Romanen "Jeg bare" leker med sjangeren og vår tids selvforståelse. Boka handler om parforhold, familielivet med småbarn og spørsmålet om hvor godt vi egentlig kjenner den som står oss nærmest. Familien i romanen består av et par i trettiårene og deres tre barn. Handlingen strekker seg over omtrent ett år, mens moren er hjemme med det yngste barnet. Hun er stort sett fornøyd med livet, og likevel kjennes det som om livet hun lever på et eller annet vis ikke er nok. Da mannen en dag forteller at han trodde hun hadde forlatt ham og barna, begynner hun å se på livet sitt fra et nytt perspektiv. Omtalen er utarbeidet av BS.

Jeg bare

Det tar 40 uker å bygge en menneskebaby, og underveis ligner forholdet mellom fosteret og den gravide på forholdet mellom en parasitt og en vert. Den ene bare tar og tar, mens den andre nesten dør i prosessen. Bakterien E. coli har delt seg i to på 20 minutter. En grå kjempekenguru er bare gravid i 5 uker før den føder en bønnestor baby som kryper opp i pungen dens. Og de fuglene som har lengst rugetid av alle, vandrealbatrossene, er ferdige med å ruge allerede etter 10 uker. Hvorfor bærer vi mennesker babyene inni kroppen så lenge, og er det en grunn til at vi spyr og er kvalme? Finnes det noen bedre måter å reprodusere seg på? Er det noen som gjør det på en rarere måte enn oss? Gjennom en 40 uker lang graviditet møter vi hver uke noen som er ferdige med å reprodusere. Flekkhyenen føder allerede etter 16 uker, men hun må føde gjennom en lang penisformet klitoris, som sprekker opp underveis. Har de det lettere? Surinampadden har ikke livmor, men har istedet evolvert fram en oppsvulmet rygghud som eggene synker inn i. Da kan hun bære med seg avkommet sitt, ikke forlate eggene i vannet. Bærer det bud om at det egentlig er ganske smart, det vi driver med? Denne boken gir evolusjonær trøst gjennom svangerskapets plager og en forklaring på hvordan vi endte opp her, som den smarteste arten med den slitsomme, men likevel ikke så dumme måten å reprodusere på.

En menneskegraviditet og 81 andre måter å få barn på

40 uker

Bestemordikt er til besteforeldre av alle slag og til alle som husker, vet om, savner en bestemor eller bestefar og alle som lengter etter barnebarn, vugge i armene, knuse banan, mate med skje, trille gjennom skogen. Disse diktene er til for å brukes. Det fins de som tror på gamle ørkenguder Sjøl tror jeg på bestemødre. At de virkelig fins. At de er der ute. At de står der med hendene klare.

Bestemordikt

Hva ville du gjort hvis du var et sted du ikke hadde lov til å være da landet stengte ned i mars i 2020? En dramatisk dag i mars danner rammen for denne fortellingen, om en kvinne som blir tvunget til å ta et nærmest umulig valg. Hun må bestemme seg for om hun skal dra hjem til den kjedelige, men trygge ektemannen Jørgen eller bli værende hos den livsglade kunstneren og elskeren Andreas. Konsekvensene vil bli dramatiske uansett hva hun bestemmer seg for, ikke bare for henne selv, men også for de som står henne nær.

Sommeren før dagen i mars

Lisa skulle aldri bli noens mor. Da hun plutselig ville det likevel, kjentes det som et biologisk bakholdsangrep. Nå står hun her, med en ugjenkjennelig kropp, en frykt og en kjærlighet som krever et nytt språk. Med samboer og barn og baby, det foreløpige sluttpunktet på over tre milliarder års evolusjon. Velkommen til dyrehagen er en fortelling om mennesker og andre dyr. Om mødre, døtre og venninner, symbiose og fortvilelse. Det er en roman om alle tings begynnelse, og om den totale forvandlingen det innebærer å sette liv til verden. Dette sier anmelderne: «Treffer tusen spikere på hodet ... en skarp, morsom og usedvanlig velskrevet debut» Shana Fevang Mathai, NRK «Tidvis praktfull prosa som inkluderer både dyr, innbilte katastrofer, barn som legger igjen lys i andres ansikter og flere svært presise følelser og beskrivelser for oss som har vært gjennom det før» Vidar Kvalshaug, Bok365 «Den er god, og en svært fin debut. Den som venter en a-til-å-fortelling om mor-far-barn, blir kanskje skuffet. Men den som er klar for å tenke høyt eller innenat om selveste Livet, kan trygt velge denne romanen.» Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen

Velkommen til dyrehagen

Et frø er et barn er en Dahlia, og en mann som bysser et barn er en vakker mann. En hage full av brunsnegler. Huset og hagen, og truslene som henger over dem. Livsgrunnlaget, både det personlige og det kollektive, er alltid skjørt. Gjennom en intens indre monolog fører jeget en samtale med seg selv. Diktene er fulle av paradokser, og kretser rundt temaer som frihet og ansvar  på en måte som overbeviser dypt.

Dikt

Barnet er som skåret ut av tung silke

«Det året jeg fylte førtien kjøpte jeg et hus i landsbyen Roquebrun sørvest i Frankrike. Huset var bare mitt. Jeg kjøpte det til meg selv, for lånte penger.» Slik starter Kristin Vallas fortelling Egne steder.

Inspirert av Virginia Woolfs klassiske essay Et eget rom legger Kristin Valla ut på en reise til Frankrike for å skaffe seg et sted å skrive. Med lånte penger og en uforløst roman kjøper hun et gammelt hus i en liten sørfransk landsby.
Drømmen om et eget rom er beskrevet av en rekke betydningsfulle forfattere gjennom historien. For mange ble rommene og husene livsprosjekter som gikk hånd i hånd med forfatterskapet. I Egne steder møter vi forfattere som Amalie Skram, Agatha Christie, Suzanne Brøgger og Halldis Moren Vesaas, idet de renoverer, innreder og dikter. Under hvilke forutsetninger blir litteratur til? Hvor langt går forpliktelsene som mor og ektefelle, og hva slags forpliktelser har man ovenfor seg selv som individ og menneske?

Egne steder er en fortelling om å skape rom for seg selv, om kreativitet, frihet, kjærlighet og estetikk.

Om skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda

Egne steder

Mímir husker ikke hvor gammel han var da han skjønte han ville få problemer med alkohol, men det var lenge før han drakk for første gang. Dette er historien om en pappa som drakk for mye og en slekt som har vært fulle siden Egil Skallagrimssons tid.  Mímir Kristjánsson hadde en lykkelig barndom. Han vokste opp med en pappa som var verdens beste historieforteller, og kan ikke huske å ha vært redd for ham en eneste gang. Når faren til Mímir dør, spør han seg hvordan han kan elske faren sin så mye samtidig som han vet at faren var alkoholiker. Med varme, humor, men også en god dose alvor skriver Mímir om å ha alkoholismen i blodet, og om frykten for sin egen skjebne.

Pabbi

En ung mann reiser hjem til sine foreldre for å fortelle at han venter barn. Der hjemme kommer han over et fotografi av den for lengst avdøde morfaren som tenåring i naziuniform. Bildet igangsetter et ras av minner, men raset ender i erkjennelsen av at han aldri har kjent verken sine besteforeldre eller sin mor, som ikke har villet snakke om faren eller sin tyske bakgrunn. Overveldet av hullene i familieveven og hans eget kommende farskap, legger han ut på en reise til familiens steder i Tyskland for å finne spor etter livene de levde, men også for å forstå hvorfor moren forlot sine egne foreldre – og hvordan hennes fornektelse av det tyske har formet hans eget liv, dratt mellom den norske tryggheten og lengselen etter et Tyskland han aldri har kjent.

Endestasjoner

Eit forsøk på å finne ut kva det vil seie å vere mor.

Kristina Leganger Iversen er 28 år, bur i ei toroms leilegheit og har ei mellombels stilling ved universitetet. No lurer ho på om ho har lyst på barn. Men å bli mor er ei livsomveltande endring ho ikkje aner konsekvensane av - for kven blir ein om ein blir mor?

Politikarar og forskarar roper med jamne mellomrom varsku over låge fødselstal, barnlause menn og gamle førstegongsmødrer. Alderen på førstegongsfødande i Noreg aukar, og stadig fleire kvinner og menn har ikkje fått barn ved fylte førtifem.

I «Bli mor no?» skriv Kristina Leganger Iversen personleg og politisk om valet ho står i. Ho undersøker kva morskapet tyder - historisk, økonomisk, i litteraturen og i hennar eige liv. Det handlar om å tenkje, tvile og så kanskje tørre å kaste seg ut i det.

Neste
Bok

Bli mor no?

Lignende bøker: