Jeg vasker. Jeg vet ikke om jeg skal kalle det jobben min, men det er vel vanskelig å kalle det noe annet nå. Jeg tenker alltid på det som en overgang, noe som kommer til å forandres, men som så mye annet som jeg først mente bare var foreløpig, har det satt seg i en rytme, og jeg kan ikke lenger si om den rytmen er noe jeg styrer eller om den styrer meg. Kvinnen som forteller i Merethe Lindstrøms nye roman, lever på eksistensminimum. Strømmen blir kuttet i det rivningstruede huset hun leier i skogkanten, musene piler over loftsgulvet, vannet i rørene er brunt. For å klare seg vasker hun andres hus, låser seg inn i tomme leiligheter, polerer overflater. Nå har hun takket ja til å skrive et essay for et tidsskrift, et temanummer om litterære rom. Men hun kommer ikke i gang. Kroppen stivner av all vaskingen, blir fremmed. Hun tenker på steder hun har bodd, hos mormoren i Bergen, et kollektiv i Berlin, hun tenker på hjemløsheten, som er blitt en vane, det å pakke de få tingene sine og flytte videre. Og hun tenker på en gammel kjærlighet, forsøker å dissekere minnet om den.Om tingenes natur er en roman om hjemløshet i mange former. Merethe Lindstrøms prosa ligner ingen annens, presist borende, rå og vakker og gjennomstrømmet av en subtil humor.

Om tingenes natur

Med utgangspunkt i etterlatte papirer, brev og gamle fotografier setter sønnen sammen fortellingen om farens barndom: i Egypt, hvor guttens far, Dommeren, holder sin lille familie i et kolonialt jerngrep, hos fremmede i Bærum, på pensjonatskole i Genève, på hotellrom opp og ned gjennom et Europa på vei mot en ny stor krig. «Fars rygg» er skildringen av en gutt og ung manns forsøk på å leve i en verden han ikke forstår, men likevel prøver å bli en del av. Det er også historien om fars mor, Ellen, som sitter fast i et ulykkelig ekteskap. Niels Fredrik Dahl har skrevet en stor og dypt menneskelig roman, øm, mørk og full av humor, om familie og kjærlighet i det 20. århundre, om en gutt og en mor som er bundet sammen av ensomhet, og om en ensomhet som går i arv.

Fars rygg

Det gode mennesket i Sandvika er en tragisk og komisk roman om økonomi, spill, øl, skjebne, klasse. Hun begynner å gå til den brune puben. Tar med maskina og arbeider der, en øl på bordet, hunden hennes ligger rolig under bordet. En annen kvinne har fast bord ved tv-en, hver lørdag sitter hun med lottokupongen. Puben er livligst den dagen da pengene kommer fra Nav. Er de i samme båt, selv om hun har penger hele måneden? Hva slags spillerom har de som går på puben, egentlig? En kveld skjer det noe som snur opp-ned på alt.

En roman

Det gode mennesket i Sandvika

Hvis det skulle komme et menneske er en sterk roman om fattigdom i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å være barn i en familie som mangler overskudd både av penger og følelser. Og om å være overlatt til seg selv og måtte ta altfor mye ansvar altfor tidlig i livet. Men det er også fortellingen om en oppfinnsom og nysgjerrig gutt med stor skapertrang. En gutt som kommer til å vokse opp og finne sin egen vei, uansett hvilken motgang livet byr på. Og ikke minst å aldri, ALDRI glemme hvor man kommer fra. Korsgaard forteller med svart humor og så sterk empati med personene sine. Thomas Korsgaard er født i 1995, han har utgitt én novellesamling, som han mottok EUs litteraturpris for, og trilogien om Tue, som han blant annet har blitt æret med De Gyldne Laurbær for.

Hvis det skulle komme et menneske

En jente blir funnet på gaten om natten, hun bærer på et tomt spann. Hun er verken pen eller stygg, ingen vet hva hun heter, ingen vet hvor hun kommer fra, ingen vet hvem foreldrene er. Ingen, heller ikke jenta selv. Jenta plasseres på et barnehjem, og her blir hun et lett offer for de andre barna. Men den underlige jenta omfavner offerrollen. Fra sin plass nederst i hierarkiet protesterer hun taust mot hjemmets fremste formål: å forme barna til voksne, selvstendige individer. "Det gamle barnet" er en urovekkende og fascinerende fabel om utenforskap og fremmedhet, og om et barns brennende ønske om å stanse tiden.

Det gamle barnet

Lucy Barton er på bedringens vei fra det som skulle ha vært en enkel operasjon. Hennes mor, som hun ikke har snakket med på mange år, sitter plutselig en dag på sykehusværelset. Morens uventede besøk vekker sterke minner i Lucy: om den fattigslige barndommen i Illinois, flukten til New York og ønsket om å bli forfatter, vaklende ekteskap og kjærligheten til de to døtrene. Elizabeth Strout fikk Pulitzer-prisen for «Olive Kitteridge» i 2009. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg heter Lucy Barton

Sidsel sovner ofte i stolen, med hekletøyet, foran TV-en. Hun stiller opp for datteren Em og barnebarnet sitt, men lever ellers et stille og rolig liv. Etter at Sidsel havner i en bilulykke, begynner hun å oppføre seg rart. Men hva betyr rart? Og hvem er Sidsel? Det vet hun ikke selv, og det vet ikke fortelleren heller. Fortelleren i denne romanen blander inn sine egne erfaringer, diskuterer og begynner om igjen, prøver å se Sidsel fra ulike kanter for å forstå livet hun har laget seg. Vi opplever henne slik hun kan fremstå for datteren, venninnen, fastlegen, vi får deler av livshistorien hennes, og vi følger henne gjennom noen forvirrede ensomme dager. For hvordan kan Sidsels historie fortelles uten at den omformes til å bli noe annet enn Sidsel selv opplever? "Jeg plystrer i den mørke vinden" er et vilt, dypt gripende og bevegelig portrett av en kvinne som var en bifigur i Skarangers forrige roman, "Emily forever".

Jeg plystrer i den mørke vinden

Tjueni år gamle Akiko er singel og lever i selvvalgt ensomhet i Tokyo. «Jeg savner ingen, og jeg trenger ingen heller,» pleier hun å si. En kveld møter hun Kento, en gutt hun kjenner fra skoledagene. Kento lever et tilbaketrukket liv som hikikomori, og tør bare å forlate leiligheten om natten. Akiko oppdager at hennes avdøde mor har holdt en stor hemmelighet skjult for henne gjennom hele oppveksten. Hun vet ikke lenger hvem hun er. Men med Kentos hjelp legger Akiko ut på en reise for å finne ut av sin egen historie, noe som fører til eksistensielle spørsmål: Hvordan vil jeg leve? Og har jeg mot til å elske noen?

Akikos stille lykke

Herr Knapp har blitt en gammel mann. Mange foretrekker formuleringen rukket å bli når de snakker om høy alder: Herr Knapp har rukket å bli en gammel mann. Men å bli gammel var aldri noe Herr Knapp hastet etter. Tvert imot. Hvem haster etter sånt? Han er fortsatt ikke ferdig med barndommen. Eller ungdommen. Eller familien. Eller medmennesker. Eller kjærligheten. Å, forelskelsens øyeblikk! I Paris, sommeren 1959, da han gikk på museer og gallerier, eller bare gatelangs, med sin framtidige kone, og de leste franske dikt, særlig Verlaine, «hvordan var det diktet igjen, om regnet som regner i Paris og hjertet?» Hvorfor husker han ikke det? Det regner jo ennå.

Herr Knapps uforrettede saker

Hovedpersonen Lila i den tredje romanen i Gilead-suiten, er en hjemløs og sky ungjente som har streifet omkring på landsbygda i flere år. En dag søker hun ly i en lokal kirke og møter den langt eldre pastor John Ames. Lila blir etter hvert pastorens hustru og trekkes inn i en hverdag preget av vennlighet og omsorg, et liv som står i skarp kontrast til hennes forrige. Hun ble forsømt og mishandlet fra ung alder, og sammen med den eldre venninnen Doll levde hun et liv på rømmen, fra hånd til munn. De to hadde bare hverandre, tilfeldige medreisende og et knivblad å forsvare seg med. Når Lila kommer til Gilead og pastor Ames, må hun prøve å forsone brutaliteten og fortvilelsen i sitt forrige liv, med ektemannens milde, tilgivende kristne livssyn. Og det innebærer på mange måter å fornekte den hun var.

Neste
Bok

Lila

Lignende bøker: