Kva er menneskas plass i landskapet, og bland dei andre artane her på kloden? I desse dikta teiknar forfattaren opp bilete av menneske og natur i gjensidig påverknad, med bilete av skogsarbeid, gardsarbeid og familielivet slik det har vore gjennom lange tider. Lesaren møter også naturen i form av linerler, som reiser mellom Noregs gardstun og Egypts pyramidar, og eiketrær som har kara og frødd seg nordover gjennom Europa over fleire årtusenar. Sigmund Løvåsen har give ut fleire romanar, men dette er forfattarens fyrste diktsamling. Omtalen er utarbeidd av BS.

Dikt

Med øksene dei haustar inn

Ivar Helgesen Aal er 79 år, og kroppen byrjer å svikte. Han er bedriftseigar, meisterspelemann på hardingfele og fiskar i fiskevatnet Storsenn. Nevøen Jon Aslesson Aal er 47 år, jobbar som lærarassistent, syng og speler gitar. Ivar vil at Jon skal ta over fiskevatnet. Dei to reiser på haustfiske saman, og den fire kilometer lange turen frå bilen til Storsennvatnet kjennest som fire mil for Ivar, som dett og slår seg. På fisketuren snakkar dei ut om kva som må til i livet. Omtalen er utarbeidd av BS.

Fiskehuset

Pietro og Bruno tilbringer hver sommer sammen ved fjellet Monte Rosa. Bruno vokser opp i en landsby nær fjellet, mens Pietro bor sammen med foreldrene sine i Milano. Familien leier et hus i den avsidesliggende dalen hvert år. Pietros far er en tidligere eventyrer som tynges av savnet etter naturen og fjellene, og som i sitt ønske om å skape sønnen i sitt bilde, på mange måter tynger ham også. Bruno representerer på sin side en annen type naturmenneske. De to gutten utvikler et helt spesielt vennskap, på sitt fåmælte vis, men med dyp omsorg for hverandre. Omtalen er utarbeidet av BS.

De åtte fjellene

Lars Saabye Christensens kjærlighet til byen Oslo er udiskutabel. Gjennom en lang rekke romaner, og spesielt i trebindsverket Byens spor, er hovedstaden blitt tildelt en sentral rolle. Men noen ting kan bare poesien fange opp, og i Byens bokstaver kommer Saabye Christensen med en samling dikt som lar byen skinne. Som for eksempel i diktet BAGATELL: «Hvis jeg skulle prøve / jeg understreker prøve / å samle alle minnene / jeg har om denne byen / i ett eneste bilde / må det være lyset / som akkurat tar meg igjen / der jeg sykler rundt i skolegården / på Uranienborg en øde ettermiddag / midt i sommerferien / mens resten av verden / er på landet / eller månen». Omtalen er utarbeidet av BS.

Byens bokstaver

En julikveld i 1966 går en far og hans seks år gamle sønn ombord i et nattog på Oslo Østbanestasjon. Toget skal til Røros. Det er ingen andre passasjerer om bord, og det kommer heller ikke på flere reisende underveis. Konduktør finnes ikke, og er det i det hele tatt noen lokfører der? Gutten sover ikke et sekund på hele turen. Nattehimmelen blir morgenhimmel oppover Østerdalen. Åser avløses av fjell som stadig blir høyere. Telefonledningene langsmed skinnegangen stiger og synker mellom stolpene. Elva i dalbunnen, hesjene på jordene og trærne som vokser i den hvite mosen, synger sanger han aldri før har hørt. Stasjonene de stopper på underveis har folketomme perronger. Reisen utvikler seg til en lysende opplevelse som ikke blir glemt så lenge han lever.

Det tomme toget

A month in the country

Benedikt Sigurjónsson har kvar førjulstid i tjueseks år vandra opp i fjella med hunden og bukken sin for å finne bortkomne sauar. Den tjuesjuande gongen, i 1925, blir oppgåva hardare enn nokon gong tidlegare. Benedikt har føljge av ei gruppe andre menn, men dei gir opp undervegs, og han må leite vidare og kjempe mot naturkreftene åleine. Boka er ein variant av legenda om den gode hyrden, og historia er basert på faktiske hendingar. «Advent» blir rekna som ein klassikar i den islandske litteraturen. Dette er første gong ho er omsett til norsk. Boka er illustrert av Gunnar Gunnarsson jr. Omtalen er utarbeida av BS.

Advent

Etter skilsmissen møtes far og sønn i en felles interesse for fugler. I kikkerten studerer de arter som vandrefalk, kvinand og myrsanger, men samværet får også faren til å tenke på hva han er på vei til å miste. «Jeg skriver mest om sånt som forsvinner,» sier han når gutten spør hva han noterer i boken sin. Åkerriksa er så godt som utryddet i Norge, naturen er ikke hva den en gang var, men også gutten vil vokse fra ham og bli borte. Nattsang kan leses som en sørgesang, en elegi for noe som er i ferd med å gå tapt. Det er et portrett av ensomhet, men også en beskrivelse av fellesskapet som kan oppstå i møte med det som er annerledes enn oss.

Nattsang

I begynnelsen var mødrene er en memoar-roman av Kjersti Ericsson. I flere av sine bøker har hun hentet stoff fra egen familiehistorie, seinest i den kritikerroste Den andre døden fra 2022. I årets roman vendes blikket mot barndommen. Fram trer et tidsbilde fra femtitallet, med mødrene som prisme. Mødrene var store og mektige i døtrenes liv, de «skapte og voktet verden». Når døtrene ønsket seg noe, var det mødrene, ikke Vårherre, de måtte be til. Men mødrene kunne også gjøres små, av arrogante funksjonærer på offentlige kontorer, av skolens autoriteter, av overlegne ekspeditriser i fine sentrumsforretninger, og av sin egen frykt for at «klasselukta» skulle avsløre at de hadde adresse «langs de kommunale dotømmernes fjortendaglige rute». Tida, miljøet og samfunnsstrømningene fortelles fram gjennom hverdagslivets små dramaer og gjøremål, og gjennom forholdet mellom selve husmorgenerasjonen i norsk historie og dattergenerasjonen, som etter hvert skulle bli både opprørsk og grensesprengende. Boka kan leses som en hyllest til mødrene fra den gangen, med en sår undertone.

I begynnelsen var mødrene

Hjemme igjen på gården i Lake District kunne ikke Rebanks slutte å tenke på kvinnen ute i havgapet. Hun var røff, nesten utenomjordisk – men virket likevel merkelig kjent. Etter noen år skriver han til henne og spør om han kan komme tilbake. Ta med arbeidsklær og gode støvler, og kom raskt for helsen min er i ferd med å svikte, svarer hun. Rebanks reiser så nordover for å være med på hennes siste sankesesong. Dette er historien om den sesongen. Det er historien om et unikt og eldgammelt landskap, og om kvinnen som holder det i live. Den følger arbeidet hennes fra å bygge små trehytter som skal beskytte ærfuglene når våren kommer, til gleden over det endeløse sommerlyset, når fuglene legger igjen sitt dyrebare dun. Langsomt begynner Rebanks å forstå at denne kvinnen og hennes verden slett ikke er slik han tidligere hadde trodd. Etter hvert som ukene går, blir det som begynte som en flukt forvandlet til en ekstraordinær leksjon i selverkjennelse og tilgivelse.

Neste
Bok

Fuglevokteren fra Vega

Lignende bøker: