Forestill deg en verden hvor mobilen er for stor for både hånden og lommen din, hvor legen din skriver ut en medisin som er feil for din kropp, hvor du har 47 % større sjanse for å bli alvorlig skadd i en bilulykke eller hvor de utallige arbeidstimene du legger ned hver uke ikke blir anerkjent eller verdsatt. Om noe av dette høres kjent ut så er det gode sjanser for at du er kvinne.. Gjennom eksempler fra hele verden synliggjør Caroline Criado Perez hvordan kvinner systematisk ignoreres og diskrimineres. Fra teknikk til naturkatastrofer, fra sexistisk snørydding til politikk og akademia - Usynlige kvinner er en kompromissløs analyse av alt vi ikke vet, og hvorfor vi ikke vet det. Bygget på hundrevis av studier og skrevet med energi, vidd og glitrende intelligens, er Usynlige kvinner en banebrytende avsløring av hvorfor vi lever i en verden designet for menn, en verden hvor vi er programmert til å se det mannlige kjønnet som standard og ignorere eller viske ut kvinnelig erfaring.

Hvordan mangel på data skaper en verden for menn

Usynlige kvinner

Dialog er basert på en scenesamtale i regi av Al-Jazeera, et helt spesielt møte mellom to toneangivende og sterkt politisk bevisste kunstnere, en ung forfatter og en godt voksen filmveteran. Édouard Louis har flere ganger uttalt hvor viktig regissør Ken Loach (85) og særlig Loachs film, I, Daniel Blake, har vært for ham. Og fellestrekkene mellom filmen og Louis' Hvem drepte faren min er mange. Både Louis og Loach har vokst opp i et arbeidermiljø, den ene fem tiår etter den andre - Louis i et belastet og lite politisk bevisst hjem, Loach i et stolt britisk gruvearbeidersamfunn med lange tradisjoner for samhold og kampvilje. Blant temaene de berører er vold og politikk, sosialdemokratiets svik og arbeiderklassens vending mot det ytterste høyre, skam og språk, samt kunstens rolle, som beveger, men også som mulig undertrykker. Resultatet er innsiktsfullt og utfordrende, kanskje også provoserende, og et uvurderlig bakgrunnsmateriale for Édouard Louis store og stadig voksende leserskare.

Kunsten og politikken

Samtale om kunst og politikk

1942: Den japanske hæren erobrer Singapore. Øya står i brann, og mange av de utenlandske innbyggerne må flykte. Den engelske musikeren Norah Chambers har allerede sendt datteren i trygghet, nå må hun selv komme seg unna. Sammen med en gruppe australske sykepleiere, får hun plass på skipet HMS Vyner Brooke. Men bare etter to dager til sjøs blir skipet bombet og senket. Norah og venninnen Nestah, redder seg i land på en strand i Indonesia, men blir fanget og sendt til et enda verre sted enn det de forlot, de beryktede japanske krigsfangeleirene. Her råder sult og brutalitet, men også små glimt av håp, som når musikken fra Norahs "stemmeorkester" gir de andre fangene et øyeblikks flukt fra elendigheten. Og kanskje vil vennskapene kvinne i leiren bygger gi noen av dem håpet, styrken og kameratskapet de trenger for å overleve. Dette er en historie om kvinner i krig: en roman om søsterskap, tapperhet og utholdenhet under de mørkeste omstendighetene.

Søstre i soloppgang

Vi blir født og vi dør – men mye kan skje mellom liv og død. Hvilket liv ender vi opp med å leve? Dette er en beretning om det tjuende århundre gjennom de ulike mulige livsløpene til en ikke navngitt kvinne. Hun er et spedbarn som knapt overlever sitt første åndedrag, og kveles i vuggen. Eller kanskje ikke? Hun blir voksen og dør elsket. Eller dør forrådt. Eller kanskje ikke? Hennes minne blir hedret. Eller hun blir glemt av alle. Fortellingen begynner i Gallia ved forrige århundreskifte, fortsetter gjennom krigstidens Wien, Stalins Moskva og frem til dagens Berlin. Erpenbeck beskriver øyeblikkene som gjør at livet følger en bestemt retning og skjebnen som oppstår i samspillet mellom historie, person og ren tilfeldighet. Omtalen er utarbeidet av BS.

Alle dagers ende

"«Epp» heter leiligheten her vi sitter. Den har navn etter adressen i Eppendorfer Weg, og etter Axel Jensens roman. Dette er hytta vår. Her oppe på verandaen kan jeg sitte i timevis og se utover menneskene og trafikken. Jeg så deg på lang avstand da jeg kom gående, du satt liksom urørlig og stirret utover bylandskapet. En indianer, tenkte jeg da jeg gikk opp trappen. Den trappen er ukens spenningsmoment. Kommer jeg opp? Jeg kan måle formen på hvordan jeg tar den trappen. Hvor ofte må jeg stoppe? Foreløpig kommer jeg helt opp til annen etasje. Jeg vet ikke hvor lenge jeg gjør det." Ingvar Ambjørnsen har levd mer enn halvparten av livet i Hamburg, og det er her flertallet av bøkene hans er blitt til. Her møter han Alf van der Hagen til en serie åpenhjertige samtaler som til sammen utgjør boka "Ønsk meg heller god tur". Ambjørnsen forteller om oppveksten i Larvik, der han var med i speideren og i Natur og Ungdom og fikk et sterkt og vedvarende forhold til naturen, om tiden han jobbet på psykiatrisk sykehus i Lier og Bergen og som senere ble til debutromanen 23-salen, om det avgjørende møtet med Torstein Hilt i Forfatterforlaget og undergrunnsmiljøet i Oslo, om livet i Hamburg, om rus, angst og alvorlig sykdom. Men aller mest handler det om skriving, om flere tiår med en enorm kreativitet og produksjon som har gjort Ambjørnsen til en av våre aller mest folkekjære forfattere.

Samtaler med Ingvar Ambjørnsen

Ønsk meg heller god tur

Nadia blir tatt til fange av tyskerne på landsbygda i Ukraina og sendt til Bodø som tvangsarbeider. En norsk NS-soldat er den eneste som gir henne følelsen av å ha verdi som menneske. I Bodø krysses Birgits og Nadias veier. Begge er mormors venninner, og som henne fortier de sine historier. Alt som skjer dem, deler de bare med hverandre. Når krigen er slutt, fortsetter historien i Bodø, Oslo, Moskva og på etterretningstjenestens hemmelige gård i Gudbrandsdalen. En fortelling om vennskap som gjør livet verdt å leve til tross for store prøvelser - og om håp, styrke og skjebnesvanger kjærlighet. Romanen er inspirert av sanne historier og faktiske hendelser, og er en frittstående bok i Trude Teiges krigstrilogi: Mormor danset i regnet, Morfar pustet med havet og Mormors utrolige venninner.

Mormors utrolige venninner

Våren 1945 synes alle muligheter å stå åpne for Ingrid Abrahamsen. Hun har et godt lesehode, det har faren hennes alltid sagt, men som krigsseiler har han ennå ikke kommet hjem. Det har heller ikke Tove, Ingrids beste venninne, og hvorfor, er det ingen i den lille sørlandsbyen som vil snakke om. Det finnes de som drar, og så finnes de som blir. Ingrid er knapt fylt tjue, men gifter seg likevel, samme sommer. For det er jo det en ung kvinne skal: finne en god mann som kan forsørge henne. Men etter hvert får Ingrid vite mer om faren og Tove, det som hendte med dem. Kanskje skammen som fulgte i kjølvannet av valgene de tok, ikke er så stor likevel? Kanskje den tvert imot er veien til et annet og rikere liv? Til våren er en vakker, sår og bredt anlagt roman om den glemte generasjonen av kvinner. De som måtte passe barn og hjem. De som fikk støv på hjernen, og som barna til slutt gjorde opprør mot. Anna Bache-Wiig (f. 1975) er forfatter og skuespiller. Hun har også skrevet flere film- og tv-manus. Til våren er hennes fjerde roman.

Til våren

Juni drar tilbake til øya der hun vokste opp. Hun har arvet huset til besteforeldrene. Mens hun rydder i huset, finner hun et bilde av mormoren sammen med en tysk soldat og et brev med tysk poststempel fra 1946. Mormoren har aldri nevnt at hun var i Tyskland i etterkrigsårene, og Juni bestemmer seg for å grave i mormorens historie. Jakten på sannheten fører henne til Berlin og en liten by i det som ble den russiske sonen da Tyskland kapitulerte. Etter hvert som Juni blir konfrontert med mormorens ukjente historie, blir det klart at det er noe mer enn at hun var tyskerjente, og oppdagelsen får betydning for hennes eget liv. Romanen er basert på sanne historier og faktiske hendelser. Omtalen er utabreidet av BS.

Mormor danset i regnet

TV-personligheten Christian Strand ble adoptert bort da han var tre måneder gammel. Hans norske foreldre hentet ham på et barnehjem i Indonesia. Hele livet har han kjent på en sterk følelse av takknemlighetsgjeld og et behov for å overkompensere sitt asiatiske utseende med «norskhet». Først etter at han ble far selv, begynte han å tenke på egen barndom og lete etter eget opphav. I denne boken reiser Strand tilbake til Indonesia som voksen tobarnsfar og utfordrer sannheter han før har trodd på: Kan man bli hel uten å vite hvor man kommer fra? Og hva betyr følelsen av gjenkjennelse og tilknytning i et menneskeliv? «Kanskje var mamma og pappa like usikre som meg på min biologiske familie. De ante jo ingenting om dem, og visste heller ikke om det var best for meg å la temaet ligge. Det ble derfor enklere for alle å snakke om andre fine ting rundt adopsjonen. For meg ble det tryggere å si til mamma og pappa at jeg aldri hadde vært interessert i min biologiske slekt. Jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle prate om det.»

Min reise for å finne meg selv

Hva hvis

Saša Stanišic bor i Tyskland, men kommer fra Bosnia. Som 14-åring krysset han flere grenser da han flyktet fra krigen i hjemlandet, noe han igjen begynner å tenke på da Angela Merkel holder grensene åpne for 900 000 asylsøkere i 2015. I boken “Der du kommer fra” bruker forfatteren sine egne minner om hjemstedene sine, slik de fremstår i erindringen og fantasien, for å utforske den kjensgjerning at vi alle kommer et sted fra. Boken handler om de 13 menneskene som utgjorde landsbyen, den handler om besteforeldrene, en korrupt politimann og en Wehrmachtsoldat, men også om det som kom før og etter. “Der du kommer fra” er vinner av Den tyske bokprisen og lå på Spiegels bestselgerliste i mer enn 70 uker. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

Der du kommer fra

Lignende bøker: