En hverdag i Oslo rundt år 2000: Å vaske seg i vann fra en bøtte om vinteren. Å stjele strøm fra naboen med en skjøteledning tredd gjennom et hull i ytterveggen. Å ruse seg sammen med foreldrene sine. Bli fratatt barndomshjemmet, trave gatelangs i kulda, alltid skitten, konstant på jakt etter et sted å sove. Gater jeg har levd er en fortelling om skammen ved å mangle det grunnleggende og samtidig holde sammen i beinhard familielojalitet. Nikolai Torgersen reflekterer klokt om arvelig fattigdom, utenforskap og sykdom i et språk som er like energisk og springende som det er velformulert. Det handler om hvordan det faktisk er å lære seg å svømme på egenhånd, og om en skapertrang som gjør det mulig å bryte ut av et helvete. «Røsker tak i deg. En oppvekstskildring uten sitt like i norsk litteratur. (...) Skildringen av hovedpersonens år som hjemløs rusmisbruker, og den fornedrende opplevelse av hele tiden å måtte tigge seg til et sted å sove for natten, glemmer jeg aldri. (...) Nikolai Torgersen skriver rett frem og konkret, samtidig som han fortløpende reflekterer over hva han forteller. Romanen er en slags folkelivsskildring fra et sosialt lag de aller færreste av oss noen gang kommer i kontakt med. (...) «Gater jeg har levd» er ingen perfekt eller flink bok. Men den røsker tak i deg, og du slipper ikke unna!» Sindre Hovdenakk, VG (Terningkast 6) «Nikolai Torgersen kan mer enn å male. Debutboken hans er forbløffende god. Sjelden har jeg støtt på en så stødig debutantstemme. (...) Gater jeg har levd beviser at det er langt mer ved Torgersen enn en trist barndom. (...) maken til velformulert debutant skal man lete lenge etter. (...) Gater jeg har levd er en helt usedvanlig debut.» Anne Cathrine Straume, NRK (Terningkast 5) «... en knallsterk livsskildring. (...) En helt unik skildring av en oppvekst fylt av fattigdom, rus og hjemløshet i et stadig mer velstående Norge. (...) Jeg kan ikke huske å ha lest like intense skildringer av å flakke omkring i Oslo og søke tilflukt i rus for å glemme livet man lever.» Marius Wulfsberg, Dagbladet (Terningkast 5) «Hvitglødende memoarer fra kunstsensasjon. Nikolai Torgersen skriver rystende godt om sex, rus, psykiatri og en ekstremt traumatisk oppvekst. (...) Det finnes ingen sval avstand, alt brenner. Til tider er det så man mister pusten. (...) Til tross for all lidelsen, er «Gater jeg har levd» påfallende blottet for selvmedlidenhet. Nikolai Torgersen viser seg snarere som en skarp og perspektivrik analytiker, som både kan problematisere sin egen rolle som «leverandør for voyeurismen som skriker etter påfyll» - og løfte sin besynderlige livshistorie til et punkt hvor den avdekker noe sentralt om klasse, rang og samfunnsinstitusjoner i det nyliberale Norge.» Leif Bull, Dagens Næringsliv «Med distanse og tindrende klare setninger, fortalt fra hodet via kroppen, tenker han rundt kunst, om lojaliteten og kjærligheten til sine foreldre, filleproletariatet som ingen, som ikke har opplevd selv, forstår at finnes i rike Norge (...) Det unge talentet fra fattige kår, som beskriver en virkelighet de færreste lesere av litteratur har noen som helst erfaring med, forvalter en enorm kraft ved å fortelle sin virkelighet på helt egne vilkår.» Hilde Slåtto, Vårt Land «Nikolai Torgersens debutbok er hudlaus, eg er mållaus. (...) Torgersen har eit rikt og nyansert, og liksom klokkeklart språk, som dreg lesaren inn, det er vanskeleg å legge boka frå seg. (...) Han skildrar det lågaste, det uslaste, på ein så open, uklanderleg litterær måte ... (...) Av og til er det fint å få språk for erfaringane. Takk. Med den briljante og usentimentale pennen til Torgersen blir Gater jeg har levd til ei stor, sterk og uunnverleg lesaroppleving.» Ingvild Bræin, Dag og Tid «Denne bokas styrke er at den omhandler et liv preget av fattigdom, rusproblemer og psykiske lidelser uten å bli sentimental. Det er til dels ganske drøye ting som beskrives, men fortellerstemmen kaver seg sjelden opp, det er mer som om den observerer alt utenfra og katalogiserer inventaret i den fattige hverdagens generelle elendighet.» Espen Grønlie, Bokvennen Litterær Avis «Han skildrer med et glødende nærvær en uvanlig tøff oppvekst, og senere et omflakkende og utrygt tidlig voksenliv, preget av omsorgssvikt, rus, fattigdom, kriminalitet og psykiske problemer. Det er brutalt, men blir aldri bittert, kanskje takket være Torgersens plutselige og spektakulære kommersielle gjennombrudd som billedkunstner. Den personlige beretningen, full av hårreisende episoder og hjerteskjærende detaljer, byr også på spiss analyse av det norske klassesamfunnet sett helt nedenfra.» Leif Bull, Dagens Næringsliv

Gater jeg har levd

Med albumet «En gang Romsåsgutt alltid Romsåsgutt» ville Don Martin fortelle om sin side av byen. Den sida som ofte ble snakka om, men som sjelden kom til orde selv. Et annet sted i Groruddalen var Zeshan Shakar i gang med et lignende prosjekt, og i 2017 kom romanen «Tante Ulrikkes vei». De nye stemmene var for alvor begynt å nå ut fra Oslo øst. «Kan du høre byen puste ut» tar oss med mellom linjene på Don Martins album, til en oppvekst på Linje 5 Vestli og til det første møtet mellom Martin og Zeshan. Det handler om å fortelle sin egen historie. Boka er en sterk refleksjon over temaer de to kompisene stadig vender tilbake til, som klasse, rasisme, fellesskap og utenforskap. Og om hvordan stedene vi kommer fra, slår rot i oss.

Kan du høre byen puste ut

Det foregår en vielse i Oslo i 2006. Bruden er 13 år, brudgommen er en eldre fetter. De neste årene lever tenåringsjenta som gift hver helg, og da hun begynner på videregående, må hun flytte sammen med ektemannen på heltid. Etter tre år i tvangsekteskapet flykter hun for livet og klarer å varsle norske myndigheter. Store deler av familien hennes arresteres, og kort tid etter dømmes de til fengselsstraff i det som kalles den mest alvorlige tvangsgiftesaken i Norge noensinne. Jenta hasteflyttes til den andre siden av landet og får skjult identitet. Hennes nye navn blir Daniella. Hvordan kunne dette foregå - i Norge, i vår samtid? Hvor kan du rømme når din nærmeste familie ikke vil hjelpe deg? Og hvordan kommer du levende ut av en ungdomstid preget av skam overgrep og trusler? 1178 netter er Daniellas historie og samtidig en nådeløs nærstudie av æreskultur i fri dressur, fortalt av Daniella selv til Marte Spurkland.

Historien om et tvangsekteskap

1178 netter

«Mange av oss som opplever rasisme, er så like dere at vi ikke blir fremmede før vi snakker med aksent.» Ewa Sapiezynska er én av mange tusen polakker i Norge. Dette er hennes bekymringsmelding og kjærlighetserklæring til landet hun har gjort til sitt eget. Gjennom sin egen historie, og i møte med andre polakker i Norge, gir Sapiezynska oss et unikt innblikk i landets største innvandrergruppe. «Jeg er ikke polakken din» er en personlig og politisk beretning om et Norge vi sjelden hører om, fortalt med nærhet, varme og engasjement. Det er en historie om fordommer, fremmedhet og utenforskap - men også om tilhørighet og møter mellom mennesker, og om hva vi kan gjøre for å se forbi merkelappene vi klistrer på hverandre.

Jeg er ikke polakken din

Klassekampen-journalist Yohan Shanmugaratnam, bruker i denne boken sin egen historie og familiebakgrunn for å berette om det flerkulturelle, om rasisme og det å være «den andre» i et Norge som har blitt påvirket og forandret etter drapet på Benjamin Hermansen, anslaget mot tvillingtårnene i New York, 22. juli og politidrapet på George Floyd. Omtalen er utarbeidet av BS.

Vi puster fortsatt

Sumaya Jirde Ali har, siden hun trådte fram på den offentlige scenen som attenåring, vært en viktig og sentral stemme i samfunnsdebatten. I denne dypt personlige boken, formet som en samtale med sitt yngre jeg, reiser hun sentrale spørsmål ved hvordan rasisme virker og hva den fører til, selv i små, daglige doser. Det er en like bevegende som tankevekkende tekst som ikke kan etterlate noen lesere ubemerket. Sumaya Jirde Ali (f. 1997) er en norsk-somalisk samfunnsdebattant, litteraturkritiker, dramatiker, forfatter og poet.

Dagboksopptegnelser om norsk rasisme

Et liv i redningsvest

Et bilde av forfatterens mor da hun var svært ung viser en lykkelig og fri kvinne, i full fart på vei mot fremtiden. Bildet er både likt og ulikt den moren han husker fra barndommen. Hun levde store deler av livet i fattigdom og nød, avskåret fra alt, ydmyket og knust av mennene i livet sitt. Eksistensen hennes virket alltid dominert av den doble undertrykkelsen i både klasse og kjønn. Men en dag, da hun var 45 år gammel, gjorde hun opprør mot livet hun hadde blitt tvunget inn i. Hun flyktet, og litt etter litt vant hun tilbake friheten sin og gikk gjennom en utrolig metamorfose. Omtalen er utarbeidet av BS.

En kvinnes frigjøring

J.D. Vance har vokst opp i et fattig arbeiderklassemiljø preget av nasjonalisme, rusproblemer og høy arbeidsledighet. I «Hillbillyens klagesang» beskriver han sin egen klassereise, men også de strukturelle og kulturelle barrierene som møter mange av dagens fattige. Hvordan oppleves sosial og regional degenerering når man er født med fattigdommens lodd rundt halsen? Boka er en rapport fra dagens USA, men samtidig en generell refleksjon over det som venter ethvert samfunn dersom konsekvensene av økte forskjeller i befolkningen ikke blir tatt på alvor. Omtalen er utarbeidet av BS.

En biografi om en familie og en kultur i krise

Hillbillyens klagesang

Edvard Hoem med ny roman frå sin egen ungdomstid, om forfattarkallet, den politiske oppvakninga og gudstrua. "Ung mann vil ut" er ein memoarroman som går tett på eit ungt sinn og ein tidsepoke. På seinsommaren i 1963 flytter den fjorten år gamle Edvard til Molde. Han skal gå på realskulen, som det heitte da, i byen - ein småby, riktignok, men så mykje større enn bygda han flytter frå. Han er ung, og han vil ut. Meir enn seksti år seinare skriv den aldrande Edvard han fram: den unge mannens bitre nederlag, store fryd, gnagande tvil og grenselause ambisjonar.

Neste
Bok

Born a crime

Lignende bøker: