Eikemo teiknar med «Alt inkludert» eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd - med alle våre ting og den evige jakta etter meir. Det er historia om Agnes og dottera Maja på 6 år. Dei flyttar inn i eit hybelhus i eit heilt vanlig norsk nabolag, utan nettverk, venner, møbler eller pengar. Vi følgjer Agnes i hennar forsøk på å etablere seg. Agnes finn ut at det ofte ikkje er meir enn ein kvit løgn som skal til for å få ting til å gå litt lettare i møte med alle dei andre menneska. Agnes brukar tida si på finn.no, for å leite etter møblar og andre ting dei treng, mens Maja speler Nintendo. Etter kvart blir omgangen med dei andre meir utfordrande, pengane minkar, løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg - og korleis har eigentleg Maja det? Omtalen er utarbeidd av BS.

Alt inkludert

Lucy Barton er på bedringens vei fra det som skulle ha vært en enkel operasjon. Hennes mor, som hun ikke har snakket med på mange år, sitter plutselig en dag på sykehusværelset. Morens uventede besøk vekker sterke minner i Lucy: om den fattigslige barndommen i Illinois, flukten til New York og ønsket om å bli forfatter, vaklende ekteskap og kjærligheten til de to døtrene. Elizabeth Strout fikk Pulitzer-prisen for «Olive Kitteridge» i 2009. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg heter Lucy Barton

Hvis det skulle komme et menneske er en sterk roman om fattigdom i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å være barn i en familie som mangler overskudd både av penger og følelser. Og om å være overlatt til seg selv og måtte ta altfor mye ansvar altfor tidlig i livet. Men det er også fortellingen om en oppfinnsom og nysgjerrig gutt med stor skapertrang. En gutt som kommer til å vokse opp og finne sin egen vei, uansett hvilken motgang livet byr på. Og ikke minst å aldri, ALDRI glemme hvor man kommer fra. Korsgaard forteller med svart humor og så sterk empati med personene sine. Thomas Korsgaard er født i 1995, han har utgitt én novellesamling, som han mottok EUs litteraturpris for, og trilogien om Tue, som han blant annet har blitt æret med De Gyldne Laurbær for.

Hvis det skulle komme et menneske

En hverdag i Oslo rundt år 2000: Å vaske seg i vann fra en bøtte om vinteren. Å stjele strøm fra naboen med en skjøteledning tredd gjennom et hull i ytterveggen. Å ruse seg sammen med foreldrene sine. Bli fratatt barndomshjemmet, trave gatelangs i kulda, alltid skitten, konstant på jakt etter et sted å sove. Gater jeg har levd er en fortelling om skammen ved å mangle det grunnleggende og samtidig holde sammen i beinhard familielojalitet. Nikolai Torgersen reflekterer klokt om arvelig fattigdom, utenforskap og sykdom i et språk som er like energisk og springende som det er velformulert. Det handler om hvordan det faktisk er å lære seg å svømme på egenhånd, og om en skapertrang som gjør det mulig å bryte ut av et helvete. «Røsker tak i deg. En oppvekstskildring uten sitt like i norsk litteratur. (...) Skildringen av hovedpersonens år som hjemløs rusmisbruker, og den fornedrende opplevelse av hele tiden å måtte tigge seg til et sted å sove for natten, glemmer jeg aldri. (...) Nikolai Torgersen skriver rett frem og konkret, samtidig som han fortløpende reflekterer over hva han forteller. Romanen er en slags folkelivsskildring fra et sosialt lag de aller færreste av oss noen gang kommer i kontakt med. (...) «Gater jeg har levd» er ingen perfekt eller flink bok. Men den røsker tak i deg, og du slipper ikke unna!» Sindre Hovdenakk, VG (Terningkast 6) «Nikolai Torgersen kan mer enn å male. Debutboken hans er forbløffende god. Sjelden har jeg støtt på en så stødig debutantstemme. (...) Gater jeg har levd beviser at det er langt mer ved Torgersen enn en trist barndom. (...) maken til velformulert debutant skal man lete lenge etter. (...) Gater jeg har levd er en helt usedvanlig debut.» Anne Cathrine Straume, NRK (Terningkast 5) «... en knallsterk livsskildring. (...) En helt unik skildring av en oppvekst fylt av fattigdom, rus og hjemløshet i et stadig mer velstående Norge. (...) Jeg kan ikke huske å ha lest like intense skildringer av å flakke omkring i Oslo og søke tilflukt i rus for å glemme livet man lever.» Marius Wulfsberg, Dagbladet (Terningkast 5) «Hvitglødende memoarer fra kunstsensasjon. Nikolai Torgersen skriver rystende godt om sex, rus, psykiatri og en ekstremt traumatisk oppvekst. (...) Det finnes ingen sval avstand, alt brenner. Til tider er det så man mister pusten. (...) Til tross for all lidelsen, er «Gater jeg har levd» påfallende blottet for selvmedlidenhet. Nikolai Torgersen viser seg snarere som en skarp og perspektivrik analytiker, som både kan problematisere sin egen rolle som «leverandør for voyeurismen som skriker etter påfyll» - og løfte sin besynderlige livshistorie til et punkt hvor den avdekker noe sentralt om klasse, rang og samfunnsinstitusjoner i det nyliberale Norge.» Leif Bull, Dagens Næringsliv «Med distanse og tindrende klare setninger, fortalt fra hodet via kroppen, tenker han rundt kunst, om lojaliteten og kjærligheten til sine foreldre, filleproletariatet som ingen, som ikke har opplevd selv, forstår at finnes i rike Norge (...) Det unge talentet fra fattige kår, som beskriver en virkelighet de færreste lesere av litteratur har noen som helst erfaring med, forvalter en enorm kraft ved å fortelle sin virkelighet på helt egne vilkår.» Hilde Slåtto, Vårt Land «Nikolai Torgersens debutbok er hudlaus, eg er mållaus. (...) Torgersen har eit rikt og nyansert, og liksom klokkeklart språk, som dreg lesaren inn, det er vanskeleg å legge boka frå seg. (...) Han skildrar det lågaste, det uslaste, på ein så open, uklanderleg litterær måte ... (...) Av og til er det fint å få språk for erfaringane. Takk. Med den briljante og usentimentale pennen til Torgersen blir Gater jeg har levd til ei stor, sterk og uunnverleg lesaroppleving.» Ingvild Bræin, Dag og Tid «Denne bokas styrke er at den omhandler et liv preget av fattigdom, rusproblemer og psykiske lidelser uten å bli sentimental. Det er til dels ganske drøye ting som beskrives, men fortellerstemmen kaver seg sjelden opp, det er mer som om den observerer alt utenfra og katalogiserer inventaret i den fattige hverdagens generelle elendighet.» Espen Grønlie, Bokvennen Litterær Avis «Han skildrer med et glødende nærvær en uvanlig tøff oppvekst, og senere et omflakkende og utrygt tidlig voksenliv, preget av omsorgssvikt, rus, fattigdom, kriminalitet og psykiske problemer. Det er brutalt, men blir aldri bittert, kanskje takket være Torgersens plutselige og spektakulære kommersielle gjennombrudd som billedkunstner. Den personlige beretningen, full av hårreisende episoder og hjerteskjærende detaljer, byr også på spiss analyse av det norske klassesamfunnet sett helt nedenfra.» Leif Bull, Dagens Næringsliv

Gater jeg har levd

«En måtte nok ha vært der» starter med at Tue blir kastet ut av leiligheten på Fredriksberg i København. Eierens siste ord til ham er «Du har vært en pest og en plage siden du flyttet inn. Bråk om natten. Oppskrapte gulv. Ødelagte kjøkkenhåndklær. Du spiser til og med maten min!» Han har ikke noe sted å dra, og å reise hjem til Skive og den voldelige faren er ikke noe alternativ. I stedet pakker Tue de få sakene han kan dra rundt på og sniker seg til å sove på jobben. Om dagen selger han avisabonnementer på gata, med vekslende hell. Victoria selger også abonnementer, hun har en vellykket arkitektmor og skal snart søke på kunstskole. For å være grei tilbyr hun Tue å overnatte på sofaen et par dager. Det gjør han gjerne, og han er en gjest det ikke er så lett å bli kvitt. Han nyter møtet med et helt annet hjem enn det han er vant til. Romanen er en rå og humoristisk skildring av å befinne seg utenfor fellesskapet og hele tiden være redd for å bli avslørt. Korsgaard skriver foruroligende og brutalt ærlig om fullstendig rotløshet, og om til slutt å finne hjem.

En måtte nok ha vært der

I denne korte og hardtslående boken går Edouard Louis til angrep på den franske staten, som han mener forverrer livet til mennesker som allerede sliter. Det gjelder også forfatterens egen far, som fikk sine drømmer knust av et system som knapt nok skjenket ham en tanke. Essayet behandler spørsmål rundt klasse, maskulinitet, homofili, skam og sosial nød, og går tett inn på viktige og vanskelige øyeblikk i forholdet mellom far og sønn. Samtidig utvikler Louis en dypere forståelse for hvem han har vært, og ikke minst hvem han har blitt. Omtalen er utarbeidet av BS.

Hvem drepte faren min

Born a crime

Édouard Louis nye roman starter der debuten «Farvel til Eddy Bellegueule» slutter, og befinner seg i likhet med forfatterens tidligere bøker i skjæringspunktet mellom skjønnlitteratur og sosiologi. «Forandre seg: Metode» handler om Louis ekstreme klassereise, fra mobbet guttunge og underpriviligert tenåring til verdenskjent intellektuell og internasjonal stjerneforfatter, alt før fylte tredve. Som den første i sin slekt tar Édouard høyere utdanning, og gjør siden et nærmest utenkelig sprang, når han kommer inn på eliteskolen École Normale Supérieure i Paris. På veien dit finner, og senere forkaster han mennesker som hjelper ham opp og fram. Som venninnen Elena og familien hennes. Deres verden av opera, middagsselskaper og litteratursamtaler blir en trygg havn for tenåringen fra Hallencourt, men oppleves for liten og provinsiell når han må komme seg videre. Nådeløst selvgranskende skriver Édouard Louis om å forandre og gjenskape seg selv, som en hevn mot alt man kommer fra, og for å overleve, om hvor langt man kan nå, og hvor mye det kan koste.

Metode

Forandre seg

Bok nummer to i trilogien om Tue, «En dag vil vi le av det», er fortsettelsen på fortellingen om Tue som forsøker å finne seg selv i en hverdag preget av ensomhet i en familie der de voksne ikke alltid klarer å være nettopp det, voksne. Det er en sterk roman om å vokse opp i fattigdom i utkanten av det danske velferdssamfunnet. Korsgaard tegner et portrett av en hardt prøvet familie med varme og respekt. Han skriver rett og slett slik at vi kan le av det, til tross for de sørgelige omstendighetene. I Danmark er Thomas Korsgaard utropt til et av landets mest oppsiktsvekkende og overbevisende litterære talenter. Da første bind i trilogien kom ut på norsk tidlig i 2023, jublet et samlet kritikerkorps, og romanen gikk rett inn på bestselgerlisten og ble liggende der.

En dag vil vi le av det

Et bilde av forfatterens mor da hun var svært ung viser en lykkelig og fri kvinne, i full fart på vei mot fremtiden. Bildet er både likt og ulikt den moren han husker fra barndommen. Hun levde store deler av livet i fattigdom og nød, avskåret fra alt, ydmyket og knust av mennene i livet sitt. Eksistensen hennes virket alltid dominert av den doble undertrykkelsen i både klasse og kjønn. Men en dag, da hun var 45 år gammel, gjorde hun opprør mot livet hun hadde blitt tvunget inn i. Hun flyktet, og litt etter litt vant hun tilbake friheten sin og gikk gjennom en utrolig metamorfose. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

En kvinnes frigjøring

Lignende bøker: