Den norske billedkunstneren Sverre Bjertnæs har gjennom 25 års karriere reist rundt i Norge, Europa og USA og holdt utstillinger av egne verk, og samlet verk fra andre kunstnere han beundrer. Samtidig har han balansert kunsten med et vanskelig forhold til alkohol. I denne essaysamlingen tar han utgangspunkt i bilder han har samlet fra læremestere, venner og forbilder, for å dele historier fra eget liv. “Mine bilder” forteller en ærlig og sterk historie om kunstnerskap, vennskap, arbeidsfellesskap, og veien gjennom et tungt alkoholmisbruk. Omtalen er utarbeidet av BS.

Om kunst og alkoholisme : essays

Mine bilder

Jan Grue er forfatter og professor ved Universitetet i Oslo. Han har barn, han er gift. Han lider også av en medfødt muskelsykdom og er avhengig av rullestol som et hjelpemiddel i hverdagen. I denne selvbiografien skildrer Grue et liv som ligger tett opp til det ordinære, men aldri helt vil bli det. Kroppens sårbarhet er et hovedmoment, og i Grues litterære språk minnes leseren om at vi alle er sårbare, forgjengelige og dødelige. Men dette er også en fortelling om hvordan vi kan arbeide mot det vi ønsker oss og lengter etter, medregnet utfordringene vi har. Omtalen er utarbeidet av BS.

En levnetsbeskrivelse

Jeg lever et liv som ligner deres

«Jeg foretrekker dikt som er upretensiøse og morsomme, frekke og sinte, kåte og kroppslige. Dikt som sparker fra seg og maner til kamp, rett og slett». I denne antologien har redaktør Marta Breen plukket ut sine feministiske yndlingsdikt. Leseren kan følge utviklingen i norsk poesi og feminisme. Flere av de eldste diktene handler om fattige kvinners hverdagsslit, mens fredssaken sto sterkt i etterkrigstiden. På 1970-tallet eksploderte engasjementet, og temaer som abort, ekteskap og fordeling av husarbeid fikk plass i poesien. I dag skriver mange om kvinnekropp, morskap og seksualitet - om det tredje skiftet og minoritetserfaringer. Så lett, så sterk, så øm. Feminisme i norsk poesi inviterer unge og gamle lesere til refleksjon - og til handling.

Feminisme i norsk poesi

Så lett, så sterk, så øm

En februardag i 1972 er Dag O. Hessen på skitur med faren sin i fjellheimen når de kommer over et jervespor i snøen. Den unge Dag overtaler faren til å følge sporet, men etter en halvtimes tid forsvinner avtrykkene etter rovdyret ned en bratt bjørkeli, og de to må gi opp jakten. 50 år senere er han tilbake på det samme stedet for å plukke opp sporet av dyret som unnslapp ham. Faren er for lengst gått ut av tiden, men fjellene ligger der fortsatt, og et sted der ute finnes jerven. Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Med en kjeve sterk nok til å knuse de tykkeste lårbein, og styrke nok til å nedfelle et dyr mange ganger sin egen vekt, bite hodet av det, for så å ta det med seg opp i et tre. Å se dyret i sitt naturlige habitat er svært få mennesker forunt. Jerven, og ønsket om å møte villdyret, er rammefortellingen som utspiller seg i fjellnaturen. Men dette er også en fortelling om tid som går og forandringer vi ikke kan stoppe. Om alt som glipper mellom fingrene på oss. Det vi aldri helt kan fange og temme: En barndom som er forbi, nære familiemedlemmer har gått bort, den ville naturen og et naturmangfold som er i ferd med å forvitre. Og til grunn for alt ligger en dyp kjærlighet og respekt for naturen og biologien, formidlet av en våre mest verdsatte sakprosaforfattere.

Jakten på dyret, meningen og minnene i en krympende natur

Jervesporet

1942: Den japanske hæren erobrer Singapore. Øya står i brann, og mange av de utenlandske innbyggerne må flykte. Den engelske musikeren Norah Chambers har allerede sendt datteren i trygghet, nå må hun selv komme seg unna. Sammen med en gruppe australske sykepleiere, får hun plass på skipet HMS Vyner Brooke. Men bare etter to dager til sjøs blir skipet bombet og senket. Norah og venninnen Nestah, redder seg i land på en strand i Indonesia, men blir fanget og sendt til et enda verre sted enn det de forlot, de beryktede japanske krigsfangeleirene. Her råder sult og brutalitet, men også små glimt av håp, som når musikken fra Norahs "stemmeorkester" gir de andre fangene et øyeblikks flukt fra elendigheten. Og kanskje vil vennskapene kvinne i leiren bygger gi noen av dem håpet, styrken og kameratskapet de trenger for å overleve. Dette er en historie om kvinner i krig: en roman om søsterskap, tapperhet og utholdenhet under de mørkeste omstendighetene.

Søstre i soloppgang

Romanen "Jeg bare" leker med sjangeren og vår tids selvforståelse. Boka handler om parforhold, familielivet med småbarn og spørsmålet om hvor godt vi egentlig kjenner den som står oss nærmest. Familien i romanen består av et par i trettiårene og deres tre barn. Handlingen strekker seg over omtrent ett år, mens moren er hjemme med det yngste barnet. Hun er stort sett fornøyd med livet, og likevel kjennes det som om livet hun lever på et eller annet vis ikke er nok. Da mannen en dag forteller at han trodde hun hadde forlatt ham og barna, begynner hun å se på livet sitt fra et nytt perspektiv. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg bare

Klassekampen-journalist Yohan Shanmugaratnam, bruker i denne boken sin egen historie og familiebakgrunn for å berette om det flerkulturelle, om rasisme og det å være «den andre» i et Norge som har blitt påvirket og forandret etter drapet på Benjamin Hermansen, anslaget mot tvillingtårnene i New York, 22. juli og politidrapet på George Floyd. Omtalen er utarbeidet av BS.

Vi puster fortsatt

Sigri Sandberg er eventyrar, forfattar og tobarnsmor. Ho er ei travel dame som er mykje på farten, og når ho får urovekkjande meldingar om sjukdom og død under koronapandemien, lengtar ho etter å finne roa. Ho bestemmer seg for å ro dei over 20 mila i Sognefjorden i ein gamal trebåt, frå ytst i havet i Gulen og mot Luster, der mannen hennar bur. På reisa fortel ho om korleis kvardagen var då fjorden var riksvegen, om då Wergeland seglde der i ein storm i 1832 og om ein ubåtjakt. Ho opplever bølgjer og dramatikk, men også song og nakenbading. Omtalen er utarbeidd av BS.

Om Sognefjorden og ein lang rotur heim

Stemmen vår og hvordan vi snakker er med på å definere hvem vi er. Hvordan er det da når stemmen henger seg opp og ordene ikke vil ut? I denne boken snakker forfatter Lars Petter Sveen om sine egne erfaringer med stamming. Helt siden barndommen har han forsøkt å unngå bestemte ord og formuleringer eller situasjoner. Stamming er fortsatt forbundet med skam. For å skjule stammingen fant Lars Petter Sveen frem til en egen måte å snakke på. Omtalen er utarbeidet av BS.

-uten at noen merker det

Kunsten å stamme

Fra skaperen av den populære Instagram-kontoen @psykolog.med.sovepose. Dette er historien om hvordan psykologen kurerte sin egen kjærlighetssorg ved å bli en utesovende friluftselsker med hang til kaffebål og mosegrodde skoger. Vi følger Johanne Refseth fra friluftslivets spede begynnelse i Nordmarka til langturer på Norges vidder, mens hun forteller om psykologien bak det å være menneske. Om hvorfor følelser blir til magesmerter, indre uro, hodepine og konsentrasjonsproblemer. Og om hvordan vi deretter begynner å overse de indre signalene ved å kritisere oss selv, utsette ting, ikke tørre å være lykkelige eller skrolle oss vekk fra følelsene. Via furubål, soloppganger og nyfisket ørret viser Refseth hvordan du kan bli kvitt fysiske problemer ved å bli kjent med følelsene dine, og hvordan du får bukt med destruktive tankemønster og ødeleggende vaner og blir et helt menneske igjen.

Neste
Bok

Psykolog med sovepose

Lignende bøker: