Romanen foregår på tre tidsplan. St. Petersburg i 1881 hvor skjelettet av en nylig drept villhest har blitt fraktet hele veien fra Mongolia til zoologen Michail. Han har ikke sett noe lignende og mener skjelettet må stamme fra selve urhesten, som alle har trodd var utryddet. Sammen med eventyreren Wolff forlater han alt som er trygt på en storstilt ekspedisjon til Mongolia. I Mongolia i 1992 arbeider veterinæren Karin med å tilbakeføre den utryddede Prezewalski-hesten fra Europa til Mongolia. Disse hestene har betydd mye for henne og nå er hun endelig nær ved å lykkes. I 2064 er Europa i oppløsning. I Norge tviholder Evi på gården sin og vil ikke flytte selv om de fleste rundt henne har forlatt sine hjem. Hun vil ikke dra, for villhoppa i innhegningen venter føll. En dag dukker det også opp en ukjent kvinne som trenger er sted å være. Omtalen er utarbeidet av BS.

Przewalskis hest

Den tidligere konsertpianisten Jens Ole Jansen lever et tilbaketrukket liv som tapethandler ved den tyske nordsjøkysten. Datteren Evelyn forsvant da hun skulle seile over til øya Foula vest for Shetland. Båten ble funnet, men hun var sporløst borte. Blant datterens etterlatte papirer finner han historien om en nederlandsk performancekunstner som forsvant på samme måte da han seilte alene over Atlanteren i forbindelse med et prosjekt han kalte: På søken etter det mirakuløse. Jansen innser at det kan være en forbindelse mellom hans og datterens forsvinning, og drar til Shetland for å finne mulige svar. Omtalen er utarbeidet av BS.

Det kan jeg ikke si

På 1950-tallet er Lexie Sinclair nettopp ferdig med universitetsutdannelsen sin og fremtiden ser lys ut. Hun møter den sofistikerte bohemen Innes Kent, og skaper et nytt liv med ham i London. Mer enn 50 år senere har Elina og Ted en vanskelig tid etter at deres første barn ble født. Elina synes det er vanskelig å kombinere kunstnerlivet med morsrollen, samtidig som Ted plages av minner fra barndommen. Etter hvert som Ted begynner å lete etter svar, skal det vise seg at Lexies og Elinas liv er knyttet sammen på en måte som ingen av dem kunne drømme om.

Hånden som først holdt min

I år 1940 er kameliablomsten ved navn «Middlebury Pink» nesten utdødd, og det siste eksemplaret holdes skjult på et engelsk gods. Den amerikanske amatørbotanikeren Flora blir kontaktet om et jobbtilbud som kan redde familien hennes, men som krever at hun legger all moral til side: En gruppe blomstertyver vil at hun skal bosette seg på godset for å infiltrere husholdningen og stjele blomsten. En reise fra USA til England under andre verdenskrig er ingen enkel affære, og når hun ankommer godset blir Floras liv ytterligere komplisert av gryende kjærlighet og oppdagelsen av en serie kriminelle handlinger. Et halvt århundre senere reiser Addison og mannen hennes til foreldrenes nye gods i England og blir viklet inn i et mysterium fra 1940-tallet som involverer et mystisk dødsfall og flere forsvinninger. Omtalen er utarbeidet av BS.

Den siste kamelia

Boken er en samling meditasjoner over sorg, smerte og savn, med utgangspunkt i blå – den mest melankolske fargen. Forfatteren skrev bokens 240 prosastykker over en treårsperiode, der hun forsøkte å komme over et avsluttet forhold, mens hun pleiet en venn som led av arm- og benlammelser. Prosastykkene er poetiske, utprøvende og formidler forsøk på å gjøre sorgen til en prosess. Omtalen er utarbeidet av BS.

I blått

"Pappa var nesten på Woodstock" handlar om Theis, ein tidvis alkoholisert far, og dottera Ruby. Dei har ikkje hatt kontakt på fleire år. Ruby har ikkje behov for å ha noko å gjere med far sin. Akkurat no har ho dessutan meir enn nok anna å tenkje på. Ho og sambuaren har lenge forsøkt å få barn, og dei får det ikkje til. Men Theis bur åleine, og no må den gamle hunden hans, Snuppa, avlivast. Og då har ikkje Theis nokon andre enn Ruby att. Kan Ruby møte far sin utan at minne frå fortida vil øydeleggje alt? Romanen kretsar rundt tema som skam, tilgjeving, forventningane vi har til oss sjølve og andre – og korleis vi vert prega av oppveksten vår. Omtalen er utarbeidd av BS.

Pappa var nesten på Woodstock

«Jeg foretrekker dikt som er upretensiøse og morsomme, frekke og sinte, kåte og kroppslige. Dikt som sparker fra seg og maner til kamp, rett og slett». I denne antologien har redaktør Marta Breen plukket ut sine feministiske yndlingsdikt. Leseren kan følge utviklingen i norsk poesi og feminisme. Flere av de eldste diktene handler om fattige kvinners hverdagsslit, mens fredssaken sto sterkt i etterkrigstiden. På 1970-tallet eksploderte engasjementet, og temaer som abort, ekteskap og fordeling av husarbeid fikk plass i poesien. I dag skriver mange om kvinnekropp, morskap og seksualitet - om det tredje skiftet og minoritetserfaringer. Så lett, så sterk, så øm. Feminisme i norsk poesi inviterer unge og gamle lesere til refleksjon - og til handling.

Feminisme i norsk poesi

Så lett, så sterk, så øm

Bággojohtin – tvangsflytting, er et ord som fikk sin opprinnelse i 1919 etter at norske og svenske myndigheter inngikk avtale om å redusere forflytning av reinflokker over grensen. Utmarka på norsk side skulle ikke lenger kunne benyttes av de nomadiske samene. Resultatet var at et stort antall samiske familier med reinflokker ble flyttet til svensk side, og dermed mistet de tilgang beiteområder i Norge i sommerhalvåret. Samiske Elin Anna Labba, som selv tilhører en familie som ble tvangsflyttet, har på bakgrunn av intervjuer og et omfattende kildemateriale dokumentert påkjenningene som ble påført dem som endte på den svenske siden av grensen, og de som ble etterlatt hos slekt i Norge. Omtalen er utarbeidet av BS.

Om tvangsflyttingen av samene

Herrene sendte oss hit

David har mista hugsen. I ei avisannonse med foto blir venner og kjende oppfordra til å skrive brev til han for å hjelpe han med å finne tilbake identiteten sin. Stefaren og ungdomsvenene Silje og Jon svarer på annonsen. Med breva får dei ein muligheit til å fortelje om sine eigne liv, samstundes med at dei sirklar inn David si historie. Forteljingane handlar om avgjerande val, feilslåtte ambisjonar og lengslar.

Innsirkling

I 1946 hamna Kaare R. Samuelsen på sjukehus etter å ha vært fanga på konsentrasjonsleiren Natzweiler. På sjukehuset fekk han ei skrivemaskin for å kunne dokumentere erfaringane sine. No, etter alle desse åra, les barnebarnet hans vitnesbyrdet. Mathias R. Samuelsen har flytta frå kjærasten sin etter 15 år. Han reflekterer over kva bestefarens overleving har betydd for slekta og han sjølv, og om det var hans eige tungsinn som førte til brotet, eller om det er sant som dei seier at det tek tre generasjonar å fri seg frå eit traume. Omtalen er utarbeidd av BS.

Neste
Bok

Schonung, eller: Dei frivillige

Lignende bøker: