Odd Nordstoga er ein av Noregs mest folkekjære artistar. I denne boka fortel han si eiga historie. "Eg har bestemt meg for å legge alt skamvit til sides og fylgje meg sjølv med tastatur. Eit slags reality show på papir blir det vel. Eg skal hente fram minne frå stadene mine, frå vegane mine og folket mitt, for det er dei som ligg mellom linjene i musikken min. Fortelje fram baklandet til songane mine. Det er det eg skal prøve på. Der ligg historia mi òg, historia om ein som starta på trekkspel som åtteåring og lét musikken vise vegen heilt hit. Eg håpar det blir ei bok om ein spelemann, for det synest eg er ein fin ting å vera. Å, kunne eg vera ein spelemann!" Spelemann er ei personleg forteljing om å vekse opp på gard, om å vera betre til å spela trekkspel enn fotball, om familielivet og songskapinga heime på Nordstrand og om det såre og det fine med å ha ei syster som er annleis.

Spelemann

Like før jeg fylte fire, forsvant nesten all hørsel. Mine foreldre var sjokkert over plutselig å miste mye av kontakten med sin førstefødte. Legene var usikre på mine utsikter. Kunne jeg utvikle et eget språk? Ville jeg bli helt døv? Skolegangen ble ikke enkel. Likevel var det alltid klart for meg at jeg skulle bli journalist, selv om yrket ikke akkurat egner seg for tunghørte. Lenge tenkte jeg ikke over disse spørsmålene. Jeg gikk bare rett frem. De senere årenes ordskifte om identitet har bidratt til mer refleksjon. Jeg er mye mer enn bare tunghørt. Likevel betyr funksjonshemmingen nok mer enn jeg har villet medgi. Det inkluderer en diskriminering jeg før hadde lett for å føyse bort. Hørselshemmede utgjør den største og samtidig minst synlige minoriteten i Norge. Hvorfor gir alle blaffen i teleslynger og annen tilrettelegging for flere hundre tusen nordmenn? Hvorfor finnes det ingen kjente hørselshemmede? Er handikapet usexy? Er det forbundet med mye skam?

Et liv som tunghørt

Hæ?

På dødsleiet innrømmer moren at hun har løyet for sønnen. Både hennes far og bror hadde den samme arvelige sykdommen som han. Han har forsøkt å snakke med moren, men hun har tiet. Da datteren hans blir gravid, blir det enda viktigere å få vite sannheten. Hele stamtreet må være kjent for at ny medisin skal kunne virke. Den skjulte familiehistorien avdekkes etter hvert lag for lag. Dette er en frittstående oppfølger av romanen «Det hvite badehuset». Omtalen er utarbeidet av BS.

Det siste fotografiet

Instukid?er en rystende og litterær fortelling fra innsiden av barne- og ungdomspsykiatrien, sett gjennom øynene til en 15 år gammel jente, som senere skulle bli klinisk psykolog. Der TV-serier?som Instukids?på NRK har gitt oss historier om ungdom på barnevernsinstitusjoner, gir Johanne Rogndal en dypere innsikt i hvilke utfordringer pasienter og behandlere møter i psykisk helsevern for barn og unge. Gjennom hennes rå skildringer får vi innblikk i livet på en ungdomsavdeling, hvor hun som femtenåring tilbrakte nesten to år. På den ene siden låner Rogndal oss blikket til den sårbare ungdommen, på den andre siden stiller hun som psykolog nødvendige, kritiske spørsmål til behandlingen av ungdom på institusjon, og viser hvordan hennes opplevelser av tvangsbruk og isolasjon har formet hennes syn på sårbarhet og menneskeverd. Instukid er?en bok om å være ung og uten stemme i et system som risikerer å svikte de mest sårbare. Det er en historie om overlevelse, motstandskraft og om verdien av å bli hørt og sett. Den viser hvorfor det å bli forstått er avgjørende, og den viser hvordan det å ikke bli forstått kan få dyptgripende og langvarige konsekvenser.

Mine år på ungdomsavdeling

Instukid

Ung mann vil ut er ein memoarroman som går tett på eit ungt sinn og ein tidsepoke. På seinsommaren i 1963 flytter den fjorten år gamle Edvard til Molde. Han skal gå på realskulen, som det heitte da, i byen - ein småby, riktignok, men så mykje større enn bygda han flytter frå. Han er ung, og han vil ut. Meir enn seksti år seinare skriv den aldrande Edvard han fram: den unge mannens bitre nederlag, store fryd, gnagande tvil og grenselause ambisjonar.

Ung mann vil ut

Den norske billedkunstneren Sverre Bjertnæs har gjennom 25 års karriere reist rundt i Norge, Europa og USA og holdt utstillinger av egne verk, og samlet verk fra andre kunstnere han beundrer. Samtidig har han balansert kunsten med et vanskelig forhold til alkohol. I denne essaysamlingen tar han utgangspunkt i bilder han har samlet fra læremestere, venner og forbilder, for å dele historier fra eget liv. “Mine bilder” forteller en ærlig og sterk historie om kunstnerskap, vennskap, arbeidsfellesskap, og veien gjennom et tungt alkoholmisbruk. Omtalen er utarbeidet av BS.

Om kunst og alkoholisme : essays

Mine bilder

Som 23-åring fikk Ragnhild Holmås sykdommen myalgisk encefalopati (ME). Hun opplevde at det å bli trodd ble en minst like stor utfordring som selve sykdommen; hun følte seg mistenkeliggjort av leger, Nav, arbeidsgivere, og venner og familie. 800.000 nordmenn blir regnet som usynlig syke, altså har de fysiske sykdommer en ikke umiddelbart kan se. Med denne boken vil forfatteren skape mer forståelse rundt det å ha en usynlig sykdom, og få fordommer og myter til livs. I tillegg til å fortelle sin egen historie gir Ragnhild Holmås tips til hvordan en kan være en best mulig støttespiller for noen som lever med en usynlig sykdom. Omtalen er utarbeidet av BS.

Men du ser ikke syk ut

Jan Grue er forfatter og professor ved Universitetet i Oslo. Han har barn, han er gift. Han lider også av en medfødt muskelsykdom og er avhengig av rullestol som et hjelpemiddel i hverdagen. I denne selvbiografien skildrer Grue et liv som ligger tett opp til det ordinære, men aldri helt vil bli det. Kroppens sårbarhet er et hovedmoment, og i Grues litterære språk minnes leseren om at vi alle er sårbare, forgjengelige og dødelige. Men dette er også en fortelling om hvordan vi kan arbeide mot det vi ønsker oss og lengter etter, medregnet utfordringene vi har. Omtalen er utarbeidet av BS.

En levnetsbeskrivelse

Jeg lever et liv som ligner deres

18 år gammel lar Marie seg frivillig legge inn på akuttpsykiatrisk på Blakstad. Derfra blir det verre. En rystende sterk fortelling fra stedet ingen ønsker å være. Ressurssterke foreldre, enebolig i Bærum. Men noe er galt. Marie begynner å sulte seg, hun selvskader. Etter hvert lærer hun seg å skyte heroin på YouTube - alt for å dempe stemmene i hodet. Men stemmene slutter ikke å prate. Hun sendes inn og ut av lukket avdeling, legges i belter og får elektrosjokk - ingen.ting hjelper. Systemet sliter, hun sliter. Og midt i alt kaoset finnes det humor, håp og enkeltmennesker som blir avgjørende når systemet svikter.

En innsideberetning fra lukket avdeling

Er jeg på jorden som de sier?

Den er rørende, rammende og redselsfull, men også lys, leken og livsbejaende. Det handler om å miste seg selv, og om veien tilbake igjen til den man er. Om å bli kjent med seg selv på nytt gjennom litteraturen og å finne tilbake til sitt eget språk. Det handler om en altfor varm sommer og lengselen etter kulde og klarhet. Det er roman om mot og styrke og ukuelig vilje, fortalt med snert og humor.

Neste
Bok

Hennes siste fantastiske dager

Lignende bøker: