Farvel til Panic Beach er en roman om en slekt som lever på en scene der blendende lys og avgrunnsdypt mørke avløser hverandre. I en svimlende fortelling som strekker seg fra 1917 og frem til vår tid, følger vi fire generasjoner som vokser opp i Kungstornet i Stockholm. Om somrene reiser de til Panic Beach, en evighetsstrand fylt av dyreskjelett og ensomme barneleker. Mange år senere sitter en datter igjen med minnene om en familie fylt av tapere og opphøyde enere, og det skimrende og skremmende skinnet fra Panic Beach blekner. Sara Stridsberg har skrevet en storartet roman om skyld, sannhet og håp, om å si farvel, til slutt og for alltid. «Knallsterk, traumatisk familiekrønike ... Men hva er det som gjør at jeg opplever boken som en rørende og stor leseopplevelse? Å lese om disse brennemerkete barna, men som voksne skiller seg ut fra de ubesluttsomme, alkoholiserte mennene, fordi de omstiller seg og stiller krav, skaper likevel et lys i denne tussmørke romanen. For det motstridende i Stridsbergs prosa er at den er varm, selv med det knivskarpe blikket på livets skrøpelighet.» Stein Roll, Adresseavisen (Terningkast 5) «Vakker og tragisk familiehistorie. (...) ... en melankolsk og blendene roman om en bedrukken familiehistorie ... Stridsberg beskriver hjerteskjærende alkoholismens destruksjon, ikke minst slik den observeres fra barnas side. Hun får oss til å kjenne på det ambivalente lyset og varmen som alkoholen skaper, det som tidlig fester seg hos barna når foreldrene åpner flaskene. (...) En vakker, tragisk roman.» Ragnar Misje Bergem, Vårt Land «Stridsbergs empatiske, estetiserande, og delvis mørke måte å skrive fram einsemd og erfaringar av tap på, er ein av grunnane til at ho er ein av dei forfattarane eg set høgt i skandinavisk samtidslitteratur.» Margunn Vikingstad, Morgenbladet «Strandlektyre for melankolikere og svermere. Sara Stridsberg er usedvanlig god til å skildre stemninger, selv om de fleste går i moll. Metaforene, om det nå dreier seg om døde hvaler som skyller i land på stranden, eller teater grupper som setter opp teater stykker av Anton Tsjekhov, sitter som de skal.» Knut Hoem, NRK «Kanskje er det like greit å la den kompetente Sara Stridsberg servere deg familiehemmeligheter fra de mørkeste krokene, med dunlette sveip fra språkets øverste hylle. (...) Sara Stridsberg har enda en gang løftet de elendige inn i lyset. Gjennom forfatterens språk puster de på oss, noen ganger så sterkt at det føles som en lettelse å komme ut av fortellingen.» Turid Larsen, Dagsavisen «Hun står som en åpenbar inspirasjonskilde for lesere og andre skrivende. Samtidig kan jeg ikke komme på noen forfattere som egentlig ligner. Stridsberg er, ja, solitær. (...) Hun klarer å stå helt på innsiden av, og snakke fra, et sted der alt er tapt og ødelagt. Det blir for tamt å omtale dette som en «sjelden evne». Det står mer for meg som et slags kall, som et stykke på vei handler om å gi stemme til stemmeløse, et språk til dem som er frarøvet det. (...) Hun lar kjærlighetens lys og voldens realitet få eksistere samtidig, uten at det ene usynliggjør det andre. Det er i seg selv en stor litterær bragd.» Kaja Schjerven Mollerin, Klassekampen

Farvel til Panic Beach

Asle er kunstmålar og bur åleine på Dylgja nord for Bjørgvin. Han er ven med ein annan Asle, også han kunstmålar. Asle og Asle er ein slags dobbeltgjengarar og lever to versjonar av det same livet. Forteljaren førebur seg på utstilling på Galleri Beyer i Bjørgvin, men ein dag finn han venen Asle liggjande under snøen, kollapsa av alkoholmisbruk. Forteljaren er uroa for Asle. Han tek seg av hunden hans og køyrer fram og tilbake til sjukehuset. No forteljast historia om den unge Asles liv, om røyking og drikking, band og slåstkampar, om liv på hybel og gymnas. Han blei fyrst oppdaga då han stilte ut på Ungdomshuset i heimbygda, og i gymnastida møttes Asle og Asle for fyrste gong. Omtalen er utarbeidd av BS.

Septologien. III-V. Eg er ein annan

Da familiegården i Hallingdal ble gjort om til campingplass en julikveld i 1969, landet de første menneskene på månen. Da Guro Hoftun ferdigstilte Månelandinga i august 2023, kom flommen og raserte campingen. Månelandinga er en diktfortelling om familiefaren som bestemmer seg for å legge om fra gårdsdrift til turisme, mens Apollo 11 er på vei mot månen. Han setter opp telt på jordet der havren en gang sto. Og på tunet plasserer han TV-apparatet som tar inn signaler fra NASA og verdensrommet. Turister og forbipasserende stopper for å se at de første menneskene setter sine bein på månen. Det som skjer på landejorda er et lite steg for menneskeheten, men et stort sprang for familien på gården. Og bakenfor alt det nye ligger fjellet, skogen, myrene og livet på stølen.

Månelandinga

En julikveld i 1966 går en far og hans seks år gamle sønn ombord i et nattog på Oslo Østbanestasjon. Toget skal til Røros. Det er ingen andre passasjerer om bord, og det kommer heller ikke på flere reisende underveis. Konduktør finnes ikke, og er det i det hele tatt noen lokfører der? Gutten sover ikke et sekund på hele turen. Nattehimmelen blir morgenhimmel oppover Østerdalen. Åser avløses av fjell som stadig blir høyere. Telefonledningene langsmed skinnegangen stiger og synker mellom stolpene. Elva i dalbunnen, hesjene på jordene og trærne som vokser i den hvite mosen, synger sanger han aldri før har hørt. Stasjonene de stopper på underveis har folketomme perronger. Reisen utvikler seg til en lysende opplevelse som ikke blir glemt så lenge han lever.

Det tomme toget

I det illustrerte essayet Å forlate en katt forteller Haruki Murakami for første gang direkte om sin egen barndom. Essayet innledes med at han og faren sykler ned til stranden med familiens katt i en pappeske. Katten skal de, uvisst av hvilken grunn, kvitte seg med der på stranden. Teksten kretser rundt faren hans, som han hadde et problematisk forhold til. Flere temaer vi kjenner fra romanene hans er med, som den gåtefulle mannsskikkelsen, krigserfaringer fra andre verdenskrig, og selvsagt katten. Essayet gir oss en idé om hvordan Murakami spinner fortellinger ut av det stoffet virkeligheten er laget av. Dette personlige essayet lar oss komme tettere på mannen og fenomenet Murakami, og det er umulig ikke å bli glad i.

Hva jeg snakker om når jeg snakker om far

Å forlate en katt

Dette er en rørende historie om en families jakt på sin mor, og om lengslene og hemmelighetene moren har gått og båret på. Familien er på besøk i Seoul når moren blir borte. Barna krangler om hvordan de skal lete etter henne, og faren vender tilbake til landsbyen for å vente. Imens forteller hvert av familiemedlemmene sin egen historie om livet med moren, og leseren får etter hvert ta del i et større mysterium: Hva vil det egentlig si å være mor? Var hun lykkelig? Romanen er dypt forankret i den koreanske kulturen og familietradisjonene. 

Ta vare på mamma

De fire romanene i Gilead-suiten handler først og fremst om livet til to aldrende pastorer i lokale frikirker i byen Gilead, Iowa, og familiene deres. Gjennom deres opplevelser utforsker forfatteren temaer som religion, amerikansk historie og menneskelig natur. Den første romanen, Gilead, er fortalt fra perspektivet til John Ames, som er 76 år gammel og vet at han snart kommer til å dø. I et brev til den syv år gamle sønnen sin beskriver han sin egen barndom og oppvekst, og minnene han har av faren og bestefaren sin. Boken vant Pulitzer-prisen i 2005.

Gilead

mor snakker til meg slik jeg snakker til meg selv og til min egen datter jeg ligner mer og mer på moren min alle sier det nesten som søstre tenker jeg tenker nei vil ikke være søster med mor For hvert år som går, blir aldersforskjellen mellom mor og datter visket ut. Til slutt er begge gamle, sammen. Hva skjer da med mor-barn-relasjonen? I "Ringer mor" møter vi en kvinne og hennes gamle mor. Diktsyklusen sirkler rundt jegets forhold til moren og forholdet mellom mødrene bakover i den danske, høyborgerlige morsslekten. Det ville barnet jeget bar i seg som liten, dukker frem igjen i et forsinket opprør mot en mor hun både lengter etter og vil være fristilt fra - og som det er umulig å forestille seg at en dag skal være borte.

Dikt

Ringer mor

Det siste tiåret har Jon Fosse skrive nokre få kortare prosatekstar, prenta ulike stader. I Levande stein blir desse tekstane samla i ei bok, saman med hymna «Heilt utan ord». Den nyaste teksten, «Drøymt i stein», blei elles nyleg publisert i vårutgåva av det verdskjende engelskspråklege litterære magasinet Granta. «Språket, som dikting, skal seia det språket ikkje kan seia, men som trua øygnar eller veit. Også difor var og er språket, vårt språk, det språk vi kan i hjarta, staden der vi kan nå både vit og tru», skriv Jon Fosse i opningsteksten «Aasen, Welhaven, Hauge».

Kortare prosa og ei hymne

Levande stein

She has to bury Aunt Magni on the island she comes from. That is her self-imposed mission. Her aunt's urn in her luggage, she travels back to the house where she spent the summers of her childhood. Hoping to make amends for old sins, she is confronted with the deceiving squiggles in her family lines, in a landscape where her family have been leading an unfair battle against their lots in life for generations. Searching for closure turns out to be very difficult indeed. Girls in Trees is an uproarious, devil-may-care, sensuous story of kids who grow up, kids who are hidden, and kids that never existed. It’s a novel of loss and loneliness, but also about the moments of departure and freedom that contain the possibility of a different life. Foreign Sales: Denmark, Straarup & Co.

Neste
Bok

Jenter i trær

Lignende bøker: