Marisol er en middelaldrende kvinne som ser tilbake på livet sitt, på den unge kvinnen hun en gang var, som brøt sammen foran et maleri av en liten hund på et museum i en storby. Marisol er en ung kvinne på ferie med kjæresten sin, den første kjærligheten. De står og ser på et maleri av en hund som synker. Marisol er et barn som bor med moren og faren i en by ved havet. Barnet blir ofte plassert hos bestemoren, der hun bor i lange strekk av barndommen. Så raser landet sammen. Hun blir hentet midt på natten og den lille familien må flykte over fjellene til nabolandet. Så kommer de hit. Chiquitita er en melankolsk og poetisk fortelling om flukt, om tiden som går, og om tingene i livet som ikke forsvinner, men hjemsøker oss. Romanen kretser om umulige fortellinger, traumer og vold, men er også en skildring av håp og lys og kjærlighet.

Chiquitita

Som månen er jeget i disse diktene både eldgammel og akutt nåtidig, både del av det endeløse rommet og nærværende på jorda. På flukt fra krig og trange sosiale rammer, kritiserer jeget makthaverne, sørger over tapet av frihet i hjemlandet, og lengter etter ny tilhørighet. I Khaleda Froaghs univers klinger eldre persisk poesi sammen med samtidens problemer, og skildrer på særegent vis en bevissthet som strekker seg fra Afghanistan til Norge. I evige størrelser som fjellene og elvene finner jeget kraft; i kjærligheten og språket finner hun håp om mulige fremtider. Boka er skrevet fram parallelt på persisk og norsk, og inngår i Parallell, Aschehougs flerspråklige poesiserie, som utgis i samarbeid med Leser søker bok.

Dikt

Måne på flukt fra natta

Marie-Laure bor i Paris sammen med sin far, som er låsemester ved det naturhistoriske museet. Når den lille jenta blir blind som seksåring bygger faren en naturtro miniatyr av nabolaget for at datteren kan memorere det med hendene og finne veien hjem på egenhånd. Noen år senere okkuperer nazistene Paris. Marie-Laure og faren flykter til kystbyen Saint-Malo, og med seg har de en svært verdifull juvel. Men er det den ekte edelstenen, eller bare en kopi? Uansett er hensynsløse nazister på jakt etter den. I en tysk gruveby vokser Werner opp på barnehjem. Han har en utpreget teknisk begavelse som gir ham innpass i Hitlers brutale ungdomsorganisasjon. Hans oppdrag blir å knuse motstandsfolk i Europa. I Saint-Malo skal Marie-Laures og Werners skjebner komme til å flettes inn i hverandre.

En roman

Alt lyset vi ikke ser

Det er krig. I byen hvor tvillingene Klaus og Lucas bor er nøden stor. De sendes derfor til bestemoren, som bor på landet. Hun er møkkete, fæl og ondskapsfull. Hos bestemoren lærer tvillingene raskt at livet er hardt. For å overleve krigens grusomheter sørger guttene for at de tåler både fysisk og psykisk smerte. De lærer å tilpasse seg omstendighetene og opptrer hensynsløse, harde, milde og hjelpsomme - alt etter hva situasjonen krever. I en klar prosa ribbet for effekter meisler den ungarske forfatteren Agota Kristof ut et portrett av to barn og deres brutale oppvekst. Boka ble utgitt for første gang i 1986 og regnes som en klassiker i europeisk 1900-tallslitteratur. Den ble utgitt på norsk i 1987. Omtalen er utarbeidet av BS.

Tvillingenes dagbok

Året er 1814, og Aslak Broch har akkurat fylt atten år da representanter fra hæren kommer til gården og krever at han melder seg til tjeneste. Foreldrene motsetter seg sønnens ønske om å dra. De har ofret for mye til å la ham dø i strid for en dansk konge. Aslak har ventet på en slik mulighet hele livet. Han trosser foreldrene, og for første gang blir han kjent med gutter på sin egen alder. Hjemme på gården må foreldrene håndtere angsten for at sønnen skal dø. Et jentebarn er historien om brorskapet mellom tre unge menn i krig, og to foreldre som blir stående igjen alene med skyldfølelsen etter synden de utførte for å holde sønnen i live. «Suger leseren inn! «Et jentebarn» er en imponerende debut fra et stort forfattertalent (...) Portrettet av moren Ingrid berørte meg sterkt. Hennes tap, og hva det har gjort med henne, er glitrende skildret og med psykologisk innsikt. (...) Det er en nerve i teksten som suger leseren inn. Tilrem formidler så det treffer rett i hjertet. Boken har levd i meg siden jeg vendte de siste sidene. (...) Han skriver innsiktsfullt - med en litterær kvalitet som denne sjangeren trenger - og på en måte som kan treffe deg like sterkt uansett om du er 20 eller 60 år. Dette er et forfatterskap det blir svært spennende å følge med på.» Elin Brend Bjørhei, VG (Terningkast 6) «Martin Tilrem (24) skriver som om han aldri har gjort annet.» Simon Aldra, Brønnøysunds Avis (Terningkast 6) «Vellykket og ubehagelig. (...) Martin Tilrem lykkes i Et jentebarn med å smi sammen et snedig plot med klare paralleller til i dag. (...) Krigseuforien i boken kan minne om stemningen i forkant av første verdenskrig som Stefan Zweig beskriver i Verden av i går. Med forkjærlighet for detaljer knyttet til våpenbruk, får Tilrem frem det groteske i å sette våpen i hendene til ungfolene. (...) Til å være debutant har Tilrem godt håndlag med hvordan fortellerteknikken kan utnyttes. Han skaper et skjebnedrama langs to tidsakser som kommenterer hverandre gjensidig.» Astrid Fosvold, Vårt Land «Martin Tilrem (24) med dramatisk og habil romandebut om en ung norsk soldat i 1814. (...) Martin Tilrem skriver med en dempet og sober gammelmodighet man ikke vanligvis forbinder med menn på hans alder. (...) En habil debut.» Leif Bull, Dagens Næringsliv «Imponerende debutroman. Martin Tilrem er et åpenbart fortellertalent. (...) Han har et våkent, visuelt blikk og kan skildre en scene både på mikronivå og på makronivå. Han beskriver tømmerhogst og geværlading med like stor presisjon. (...) ... utgangspunktet er originalt, det er trøkk og skriveglede her - og en vilje til å vise dagens lesere at prøvelser fra fortiden nok kan ramme, både plutselig og hardt, også oss akkurat nå som krigen nesten står på vår egen dørstokk i øst.» Anne Cathrine Straume, NRK «Mens den jevne forfatterspire gjerne debuterer med rimelig plottløse og sneversynte bøker om 2020-mennesket, fortjener Tilrem en fortjenestemedalje i et eller annet metall for sine fortellerambisjoner. Fortelle kan han, og særlig godt fungerer den sjarmerende - og til slutt tragiske - historien om trekløveret Aslak, Mattis og Frans.» Eirik Riis Mossefinn, Morgenbladet «Et stort talent slår fra seg. Historiske hendelser fra mer enn 200 år tilbake blir skremmende aktuelle i Martin Tilrems medrivende debut. (...) Talentet for spenningsoppbygging avslører debutanten allerede på første side. Noen få gåtefulle linjer er tilstrekkelig til å sette årvåkenheten vår i helspenn. I resten av romanen lykkes Tilrem i å holde på den. Gjennom velplasserte utsettelser og tomrom lar han gradvis leseren skjønne litt mer av hemmeligheten i «Et jentebarn». Det er drevent gjort. Dreven er også den enkle, smidige prosaen. (...) Tilrem har kontroll på fortrolige beskrivelser av alt fra ensomhet, utferdstrang og krigsentusiasme til brorskap, ungdommelig overmot og følelsen av å være udødelig (...) 25 år gamle Martin Tilrem imponerer med en moden debut.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten «Tilrem har eit godt grep om krigsskildringane, der han får fram den eksistensielle angsten ungdommane kjenner på når dei står ansikt til ansikt med fienden og det einaste målet dei har, er å overleve.» Oddmund Hagen, Dag og Tid «Den unge debutanten Martin Tilrem (25) skriver knakende godt! Dette er en strålende historisk roman som vil sette spor. (...) Dette er en sterk og troverdig roman som fortjener mange lesere.» Jan Øyvind Helgesen, Nettavisen (Terningkast 6)

Et jentebarn

Gjennom en ung jentes øyne skildres en jødisk families skjebne etter at Nazi-Tyskland invaderer Nederland i mai 1940. Den jødiske befolkningen underlegges stadig nye forbud og forordninger, og sakte, men sikkert sirkler okkupasjonsmakten dem inn. Folk forsvinner og butikker stenges. Den ukuelige, naive optimismen som preger familien, forsterker den marerittaktige følelsen av katastrofen som nærmer seg. Da det en kveld banker på døra, tar jenta et skjebnesvangert valg.

En liten beretning

Bitre urter

Forfatteren Modiano fungerer som litterær figur og fortellerinstans i denne romanen. Modianos vandringer i Paris og hans jødiske bakgrunn speiles i skjebnen til Dora Bruder, en ung jente som forsvant under okkupasjonen i 1941. I en gammel, falmet avis finner Modiano etterlysningen, og siden klarer han ikke å slippe det mentale bildet av Dora. Basert på det lille han vet, forsøker han å rekonstruere hennes korte liv. Han oppdager at den 15 år gamle Dora var elev ved en katolsk kostskole da hun forsvant. Var det slik foreldrene forsøkte å beskytte henne – fra nazistene, eller fra hennes egen opprørstrang? Modiano konstruerer en reise tilbake til det okkuperte Paris og Bruder-familiens tragedie. Han tar også leseren tilbake til begynnelsen av sitt forfattervirke på 60-tallet og konflikten med faren som fulgte dette livsvalget. På vandringene i fortiden, reflekterer Modiano over endringene som skjer fra tiår til tiår, både i våre byer og i vår hukommelse. Omtalen er utarbeidet av BS.

Dora Bruder

Onsdag 25. november 1942 banker det på døra til klasse 7A ved Kalvskinnet skole i Trondheim. Utenfor står to menn i Statspolitiets grågrønne uniformer. De er kommet for å hente Cissi.
Cissi Klein har mange gode klassevenninner. Hun går på ski i Bymarka, synger i kor og hjelper til i farens butikk Sæbemagasinet. Vi følger Cissis oppvekst og blir med de siste skjebnetunge månedene i livet hennes. Dette er også beretningen om foreldrenes flukt fra pogromene i tsarens Russland, til de endte opp i Trondheim, byen Cissi kalte «den tryggeste plassen på jord».
Sammen med broren, foreldrene og de andre jødene i byen blir Cissi sendt med tog til Oslo. Transporten over fjellet blir forsinket, så de rekker ikke avgangen med skipet «Donau» neste dag. De må tilbringe vinteren innesperret i Bredtvet fengsel, til tyskerne har ordnet ny transport til Auschwitz i februar 1943.

«Sterkt og viktig om Trondheims Anne Frank  ... Dette er en sentral bok for alle, men som også burde blitt gitt som klassesett i ungdomsskolen. Å la 12-13 åringer identifisere seg med Cissi, kan være en betydningsfull historieintroduksjon, om hvorfor ei ung jente måtte dø av en ideologi, som faktisk igjen er på fremmarsj.» Stein Roll, Adresseavisen (Terningkast 5)

Geir Svardal har all ære for en lettlest og tilgjengelig tekst der hovedpoengene gjentas. Her bremses ikke handlingen av fortolkende kommentarer til kildene. Svardal har et rikt materiale, men skaper sin egen fortelling ... Ingen skal få se at jeg gråter får frem et avgrunnsdypt svik mellom den jødiske minoritetens tillit til at deres norskhet ville beskytte dem og massemordet på et helt lokalmiljø. Det snakker direkte til følelsene våre.» Astrid Fosvoll, Vårt Land

Historien om Cissi Klein og deportasjonen til Auschwitz

Ingen skal få se at jeg gråter

Zofia Nalkowskas Medaljonger fra 1946 beskriver åtte møter med Nazi-Tysklands ofre og medløpere: I et av kapitlene handler det om en laboratoriemedarbeider som ikke reflekterer over at den tyske sjefen hans koker såpe på menneskeknokler; det er nå engang sånn jobben er. I et annet hopper en jødisk kvinne fra toget som kjører mot en uunngåelig død, hun blir skutt, halter bort fra skinnene før hun ramler om, mer død enn levende. Landsbyboerne samler seg rundt henne mens de diskuterer om de skal hjelpe eller ikke. I et tredje kapittel mener en kvinne i Warszawa at jødeutryddelsen er riktig, fordi jødene etter hennes syn er en større trussel for Polen enn de tyske nazistene. Mens fortvilte stemmer trenger ut fra ghettoen, vanner hun blomstene på kirkegården. Zofia Nalkowska (1884–1954) var en av Polens mest kjente forfattere – blant mye annet det første kvinnelige medlemmet av Polens litterære akademi. I 1945 ble hun med i en kommisjon som skulle granske forbrytelsene begått av nazister mot det polske folk. Med dette som utgangspunkt skrev hun Medaljonger – et verk i grenselandet mellom fiksjon og dokumentar, mellom litterær fortelling og øyenvitneskildring. Det er rystende historier, skildret i et poetisk, glassklart og inntrengende språk. Observatøren holder seg i bakgrunnen og lar være å bedømme handlingene, og dermed får forbrytelsene og lidelsene snakke for seg selv. Medaljonger ble utgitt første gang i 1946, og har på 2000-tallet kommet ut i nye oversettelser til blant annet svensk, tysk, engelsk og nederlandsk.

Medaljonger

Det er år 1366 etter den iranske solkalenderen, og 1987 etter den gregorianske, og jeg er syv år, like gammel som krigen mot Irak, på flukt i en liten landsby uten strøm, i nærheten av Khorramabad. Skinnende døde tar utgangspunkt i forfatterens egne opplevelser fra den åtte år lange krigen mellom Iran og Irak, samt samfunnsendringene i Iran i tiden etter den islamske revolusjonen i 1979. I et sansevart og billedrikt språk skriver Shafieian fram en dramatisk barndom hvor krigen mot nabolandet avløses av krigen mot egne myndigheter: Her er detaljerte, levende beskrivelser av stemningen i byene, også i kjølvannet av de kjemiske bombingene, side om side med beretninger om hendelser i de venstreradikale miljøene, med arrestasjoner og henrettelser av intellektuelle og opposisjonelle, slik de ble opplevd av et barn. Skinnende døde er en roman om minner, om tilhørighet, et barndomshjem og en dyp kjærlighet til familie og venner.

Neste
Bok

Skinnende døde

Lignende bøker: