Romanen "Jeg bare" leker med sjangeren og vår tids selvforståelse. Boka handler om parforhold, familielivet med småbarn og spørsmålet om hvor godt vi egentlig kjenner den som står oss nærmest. Familien i romanen består av et par i trettiårene og deres tre barn. Handlingen strekker seg over omtrent ett år, mens moren er hjemme med det yngste barnet. Hun er stort sett fornøyd med livet, og likevel kjennes det som om livet hun lever på et eller annet vis ikke er nok. Da mannen en dag forteller at han trodde hun hadde forlatt ham og barna, begynner hun å se på livet sitt fra et nytt perspektiv. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg bare

Mímir Kristjánsson hadde en lykkelig barndom. Han vokste opp med en pappa som var verdens beste historieforteller, og kan ikke huske å ha vært redd for ham en eneste gang. Når faren til Mímir dør, spør han seg hvordan han kan elske faren sin så mye samtidig som han vet at faren var alkoholiker. Med varme, humor, men også en god dose alvor skriver Mímir om å ha alkoholismen i blodet, og om frykten for sin egen skjebne.

En familiesaga om drukkenskap

Pabbi

Da hun var liten, introduserte bestemoren Marit for søtsaker som løsningen på vonde følelser. Senere i livet førte vanskelige opplevelser til at hun spiste mer og ble større, samtidig som selvfølelsen ble mindre. Hele livet har Marit vært tjukk. Hun prøvde lenge det meste av radikale dietter og slankemetoder – uten å lykkes. Nå har hun bestemt seg for å slutte å slanke seg og heller spør seg om hvor all skammen egentlig kommer fra. Hvorfor er det å være tjukk en grunn til å være ulykkelig? I denne boken blir vi med Marit Røste inn i en skarp, sår og humoristisk utforsking av egen historie. TJUKK er en mørk komedie om forakten for tjukke mennesker, og om hvor vanskelig det kan være å insistere på at kroppsstørrelsen ikke skal definere hvem du er.

Føkk skammen!

Tjukk

TV-personligheten Christian Strand ble adoptert bort da han var tre måneder gammel. Hans norske foreldre hentet ham på et barnehjem i Indonesia. Hele livet har han kjent på en sterk følelse av takknemlighetsgjeld og et behov for å overkompensere sitt asiatiske utseende med «norskhet». Først etter at han ble far selv, begynte han å tenke på egen barndom og lete etter eget opphav. I denne boken reiser Strand tilbake til Indonesia som voksen tobarnsfar og utfordrer sannheter han før har trodd på: Kan man bli hel uten å vite hvor man kommer fra? Og hva betyr følelsen av gjenkjennelse og tilknytning i et menneskeliv? «Kanskje var mamma og pappa like usikre som meg på min biologiske familie. De ante jo ingenting om dem, og visste heller ikke om det var best for meg å la temaet ligge. Det ble derfor enklere for alle å snakke om andre fine ting rundt adopsjonen. For meg ble det tryggere å si til mamma og pappa at jeg aldri hadde vært interessert i min biologiske slekt. Jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle prate om det.»

Min reise for å finne meg selv

Hva hvis

Det tar 40 uker å bygge en menneskebaby, og underveis ligner forholdet mellom fosteret og den gravide på forholdet mellom en parasitt og en vert. Den ene bare tar og tar, mens den andre nesten dør i prosessen. Bakterien E. coli har delt seg i to på 20 minutter. En grå kjempekenguru er bare gravid i 5 uker før den føder en bønnestor baby som kryper opp i pungen dens. Og de fuglene som har lengst rugetid av alle, vandrealbatrossene, er ferdige med å ruge allerede etter 10 uker. Hvorfor bærer vi mennesker babyene inni kroppen så lenge, og er det en grunn til at vi spyr og er kvalme? Finnes det noen bedre måter å reprodusere seg på? Er det noen som gjør det på en rarere måte enn oss? Gjennom en 40 uker lang graviditet møter vi hver uke noen som er ferdige med å reprodusere. Flekkhyenen føder allerede etter 16 uker, men hun må føde gjennom en lang penisformet klitoris, som sprekker opp underveis. Har de det lettere? Surinampadden har ikke livmor, men har istedet evolvert fram en oppsvulmet rygghud som eggene synker inn i. Da kan hun bære med seg avkommet sitt, ikke forlate eggene i vannet. Bærer det bud om at det egentlig er ganske smart, det vi driver med? Denne boken gir evolusjonær trøst gjennom svangerskapets plager og en forklaring på hvordan vi endte opp her, som den smarteste arten med den slitsomme, men likevel ikke så dumme måten å reprodusere på.

En menneskegraviditet og 81 andre måter å få barn på

40 uker

En ung mann reiser hjem til sine foreldre for å fortelle at han venter barn. Der hjemme kommer han over et fotografi av den for lengst avdøde morfaren som tenåring i naziuniform. Bildet igangsetter et ras av minner, men raset ender i erkjennelsen av at han aldri har kjent verken sine besteforeldre eller sin mor, som ikke har villet snakke om faren eller sin tyske bakgrunn. Overveldet av hullene i familieveven og hans eget kommende farskap, legger han ut på en reise til familiens steder i Tyskland for å finne spor etter livene de levde, men også for å forstå hvorfor moren forlot sine egne foreldre – og hvordan hennes fornektelse av det tyske har formet hans eget liv, dratt mellom den norske tryggheten og lengselen etter et Tyskland han aldri har kjent.

Endestasjoner

Da engelskmannen Chris Broad landet i en rural landsby i Nord-Japan, lurte han på om han hadde begått en stor tabbe. Uten noen kunnskap om språket eller lærererfaring truet karrieren hans som engelsklærer med å bli den mest kortlevde i japansk historie. «Abroad in Japan» følger tiåret han levde i Japan og alt kaoset og alle de kulturelle konfliktene som fulgte med. Gjennom morsomme og fascinerende historier kan vi begynne å forstå en av verdens mest kompliserte kulturer. Chris tar oss med fra de frodige risåkrene på landet til de hektiske og neonlyse gatene av Tokyo. Men store øyeblikk som en skummel hendelse med en nordkoreansk missil, en flau opplevelse på et kjærlighetshotell og en uke tilbrakt med en av Japans største filmstjerner, er «Abroad in Japan» en underholdende og informativ reise gjennom landet.

Abroad in Japan

Stemmen vår og hvordan vi snakker er med på å definere hvem vi er. Hvordan er det da når stemmen henger seg opp og ordene ikke vil ut? I denne boken snakker forfatter Lars Petter Sveen om sine egne erfaringer med stamming. Helt siden barndommen har han forsøkt å unngå bestemte ord og formuleringer eller situasjoner. Stamming er fortsatt forbundet med skam. For å skjule stammingen fant Lars Petter Sveen frem til en egen måte å snakke på. Omtalen er utarbeidet av BS.

-uten at noen merker det

Kunsten å stamme

Så lenge annerledeshet finnes, vil den alltid tale med en motsetningsfull tunge. Snakke i munnen på seg selv. Avbryte, protestere og slå knyttneven i bordet. Forsøke å overtale verden om at den fortjener å bli hørt. Samtidig som den også, livredd, prøver å gjemme seg under det samme bordet. Setter munnkurv på seg selv. I angst for å bli avslørt. I personlige og undersøkende essays skriver Synne Sun Løes om adopsjon og identitet. Hun tar utgangspunkt i så vel egne erfaringer som adoptert, som faglitteratur og den offentlige samtalen. Temaene som blir belyst favner bredt, fra fremmedfrykt, rasisme, annerledeshet, «mangfolds-trenden», krenkelseshysteri og koreansk hevnkunst, til mer psykologiske emner som transgenerasjonelle traumer, psykoanalyse og tilknytningsskader. Hvordan ta eierskap til egne erfaringer som adoptert og «annerledesbarn» uten å bli beskyldt for å gå inn i en offerrolle? Hvordan tilegne seg en egen personlig identitet, som «seg selv», når man er «annerledes» i dagens Norge? Hvordan påvirkes identiteten av å møte ens egne biologiske foreldre? Hvordan overleve i en verden som stadig forsøker å spytte en i ansiktet? Forfatteren nærmer seg disse spørsmålene med både undring, humor og alvor, og retter også et kritisk blikk på samfunnets tendens til å forenkle, retusjere og polarisere marginaliserte gruppers historiefortellinger.

Om identitet, overlevelsesteknikk og koreansk hevnkunst

Ingen kan spytte på et smilende ansikt

Kristina er 29 år gamal og i eit fast forhold. No lurer ho på om ho skal bli mor, men det kjennest som ei stor livsendring med uana konsekvensar som ho både ønskjer og frykter. Politikarar og forskarar snakkar om låge fødselstal, eldre fyrstegongsmødrer og dei stadig fleire barnlause. Gjennom å sjå nærare på morskapet i politikken, filosofien og litteraturen, og gjennom å snakke med lykkelege mødrer, angrande mødrer og lykkeleg barnlause, undersøkjer forfattaren valet om å bli mor. Kristina Leganger Iversen er litteraturvitar, samfunnsdebattant og omsetjar. Ho har gjeve ut bøkene «Hjartemekanikk» og «I ringane». Omtalen er utarbeidd av BS.

Neste
Bok

Bli mor no?

Lignende bøker: