I denne boken skriver Jan Grue om det å glemme sin egen funksjonshemming, til verden raskt svarer med å minne ham på hvilken posisjon han har i omgivelsene. Grue bruker sine egne erfaringer som omdreiningspunkt når han utforsker hvordan folk med kronisk sykdom og funksjonshemninger, mennesker med en særlig sårbarhet, må gjøre usynlig arbeid – jobbe hardere og anstrenge seg mer for å bli tatt opp som fullverdig medlem av samfunnet. Grue er professor i lingvistikk med en rekke fag- og skjønnlitterære utgivelser bak seg. Omtalen er utarbeidet av BS.

En beretning om usynlig arbeid

Hvis jeg faller

Journalist og forfatter Hege Duckert skriver norgeshistorie med kvinner i sentrum. I løpet av de siste 150 årene har det skjedd omveltende endringer i norske kvinners liv. Likevel er det først og fremst menns historier som preger historiebøkene. “Norsk kvinnehistorie” kaster lys over ulike kvinners liv. Vi får møte kvinner som Elise Ottesen-Jensen og Katti Anker Møller som sto fremst i kampen for selvstendighet, kvinnerett og kvinnehelse. Men dette er også historien om kvinnelige helter få har hørt om tidligere, som for eksempel fabrikkarbeiderne ved Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker i Oslo som i 1889 streiket for bedre arbeidsvilkår. Boken inngår i “200-sider-serien” og er rikt illustrert. Omtalen er utarbeidet av BS.

Fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter

Norsk kvinnehistorie på 200 sider

Jan Grue er forfatter og professor ved Universitetet i Oslo. Han har barn, han er gift. Han lider også av en medfødt muskelsykdom og er avhengig av rullestol som et hjelpemiddel i hverdagen. I denne selvbiografien skildrer Grue et liv som ligger tett opp til det ordinære, men aldri helt vil bli det. Kroppens sårbarhet er et hovedmoment, og i Grues litterære språk minnes leseren om at vi alle er sårbare, forgjengelige og dødelige. Men dette er også en fortelling om hvordan vi kan arbeide mot det vi ønsker oss og lengter etter, medregnet utfordringene vi har. Omtalen er utarbeidet av BS.

En levnetsbeskrivelse

Jeg lever et liv som ligner deres

Annie Thora levde med voldsomme smerter i mer enn 15 år. Smertene kunne vært unngått om noen hadde oppdaget at hun hadde endometriose, en vanlig kvinnesykdom. Cathrine fikk høre at hun innbilte seg de kroppslige plagene sine. Først etter flere år som kasteball i systemet, ble det oppdaget at hun hadde en alvorlig fysisk lidelse. Britta måtte bli 30 år før hun ble diagnostisert med adhd og fikk en behandling som hjalp henne. Symptomene passet ikke med diagnosekriteriene, som har blitt utviklet med menn som mal. I møte med flere kvinner tegner sykepleier og forfatter Liv Bjørnhaug Johansen opp et kritisk og innsiktsfullt bilde av kvinnehelsas status i norsk helsevesen. Hvorfor er det så mye ved kvinnekroppen vi ikke vet noe om? Hva er grunnen til at kunnskapshullene ikke blir tettet? Og hva kan gjøres for at kvinner som Annie Thora, Cathrine og Britta ikke skal havne i helsevesenets blindsone? Liv Bjørnhaug Johansen (f. 1979) er sykepleier og helsepolitisk rådgiver for Rødt på Stortinget. Hun har tidligere gitt ut boka Den lange vakta. En historie fra et helsevesen på bristepunktet (2021).

Hvordan kvinnehelse havnet i medisinens blindsone

Diagnose: kvinne

Hva ville du gjort hvis du var et sted du ikke hadde lov til å være da landet stengte ned i mars i 2020? En dramatisk dag i mars danner rammen for denne fortellingen, om en kvinne som blir tvunget til å ta et nærmest umulig valg. Hun må bestemme seg for om hun skal dra hjem til den kjedelige, men trygge ektemannen Jørgen eller bli værende hos den livsglade kunstneren og elskeren Andreas. Konsekvensene vil bli dramatiske uansett hva hun bestemmer seg for, ikke bare for henne selv, men også for de som står henne nær.

Sommeren før dagen i mars

På dødsleiet innrømmer moren at hun har løyet for sønnen. Både hennes far og bror hadde den samme arvelige sykdommen som han. Han har forsøkt å snakke med moren, men hun har tiet. Da datteren hans blir gravid, blir det enda viktigere å få vite sannheten. Hele stamtreet må være kjent for at ny medisin skal kunne virke. Den skjulte familiehistorien avdekkes etter hvert lag for lag. Dette er en frittstående oppfølger av romanen «Det hvite badehuset». Omtalen er utarbeidet av BS.

Det siste fotografiet

Ella Marie Hætta Isaksen vokste opp med en selvfølgelig stolthet over sitt samiske opphav. Men etter hvert innså hun at det ikke var en selvfølge for alle, og at noen til og med ble provosert. Dette ledet til en granskning av familiens historie. Her fant hun fortellinger om hvordan fornorskningspolitikken hadde ført til skam og tap av identitet, noe hun opplevde var i fred med å skje med henne selv. Ella Maries framføring av bygda Mázes joik på NRKs Stjernekamp gjorde dypt inntrykk på TV-seere landet rundt. I etterkant ble hun kontaktet av mange som ville fortelle sine familiers historier om hvordan det har vært å vokse opp som same. Ella Marie ville hedre alle disse menneskene gjennom å fortelle sin egen historie. Det er en beretning om skamfølelse, motgang og kamp, men også mye stolthet, samhold og glede. Og som del av en bevegelse av unge samer, er det også en fortelling om håp for en bedre fremtid. Omtalen er utarbeidet av BS.

Derfor må du vite at jeg er same

Vold er ikke bare fysisk, vold kan også være psykisk. Dette fikk Sanna Sarromaa erfare - da hennes kjæreste viste seg å være en manipulator. Sarromaa skriver med utgangspunkt i egne opplevelser om hva som skjedde da kjærligheten ble et traume. Hennes selvbilde og selvtillit ble gradvis brutt ned og partneren fikk henne til å tro at hun ikke kunne leve uten ham. Han mishandlet henne emosjonelt og verbalt og snakket nedsettende om seksualiteten hennes. Sarromaa forklarer i boken begreper som gaslighting, voldsspiral og traumebånd og formidler kunnskap fra folk som jobber innen feltet. Vold er et stort samfunnsproblem, og vi trenger mer kunnskap om temaet. For den vanligste reaksjonen når noen forteller at de har vært utsatt for partnervold er: Hvorfor gikk du ikke? Slik tenkte Sanna Sarromaa også, helt til hun selv ble den som ikke greide å bryte ut av et destruktivt forhold.

Om kjærlighet og psykisk vold

Hvorfor gikk jeg ikke?

Bjørn Hatterud blei fødd med klumpfot og ryggmergsbrokk. Under oppveksten i Brummunddal vert han mobba, han var overvektig, og han var dessutan homofil. No er han profesjonelt annleis. I arbeidet hans med kunst, musikk, litteratur og som kritikar, har annleisheita gitt Hatterud perspektiv som er ettertrakta og nødvendige i eit elles homogent kulturliv. Men vegen hit, var lang. I dette essayet drøftar Hatterud annleisheit med utgangspunkt i si personlege historie. Pamfletten er ein del av Samlagets serie «Norsk Røyndom». Omtalen er utarbeidd av BS.

Mot normalt

Hannahs venninner er skeptiske da hun først forteller at hun og Magne skal ha barn. Magne er avhengig av rullestol som hjelpemiddel i hverdagen, og det gjør de vanlige utfordringene som følger av å være småbarnsforelder lagt vanskeligere. Han jobber også som hotellresepsjonist selv om han har en master i litteraturvitenskap. De ønsker å bevise for både vennene og verden at de kan klare det, at det er mulig, men det viser seg at det er mange ting som kan gå galt. Grue har tidligere blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris, og fikk Stiftelsen Fritt Ords pris 2021 sammen med to andre for deres sterke og kritiske bidrag til å belyse samfunnssituasjonen og ytringskulturen for funksjonshemmede i Norge.

Neste
Bok

Prøve og feile

Lignende bøker: