Mani er en ung mann som bor sammen med faren sin i en leilighet på Haugenstua. Han er nyutdannet økonom, og nå har han fått jobb i Oppvekstdepartementet. I Y-blokka i Regjeringskvartalet må han tilpasse seg en helt ny verdiskala. Mani skulle helst sett å komme seg inn i det private næringslivet, der pengene ligger. Ikke nok med at kjæresten og miljøet rundt ham ser ned på “offentlig sektor" - han tjener ikke godt heller. Allikevel blir han en stolt bidragsyter til det felles prosjektet Staten. Zeshan Shakar debuterte med “Tante Ulrikkes vei" i 2017. For denne boka mottok han Tarjei Vesaas' debutantpris og Bokbloggerprisen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Gul bok

Ivor vokser opp for raskt og savner det han aldri har hatt. Med seg har han Marco, Arjan og Jonas. De har ikke så mange andre, men de har hverandre. Og det er ikke skolen, det er byen og gata de vil eie. Synd da at junkien på hjørnet sier til dem: Du kanskje elsker gata, men den aldri skal elske deg. Da vi var yngre er en fortelling om vennskap, sorg, rus og overlevelse i dagens Oslo. Et sjeldent innblikk i et røft miljø, og en intens og rå oppvekstroman fortalt med varme og humor.

Da vi var yngre

«Mange av oss som opplever rasisme, er så like dere at vi ikke blir fremmede før vi snakker med aksent.» Ewa Sapiezynska er én av mange tusen polakker i Norge. Dette er hennes bekymringsmelding og kjærlighetserklæring til landet hun har gjort til sitt eget. Gjennom sin egen historie, og i møte med andre polakker i Norge, gir Sapiezynska oss et unikt innblikk i landets største innvandrergruppe. «Jeg er ikke polakken din» er en personlig og politisk beretning om et Norge vi sjelden hører om, fortalt med nærhet, varme og engasjement. Det er en historie om fordommer, fremmedhet og utenforskap - men også om tilhørighet og møter mellom mennesker, og om hva vi kan gjøre for å se forbi merkelappene vi klistrer på hverandre.

Jeg er ikke polakken din

Camara Lundestad Joof, oppvaksen i Sandefjord, er skeiv og halvt Gambisk. Andre folks meiningar om disse delane av Joofs identitet, pregar kvardagen og livet hennar. I dette langessayet utforskar ho kva det vil seie å leve som ein dobbel minoritet i sitt eiga land. I litterære vendingar drøftar ho blindpunkt hos sjølverklæra «fargeblinde» nordmenn, kva hudfargen har hatt å seie for kven ho i dag har blitt, om det framleis finnast ein del av henne som er uberøyrt av rasisme, og opplevinga av å møte rasisme så ofte, at ho ikkje kan fortelje venene sine om alle hendingar, fordi det vil bety at dei aldri vil hinne å tale om andre ting ilag. Boka er ein del av serien Norsk røyndom. Omtalen er utarbeidd av BS.

Eg snakkar om det heile tida

Sumaya Jirde Ali har, siden hun trådte fram på den offentlige scenen som attenåring, vært en viktig og sentral stemme i samfunnsdebatten. I denne dypt personlige boken, formet som en samtale med sitt yngre jeg, reiser hun sentrale spørsmål ved hvordan rasisme virker og hva den fører til, selv i små, daglige doser. Det er en like bevegende som tankevekkende tekst som ikke kan etterlate noen lesere ubemerket. Sumaya Jirde Ali (f. 1997) er en norsk-somalisk samfunnsdebattant, litteraturkritiker, dramatiker, forfatter og poet.

Dagboksopptegnelser om norsk rasisme

Et liv i redningsvest

Kvit, norsk mann er ei samling vonde og kloke - men tidvis også morosame - dikt om norsk oppvekst og norsk rasisme. Korleis er det for eit adoptivbarn å kome til Norge som ei reserveløysing, eit gjenbruksbarn som blir odelsgut? Det hadde vore enklare om han var ein kvit, norsk mann. Då ville ikkje born ropt ching-chong-kinamann etter han. Eller folk lurt på kor han eigentleg kjem frå. Kvit, norsk mann byggjar på forfattaren sine eigne erfaringar, men rettar seg til eit heilt land av lesande og nysgjerrige menneske. Tekstane trekkjer også forbindelsar til andre, liknande forteljingar - og set vår samtid og kultur under lupen. Gjennom livet har forfattaren blitt minna på at han ikkje er norsk nok. Er han det no? Når blir han det? Og korleis ser framtida ut for hans eigne barn? Kven blir forfattaren og barna hans når den norske garden dei har arva må seljast?

Dikt

Kvit, norsk mann

Sumaya Jirde Ali har markert seg som ei av dei fremste, fleirkulturelle unge stemmene i den offentlege debatten dei seinaste åra. I 2017 gav ho ut diktsamlinga «Kvinner som hater menn». Med utspring i samtalar mellom Jirde Ali og Suha Alhajeed, som kom til Noreg som syrisk flyktning, kjem no «Ikkje ver redd for sånne som meg». Her tematiserer Jirde Ali utanforskap, framandfrykt og å stadig vekk måtte svare for si eiga menneskelegdom, kvifor ein vel å bera hijab, og korleis det kjennast å stadig bli bede om å ta avstand frå terroråtak. Samstundes får me òg høyre Jirde Alis strategiar for å makte å stå i storma, utan å miste motet. Boka er ein del av serien Norsk røyndom. Omtalen er utarbeidd av BS.

Ikkje ver redd sånne som meg

"Blomsterdalen" er en roman om tilhørighet, kjærlighet, vennskap og sorg. Den handler også om hvordan det er å bo i et samfunn der ingen snakker om de døde. Som 13-åring opplevde hovedpersonen i boken sitt første selvmord. Når hun selv dør en dag, vil hun begraves på kirkegården i Blomsterdalen der gravene er navnløse og dekket med blå, røde og rosa plastblomster. Den ligger mellom høye fjell i Øst-Grønland. Nå har hun nettopp fått plass ved universitetet i Århus. Hun elsker kjæresten sin, og familien hennes er omsorgsfull. Likevel føles ingenting riktig. Verden lukker seg rundt henne, og hun vet ikke lenger hvem hun er. Romanen er både hardtslående og poetisk. Den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2021. Omtalen er utarbeidet av BS.

Blomsterdalen

«Hvorfor hadde de ikke mer, husker jeg at jeg tenkte etter at hun døde. De var herfra, norske, nordmenn, burde de ikke hatt flere ting? De tinga andre norske foreldre og besteforeldre har. I hvert fall ei hytte, ei sånn uten strøm og vann, et sted der ingen andre ville ha hytte, midt uti skauen. Men nei. Ingenting. Jeg spurte mora mi en gang om hvorfor det var sånn. 'Sånn blei det', svarte hun.» De kaller meg ulven er en beretning om å vokse opp med vissheten om at de gode kortene er skjevt fordelt. Hovedpersonens foreldre har hele livet arbeidet hardere enn helsa har tålt. Likevel står så lite igjen etter dem. Det er ingenting å arve bortsett fra minner og noen familiehistorier, fra fars oppvekst i Pakistan, fra mors finnmarksslekt, fra deres felles liv sammen i Oslo. Nå er hjemmet oppløst, og faren vil forlate Norge for å bli gammel i hjemlandet. Tilbake står hovedpersonen med en umettelig sult etter å eie og ha det alle andre har så mye mer av.

De kaller meg ulven

En bil eksploderer i sentrum av Stockholm. I de påfølgende 24 timene virrer Amor rundt i en by som er preget av sirener og paranoia. Mistenksomme blikk rettes mot ham – og han prøver så godt han kan å oppføre seg helt normalt. For Amor blir imidlertid grensene mellom forbryter og offer, og ikke minst mellom paranoia og virkelighet, stadig mer uklare.

Neste
Bok

Jeg ringer mine brødre

Lignende bøker: