring fikk Ragnhild Holmås sykdommen myalgisk encefalopati (ME). Hun opplevde at det å bli trodd ble en minst like stor utfordring som selve sykdommen; hun følte seg mistenkeliggjort av leger, Nav, arbeidsgivere, og venner og familie. 800.000 nordmenn blir regnet som usynlig syke, altså har de fysiske sykdommer en ikke umiddelbart kan se. Med denne boken vil forfatteren skape mer forståelse rundt det å ha en usynlig sykdom, og få fordommer og myter til livs. I tillegg til å fortelle sin egen historie gir Ragnhild Holmås tips til hvordan en kan være en best mulig støttespiller for noen som lever med en usynlig sykdom. Omtalen er utarbeidet av BS.

Men du ser ikke syk ut

Jan Grue er forfatter og professor ved Universitetet i Oslo. Han har barn, han er gift. Han lider også av en medfødt muskelsykdom og er avhengig av rullestol som et hjelpemiddel i hverdagen. I denne selvbiografien skildrer Grue et liv som ligger tett opp til det ordinære, men aldri helt vil bli det. Kroppens sårbarhet er et hovedmoment, og i Grues litterære språk minnes leseren om at vi alle er sårbare, forgjengelige og dødelige. Men dette er også en fortelling om hvordan vi kan arbeide mot det vi ønsker oss og lengter etter, medregnet utfordringene vi har. Omtalen er utarbeidet av BS.

En levnetsbeskrivelse

Jeg lever et liv som ligner deres

18 år gammel lar Marie seg frivillig legge inn på akuttpsykiatrisk på Blakstad. Derfra blir det verre. En rystende sterk fortelling fra stedet ingen ønsker å være. Ressurssterke foreldre, enebolig i Bærum. Men noe er galt. Marie begynner å sulte seg, hun selvskader. Etter hvert lærer hun seg å skyte heroin på YouTube - alt for å dempe stemmene i hodet. Men stemmene slutter ikke å prate. Hun sendes inn og ut av lukket avdeling, legges i belter og får elektrosjokk - ingen.ting hjelper. Systemet sliter, hun sliter. Og midt i alt kaoset finnes det humor, håp og enkeltmennesker som blir avgjørende når systemet svikter.

En innsideberetning fra lukket avdeling

Er jeg på jorden som de sier?

I Min medisin forteller Gunhild Stordalen om de fem pilarene som holder henne oppe i hverdagen: Søvn, mat, trening, meditasjon og nærhet, og om den selvransakende reisen til det friske, gode livet hun lever i dag. Hun deler raust og personlig om den vinglete veien fra en tvangspreget og misforstått sunn livsstil, via livstruende sykdom, til sin nye helseforståelse. Mange av historiene har hun aldri fortalt tidligere. Gjennom Gunhilds beretning blir vi inspirert til å leve sunnere og mer i takt med naturen, tenke i større sammenhenger og bli uendelig mye snillere med oss selv - til beste både for oss og for verden. Gunhilds inntekter fra boka går uavkortet til stiftelsen EAT

Fem pilarer til bedre helse og et godt liv

Min medisin

Henrik er 11 år første gang han strekker seg ut på et badegulv - leende, gråtende, ekstatisk - i alkoholrus. Da han begynner å studere til siviløkonom, har foreldrene forsøkt alt for å hjelpe ham med alkoholismen. Og Henrik er flink til å slutte å drikke, men flinkere til å starte igjen. På studiene møter han Sofie, som forstår både Mozarts pianokonserter og de mest avanserte regnestykker med samme letthet som hun tømmer en flaske. Da Henrik og Sofie flytter sammen, endrer noe seg mellom dem. Hun slutter å drikke, men det gjør ikke Henrik. Diktsamlingen skildrer alkoholikerens tilværelse og tilstand, i glimt som varierer fra det humoristiske til det fortvilende eller patetiske. Forfatteren nevner Baudelaire og Frank O'Hara som inspirasjonskilder. Omtalen er utarbeidet av BS.

Når jeg drikker

Det finnes en livsendrende kraft i nær-døden-opplevelser, og forfatter Maggie O’Farrell har mange slike. Boken skildrer 17 øyeblikk fra hennes eget liv: sykdommen som gjorde henne sengeliggende som barn, en livsfarlig hendelse i tenårene, et møte med en fuglekikker ved et avsidesliggende tjern, og ikke minst, kampen for å beskytte en kronisk syk datter fra døden. Bokens 17 kapitler har titler som henspiller på den utsatte kroppsdelen i det enkelte kapittel. Forfatterens prosa beskrives som stram og ladet med tilbakeholdte følelser. Omtalen er utarbeidet av BS.

Ett hjerteslag fra døden

Jeg er, jeg er, jeg er

Den er rørende, rammende og redselsfull, men også lys, leken og livsbejaende. Det handler om å miste seg selv, og om veien tilbake igjen til den man er. Om å bli kjent med seg selv på nytt gjennom litteraturen og å finne tilbake til sitt eget språk. Det handler om en altfor varm sommer og lengselen etter kulde og klarhet. Det er roman om mot og styrke og ukuelig vilje, fortalt med snert og humor.

Neste
Bok

Hennes siste fantastiske dager

Lignende bøker: