«En måtte nok ha vært der» starter med at Tue blir kastet ut av leiligheten på Fredriksberg i København. Eierens siste ord til ham er «Du har vært en pest og en plage siden du flyttet inn. Bråk om natten. Oppskrapte gulv. Ødelagte kjøkkenhåndklær. Du spiser til og med maten min!» Han har ikke noe sted å dra, og å reise hjem til Skive og den voldelige faren er ikke noe alternativ. I stedet pakker Tue de få sakene han kan dra rundt på og sniker seg til å sove på jobben. Om dagen selger han avisabonnementer på gata, med vekslende hell. Victoria selger også abonnementer, hun har en vellykket arkitektmor og skal snart søke på kunstskole. For å være grei tilbyr hun Tue å overnatte på sofaen et par dager. Det gjør han gjerne, og han er en gjest det ikke er så lett å bli kvitt. Han nyter møtet med et helt annet hjem enn det han er vant til. Romanen er en rå og humoristisk skildring av å befinne seg utenfor fellesskapet og hele tiden være redd for å bli avslørt. Korsgaard skriver foruroligende og brutalt ærlig om fullstendig rotløshet, og om til slutt å finne hjem.

En måtte nok ha vært der

Eikemo teiknar med «Alt inkludert» eit skarpt portrett av Noreg i dag, og viser fram korleis vi lever i fellesskap og i einsemd - med alle våre ting og den evige jakta etter meir. Det er historia om Agnes og dottera Maja på 6 år. Dei flyttar inn i eit hybelhus i eit heilt vanlig norsk nabolag, utan nettverk, venner, møbler eller pengar. Vi følgjer Agnes i hennar forsøk på å etablere seg. Agnes finn ut at det ofte ikkje er meir enn ein kvit løgn som skal til for å få ting til å gå litt lettare i møte med alle dei andre menneska. Agnes brukar tida si på finn.no, for å leite etter møblar og andre ting dei treng, mens Maja speler Nintendo. Etter kvart blir omgangen med dei andre meir utfordrande, pengane minkar, løgnene blir fleire når skulestart nærmar seg - og korleis har eigentleg Maja det? Omtalen er utarbeidd av BS.

Alt inkludert

En hverdag i Oslo rundt år 2000: Å vaske seg i vann fra en bøtte om vinteren. Å stjele strøm fra naboen med en skjøteledning tredd gjennom et hull i ytterveggen. Å ruse seg sammen med foreldrene sine. Bli fratatt barndomshjemmet, trave gatelangs i kulda, alltid skitten, konstant på jakt etter et sted å sove. Gater jeg har levd er en fortelling om skammen ved å mangle det grunnleggende og samtidig holde sammen i beinhard familielojalitet. Nikolai Torgersen reflekterer klokt om arvelig fattigdom, utenforskap og sykdom i et språk som er like energisk og springende som det er velformulert. Det handler om hvordan det faktisk er å lære seg å svømme på egenhånd, og om en skapertrang som gjør det mulig å bryte ut av et helvete. «Røsker tak i deg. En oppvekstskildring uten sitt like i norsk litteratur. (...) Skildringen av hovedpersonens år som hjemløs rusmisbruker, og den fornedrende opplevelse av hele tiden å måtte tigge seg til et sted å sove for natten, glemmer jeg aldri. (...) Nikolai Torgersen skriver rett frem og konkret, samtidig som han fortløpende reflekterer over hva han forteller. Romanen er en slags folkelivsskildring fra et sosialt lag de aller færreste av oss noen gang kommer i kontakt med. (...) «Gater jeg har levd» er ingen perfekt eller flink bok. Men den røsker tak i deg, og du slipper ikke unna!» Sindre Hovdenakk, VG (Terningkast 6) «Nikolai Torgersen kan mer enn å male. Debutboken hans er forbløffende god. Sjelden har jeg støtt på en så stødig debutantstemme. (...) Gater jeg har levd beviser at det er langt mer ved Torgersen enn en trist barndom. (...) maken til velformulert debutant skal man lete lenge etter. (...) Gater jeg har levd er en helt usedvanlig debut.» Anne Cathrine Straume, NRK (Terningkast 5) «... en knallsterk livsskildring. (...) En helt unik skildring av en oppvekst fylt av fattigdom, rus og hjemløshet i et stadig mer velstående Norge. (...) Jeg kan ikke huske å ha lest like intense skildringer av å flakke omkring i Oslo og søke tilflukt i rus for å glemme livet man lever.» Marius Wulfsberg, Dagbladet (Terningkast 5) «Hvitglødende memoarer fra kunstsensasjon. Nikolai Torgersen skriver rystende godt om sex, rus, psykiatri og en ekstremt traumatisk oppvekst. (...) Det finnes ingen sval avstand, alt brenner. Til tider er det så man mister pusten. (...) Til tross for all lidelsen, er «Gater jeg har levd» påfallende blottet for selvmedlidenhet. Nikolai Torgersen viser seg snarere som en skarp og perspektivrik analytiker, som både kan problematisere sin egen rolle som «leverandør for voyeurismen som skriker etter påfyll» - og løfte sin besynderlige livshistorie til et punkt hvor den avdekker noe sentralt om klasse, rang og samfunnsinstitusjoner i det nyliberale Norge.» Leif Bull, Dagens Næringsliv «Med distanse og tindrende klare setninger, fortalt fra hodet via kroppen, tenker han rundt kunst, om lojaliteten og kjærligheten til sine foreldre, filleproletariatet som ingen, som ikke har opplevd selv, forstår at finnes i rike Norge (...) Det unge talentet fra fattige kår, som beskriver en virkelighet de færreste lesere av litteratur har noen som helst erfaring med, forvalter en enorm kraft ved å fortelle sin virkelighet på helt egne vilkår.» Hilde Slåtto, Vårt Land «Nikolai Torgersens debutbok er hudlaus, eg er mållaus. (...) Torgersen har eit rikt og nyansert, og liksom klokkeklart språk, som dreg lesaren inn, det er vanskeleg å legge boka frå seg. (...) Han skildrar det lågaste, det uslaste, på ein så open, uklanderleg litterær måte ... (...) Av og til er det fint å få språk for erfaringane. Takk. Med den briljante og usentimentale pennen til Torgersen blir Gater jeg har levd til ei stor, sterk og uunnverleg lesaroppleving.» Ingvild Bræin, Dag og Tid «Denne bokas styrke er at den omhandler et liv preget av fattigdom, rusproblemer og psykiske lidelser uten å bli sentimental. Det er til dels ganske drøye ting som beskrives, men fortellerstemmen kaver seg sjelden opp, det er mer som om den observerer alt utenfra og katalogiserer inventaret i den fattige hverdagens generelle elendighet.» Espen Grønlie, Bokvennen Litterær Avis «Han skildrer med et glødende nærvær en uvanlig tøff oppvekst, og senere et omflakkende og utrygt tidlig voksenliv, preget av omsorgssvikt, rus, fattigdom, kriminalitet og psykiske problemer. Det er brutalt, men blir aldri bittert, kanskje takket være Torgersens plutselige og spektakulære kommersielle gjennombrudd som billedkunstner. Den personlige beretningen, full av hårreisende episoder og hjerteskjærende detaljer, byr også på spiss analyse av det norske klassesamfunnet sett helt nedenfra.» Leif Bull, Dagens Næringsliv

Gater jeg har levd

Hvis det skulle komme et menneske er en sterk roman om fattigdom i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å være barn i en familie som mangler overskudd både av penger og følelser. Og om å være overlatt til seg selv og måtte ta altfor mye ansvar altfor tidlig i livet. Men det er også fortellingen om en oppfinnsom og nysgjerrig gutt med stor skapertrang. En gutt som kommer til å vokse opp og finne sin egen vei, uansett hvilken motgang livet byr på. Og ikke minst å aldri, ALDRI glemme hvor man kommer fra. Korsgaard forteller med svart humor og så sterk empati med personene sine. Thomas Korsgaard er født i 1995, han har utgitt én novellesamling, som han mottok EUs litteraturpris for, og trilogien om Tue, som han blant annet har blitt æret med De Gyldne Laurbær for.

Hvis det skulle komme et menneske

Året er 1814, og Aslak Broch har akkurat fylt atten år da representanter fra hæren kommer til gården og krever at han melder seg til tjeneste. Foreldrene motsetter seg sønnens ønske om å dra. De har ofret for mye til å la ham dø i strid for en dansk konge. Aslak har ventet på en slik mulighet hele livet. Han trosser foreldrene, og for første gang blir han kjent med gutter på sin egen alder. Hjemme på gården må foreldrene håndtere angsten for at sønnen skal dø. Et jentebarn er historien om brorskapet mellom tre unge menn i krig, og to foreldre som blir stående igjen alene med skyldfølelsen etter synden de utførte for å holde sønnen i live.

Et jentebarn

Alenemoren Elinor Nor kjemper en bitter kamp hver eneste dag: for å få endene til å møtes, for å være en god mor i et nabolag der alle har alt de trenger. For å holde på et snev av integritet i møte med NAV, husverter og naboer. Elinor befinner seg i et av fattigdomsspiralens paradokser: stoltheten hun jobber så hardt for å beholde, gjør det umulig å svelge skammen ved å be om hjelp. «Endelig skal vi le» skildrer, med mørk humor, et samfunnslag som sjelden omtales i litteraturen. Dette er Birgit Alms debutroman. Omtalen er utarbeidet av BS.

Endelig skal vi le

Hovedpersonen Lila i den tredje romanen i Gilead-suiten, er en hjemløs og sky ungjente som har streifet omkring på landsbygda i flere år. En dag søker hun ly i en lokal kirke og møter den langt eldre pastor John Ames. Lila blir etter hvert pastorens hustru og trekkes inn i en hverdag preget av vennlighet og omsorg, et liv som står i skarp kontrast til hennes forrige. Hun ble forsømt og mishandlet fra ung alder, og sammen med den eldre venninnen Doll levde hun et liv på rømmen, fra hånd til munn. De to hadde bare hverandre, tilfeldige medreisende og et knivblad å forsvare seg med. Når Lila kommer til Gilead og pastor Ames, må hun prøve å forsone brutaliteten og fortvilelsen i sitt forrige liv, med ektemannens milde, tilgivende kristne livssyn. Og det innebærer på mange måter å fornekte den hun var.

Lila

Ronja bor på Tøyen med faren og storesøsteren Melissa. Det nærmer seg jul, og faren deres har mistet enda en jobb. Da må Melissa ut og lempe juletrær på juletreutsalget, Ronja må selge julenek og kranser, og faren må dra på puben Stargate. For dem blir julen en tid med våte votter, provisjonslønn og øl, men også en tid med tre vise menn, en stjerne og en skog. Ingvild H. Rishøi debuterte i 2007 med novellesamlingen “La stå”. Hun har blitt tildelt Bokbloggerprisen, Kritikerprisen og Brageprisen for “Vinternoveller” (2014). O

En julefortelling

Stargate

Valeria ender opp på gata i Cochabamba etter at faren dør og moren lar en voldelig mann flytte inn. Livet nederst på rangstigen i det bolivianske samfunnet er hardt, men Valeria mister aldri håpet om noe bedre. Alt hun ønsker seg er en seng å sove i, nok mat og litt verdighet. Selv slike enkle mål viser seg krevende å oppnå. Elefanter dør alene gir et innblikk i boliviansk kultur og hva det vil si å være prisgitt andres velvilje i en urettferdig verden. Forfatter Hanne Hellvik har bodd i Bolivia i tre år, der hun arbeidet med gateungdom. Boka er inspirert av virkelige hendelser.

Elefanter dør alene

England, 1992. Trettenårige Iris bor sammen med moren i et hus som de kanskje, kanskje ikke, eier. Samfunnet preges av lavkonjunktur, arbeidsløshet og uroligheter i gatene. I Iris’ verden er urolighetene mer diffuse. Hvilke av morens historier om fortiden skal hun tro på? Hvem er egentlig faren hennes? Og hva vil mannen som plutselig dukker opp utenfor porten og begynner å stille spørsmål om huset deres? Sjelens telegraf er en fortelling om kjærlighet og eierskap, lojalitet og svik. Og om hvor langt man kan være villig til å gå for å redde det man elsker.

Neste
Bok

Sjelens telegraf

Lignende bøker: