«En måtte nok ha vært der» starter med at Tue blir kastet ut av leiligheten på Fredriksberg i København. Eierens siste ord til ham er «Du har vært en pest og en plage siden du flyttet inn. Bråk om natten. Oppskrapte gulv. Ødelagte kjøkkenhåndklær. Du spiser til og med maten min!» Han har ikke noe sted å dra, og å reise hjem til Skive og den voldelige faren er ikke noe alternativ. I stedet pakker Tue de få sakene han kan dra rundt på og sniker seg til å sove på jobben. Om dagen selger han avisabonnementer på gata, med vekslende hell. Victoria selger også abonnementer, hun har en vellykket arkitektmor og skal snart søke på kunstskole. For å være grei tilbyr hun Tue å overnatte på sofaen et par dager. Det gjør han gjerne, og han er en gjest det ikke er så lett å bli kvitt. Han nyter møtet med et helt annet hjem enn det han er vant til. Romanen er en rå og humoristisk skildring av å befinne seg utenfor fellesskapet og hele tiden være redd for å bli avslørt. Korsgaard skriver foruroligende og brutalt ærlig om fullstendig rotløshet, og om til slutt å finne hjem.

En måtte nok ha vært der

Eikemo teiknar med «Alt inkludert» eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd - med alle våre ting og den evige jakta etter meir. Det er historia om Agnes og dottera Maja på 6 år. Dei flyttar inn i eit hybelhus i eit heilt vanlig norsk nabolag, utan nettverk, venner, møbler eller pengar. Vi følgjer Agnes i hennar forsøk på å etablere seg. Agnes finn ut at det ofte ikkje er meir enn ein kvit løgn som skal til for å få ting til å gå litt lettare i møte med alle dei andre menneska. Agnes brukar tida si på finn.no, for å leite etter møblar og andre ting dei treng, mens Maja speler Nintendo. Etter kvart blir omgangen med dei andre meir utfordrande, pengane minkar, løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg - og korleis har eigentleg Maja det? Omtalen er utarbeidd av BS.

Alt inkludert

Hvis det skulle komme et menneske er en sterk roman om fattigdom i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å være barn i en familie som mangler overskudd både av penger og følelser. Og om å være overlatt til seg selv og måtte ta altfor mye ansvar altfor tidlig i livet. Men det er også fortellingen om en oppfinnsom og nysgjerrig gutt med stor skapertrang. En gutt som kommer til å vokse opp og finne sin egen vei, uansett hvilken motgang livet byr på. Og ikke minst å aldri, ALDRI glemme hvor man kommer fra. Korsgaard forteller med svart humor og så sterk empati med personene sine. Thomas Korsgaard er født i 1995, han har utgitt én novellesamling, som han mottok EUs litteraturpris for, og trilogien om Tue, som han blant annet har blitt æret med De Gyldne Laurbær for.

Hvis det skulle komme et menneske

Året er 1814, og Aslak Broch har akkurat fylt atten år da representanter fra hæren kommer til gården og krever at han melder seg til tjeneste. Foreldrene motsetter seg sønnens ønske om å dra. De har ofret for mye til å la ham dø i strid for en dansk konge. Aslak har ventet på en slik mulighet hele livet. Han trosser foreldrene, og for første gang blir han kjent med gutter på sin egen alder. Hjemme på gården må foreldrene håndtere angsten for at sønnen skal dø. Et jentebarn er historien om brorskapet mellom tre unge menn i krig, og to foreldre som blir stående igjen alene med skyldfølelsen etter synden de utførte for å holde sønnen i live.

Et jentebarn

Alenemoren Elinor Nor kjemper en bitter kamp hver eneste dag: for å få endene til å møtes, for å være en god mor i et nabolag der alle har alt de trenger. For å holde på et snev av integritet i møte med NAV, husverter og naboer. Elinor befinner seg i et av fattigdomsspiralens paradokser: stoltheten hun jobber så hardt for å beholde, gjør det umulig å svelge skammen ved å be om hjelp. «Endelig skal vi le» skildrer, med mørk humor, et samfunnslag som sjelden omtales i litteraturen. Dette er Birgit Alms debutroman. Omtalen er utarbeidet av BS.

Endelig skal vi le

Lucy Barton er på bedringens vei fra det som skulle ha vært en enkel operasjon. Hennes mor, som hun ikke har snakket med på mange år, sitter plutselig en dag på sykehusværelset. Morens uventede besøk vekker sterke minner i Lucy: om den fattigslige barndommen i Illinois, flukten til New York og ønsket om å bli forfatter, vaklende ekteskap og kjærligheten til de to døtrene. Elizabeth Strout fikk Pulitzer-prisen for «Olive Kitteridge» i 2009. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg heter Lucy Barton

Ronja bor på Tøyen med faren og storesøsteren Melissa. Det nærmer seg jul, og faren deres har mistet enda en jobb. Da må Melissa ut og lempe juletrær på juletreutsalget, Ronja må selge julenek og kranser, og faren må dra på puben Stargate. For dem blir julen en tid med våte votter, provisjonslønn og øl, men også en tid med tre vise menn, en stjerne og en skog. Ingvild H. Rishøi debuterte i 2007 med novellesamlingen “La stå”. Hun har blitt tildelt Bokbloggerprisen, Kritikerprisen og Brageprisen for “Vinternoveller” (2014). Omtalen er utarbeidet av BS.

En julefortelling

Stargate

Hovedpersonen Lila i den tredje romanen i Gilead-suiten, er en hjemløs og sky ungjente som har streifet omkring på landsbygda i flere år. En dag søker hun ly i en lokal kirke og møter den langt eldre pastor John Ames. Lila blir etter hvert pastorens hustru og trekkes inn i en hverdag preget av vennlighet og omsorg, et liv som står i skarp kontrast til hennes forrige. Hun ble forsømt og mishandlet fra ung alder, og sammen med den eldre venninnen Doll levde hun et liv på rømmen, fra hånd til munn. De to hadde bare hverandre, tilfeldige medreisende og et knivblad å forsvare seg med. Når Lila kommer til Gilead og pastor Ames, må hun prøve å forsone brutaliteten og fortvilelsen i sitt forrige liv, med ektemannens milde, tilgivende kristne livssyn. Og det innebærer på mange måter å fornekte den hun var.

Lila

Valeria ender opp på gata i Cochabamba etter at faren dør og moren lar en voldelig mann flytte inn. Livet nederst på rangstigen i det bolivianske samfunnet er hardt, men Valeria mister aldri håpet om noe bedre. Alt hun ønsker seg er en seng å sove i, nok mat og litt verdighet. Selv slike enkle mål viser seg krevende å oppnå. Elefanter dør alene gir et innblikk i boliviansk kultur og hva det vil si å være prisgitt andres velvilje i en urettferdig verden. Forfatter Hanne Hellvik har bodd i Bolivia i tre år, der hun arbeidet med gateungdom. Boka er inspirert av virkelige hendelser.

Elefanter dør alene

England, 1992. Trettenårige Iris bor sammen med moren i et hus som de kanskje, kanskje ikke, eier. Samfunnet preges av lavkonjunktur, arbeidsløshet og uroligheter i gatene. I Iris’ verden er urolighetene mer diffuse. Hvilke av morens historier om fortiden skal hun tro på? Hvem er egentlig faren hennes? Og hva vil mannen som plutselig dukker opp utenfor porten og begynner å stille spørsmål om huset deres? Sjelens telegraf er en fortelling om kjærlighet og eierskap, lojalitet og svik. Og om hvor langt man kan være villig til å gå for å redde det man elsker.

Neste
Bok

Sjelens telegraf

Lignende bøker: